Fotball og ummah

Jeg skal vokte meg vel for å gjøre denne bloggen til en «HRS-watch». Siden Aftenposten tilsynelatende førsøker å gi Hege Storhaug status som islamkritikkens og innvandringsmotstandens hovedstemme, er hun  likevel vanskelig å komme utenom. Sist fredag trykket avisen en kronikk der Storhaug langt på vei hevder at muslimer flest i Norge er i ferd med å bli ekstremister. Etter å ha twitret redaktør Åmås takksigelser for at han lot henne komme på trykk (som om det var en særskilt hendelse!), holdt hun hoff og badet seg i kommentarspaltens «panegyrikk».

Utover å kommentere at det bærer sedvanlig preg av den enøydes blikk,  skal jeg ikke henge meg for mye opp i innholdet i kronikken. Likevel, et tegn på den angivelige framveksten av ekstremisme blant norske muslimer finner Storhaug i at foreningen Ung Muslim sist sommer skal ha arrangert en fotballturnering under mottoet ett mål, en ummah. Hun skriver i den forbindelse: «Ummah betyr en islamsk nasjon underlagt kalifatet og sharia». Ja, det kan det bety. Men dette er de politiske ekstremistenes definisjon av begrepet. Ummah betyr i utgangspunktet ikke mer enn åndelig fellesskap mellom alle jordens muslimer.

Hvorfor nevner ikke Storhaug i samme slengen Ummah 2012, en konferanse som nylig ble arrangert av Rabitas Ungdomsråd i samarbeid med Ung Muslim? Grunnen er vel at temaet for konferansen nok heller var muslimers åndelige fromhet (som man selvfølgelig også kan mene mangt og meget om) enn politisk ekstreme målsetninger, og at innholdet dermed ikke passer inn i det totaliserende fiendebildet hun selv forsøker å sette opp.

Storhaug forholder seg altså ensidig til ekstremistenes politiserte definisjon av begrepet ummah. Dermed oppnår hun å dekke til noe viktig, nemlig at islamismen slettes ikke bare er uttrykk for en kamp mellom muslimer på den ene siden og frihetselskende kristne eller ateistiske europeere på den andre, men i ennå større grad en kamp mellom muslimer.

Dehumanisering av muslimer

Både Human Rights Service (rights.no) og document.no ynder å gjengi notiser fra aviser rundt om i verden, der det fortelles om muslimer som begår redselsfulle handlinger.

Senest i dag gjenga HRS en sak fra den britiske tabloidavisen Daily Mail om en kvinne som i følge avisen “(…) is accused of beating her son Yaseen to death because he was struggling with his Islamic studies, then setting fire to his body. The boy's death was treated as an accident until a post-mortem examination revealed Yaseen died before the blaze broke out at the family home in Cardiff. Cardiff Crown Court was told Ege beat Yaseen with a stick and a hammer and locked him in a shed when he failed to recite Koran passages. The 32-year-old denies murdering her son and burning his body to destroy the evidence”.

Document.no har på sin side en sak fra den italienske avisen Corriere delle Sera der en mann av marokkansk opprinnelse skal ha drept sine egne barn, angivelig for å straffe sin kone som skal ha nektet å dekke seg til.

Så lenge oppmerksomheten utelukkende rettes mot tilfeller der muslimer er involvert, er det grunn til å stille spørsmål ved motivene. Man må gjerne hevde at islamske praksiser i seg selv kan medvirke til at folk blir mentalt forstyrrede, med det til følge at bestialske handlinger begås. I så fall må det argumenteres for et slikt syn. Men noe slikt skjer ikke her. For HRS og document.no gjengir avisnotisene lakonisk og ukommentert. Dermed blir det åpenbart at hensikten er å fortelle oss om hvordan muslimer «egentlig er».

Stilt ovenfor ligende saker som omfatter ikke-muslimer, kan det  hele glatt avfeies som utslag av schizofreni eller andre mentale forstyrrelser. Muslimers handlinger, uansett hvor hinsides, kan derimot ikke forstås som resultat psykiske lidelser. Muslimer er bare muslimer, og ikke noe annet enn muslimer. Slik fører HRS og document.no en retorikk som innebærer dehumanisering av muslimer.