Human Rights Service tar det humoristisk, heldigvis

Thilo Sarrazin mottok nylig en pris av det danske Trykkefrihedselskabet. I begrunnelsen for tildelingen legges det blant annet vekt på at denne tyske økonomen og politikeren har gitt uttrykk for en oppfatning om at innvandrere bærer i seg egenskaper som gjør hans hjemland dummere, og at dette bør bekymre like mye som klimaendringene. Da Sarrazin besøkte Danmark for å motta prisen, skal han i gemyttlige vendinger ha vist vertskapet en oversikt han med et glimt i øyet har laget over politiske korrekte standpunkter.

Foranlediget av prisoverrekkelsen, publiserte Human Rights Service på sin egen hjemmeside en varm hyllest. For at så mange som mulig skal gis anledning til å more seg over den lange rekken av politisk korrekte tåpeligheter som Sarrazin har identifisert, gjenga de i den forbindelsen listen hans. Ett av punktene er den avsindige ideen om at det slettes ikke er noen forskjell på folk av ulik rase, annet enn utseendet. Joda, du leste riktig! Folk fra afrikanske og arabiske land skal liksom være født med de samme egenskapene som europeere! Det er selvfølgelig rent ut til å le seg skakk av! Hva er det ikke disse politisk korrekte får seg til å tro?

Nå er det heldigvis ikke lenge siden Human Rights Service i sin utrettelige kamp mot den politiske korrektheten selv tok seg bryet med å bringe informasjon som forteller at afrikanere flest er mentalt tilbakestående. Siden Sarrazin fortsatt finner det nødvendig å inkludere fornektelsen av raseforskjeller i listen sin, taler dessverre mye for at budskapet ikke har nådd godt nok fram. Derfor er det bare å ønske Human Rights Service lykke til med videre arbeid! Godt er det, å se at de i mellomtiden kan more seg litt over alle de forskrudde politisk korrekte forestillingene.

Forakt for maoriske kulturtradisjoner, er det virkelig "helt ok"?

I det senere har det oppstått en debatt rundt Aftenpostens kronikk-policy. Noen har oppfattet dit het at avisen anklages for at folk med ytterliggående standpunkter, spesielt når det gjelder flerkulturalitet, innvandring, muslimer og islam, alt for ofte slipper til. Så enkelt er det nok ikke. For hovedtyngden av kritikken er rettet mot at avisens debattredaksjon i slike tilfeller opererer med andre krav til saklighet, etterrettelighet og logisk argumentasjon enn hva som ellers er vanlig. Det burde være tilstrekkelig å minne om Hege Storhaugs debattinnlegg om «urnordmenns» moralske overlegenhet, eller Lily Bandehys kronikk som tok utgangspunkt i en misforståelse så fatal og åpenbar at redaksjonen må ha valgt å se bort fra den. Hans Rustad (document.no) er en av dem som burde kjenne sin besøkelsestid her. For tiden forsvarer han iherdig en dansk politikers foraktfulle bemerkninger om og stupide perspektiver på maorienes kulturtradisjoner. Uten tvil gjør han dette på en måte som faller fint inn under Aftenpostens romslige retningslinjer for aparte synspunkter og argumentasjonsmåter.

Marie Krarup er folketingsrepresentanten for Dansk Folkeparti. Gjennom en rekke aviskronikker og blogginnlegg har hun blitt kjent for en retorikk som til forveksling ligner mye på Fjordmans. Nylig har hun vært på reise i New Zealand. Under besøk på en marinebase ble hun eksponert for maorienes powhiri. Som mange vil kjenne til, er det her tale om en velkomstriutale som samsvarer dårlig med klassisk borgerlig, europeisk etikette. De fleste av oss ville likevel synes slikt var stas. Marie Krarup har derimot gjennom et blogginnlegg gitt inntrykk av at hun opplevde det som traumatisk. Hun mener maorienes kulturtradisjon er uttrykk for noe usivilisert, og at offentlig framvisningen av powhiri er «gro­tesk multi-kulti-dyrkelse». Til overmål skal det hele i følge Krarup være del av den ikke-maoriske befolkningens pågående «kulturelle selvutslettelse».

Når slike uttalelser attpå til kommer fra et folketingsmedlem på offisiell reise, er det ikke spesielt overraskende at reaksjonene har vært sterke både i Danmark og på New Zealand. Hans Rustad kan imidlertid ikke fatte hvorfor Krarups angstfulle forakt for maoriske kulturtradisjoner skulle være noe å henge seg opp i: 

Hun fant det sel­somt, under­lig. Som om nasjo­nen opp­gir sin ver­dig­het. Man kan ikke leke kultur. Det skrev hun en tekst om. Den er helt ok.

Rustad mener altså at det er «helt ok» å betegne maorienes kulturtradisjoner som lek. Selv når det uten egentlig argumenter påstås at maoriske kulturtradisjoner truer det store, ikke-maoriske befolkningsflertallets nasjonale verdighet, er det «helt ok». Dermed mener Rustad formentlig også at det er «helt ok» å hevde at maoriske befolkningen på New Zealand ikke har krav på nasjonal verdighet. De er ikke annet enn en kolonialisert minoritet, og har å innrette seg etter det.

Rustads forsvar av Krarup blir ikke bedre når hun selv i intervju med Berlingske Tidende fabulerer videre på denne måte:  

Vi skal turde for­svare den kristne, vest­lige kul­tur. Den vest­lige kul­tur er ikke truet af frugt­bar­heds­re­li­gio­ner fra sten­al­de­ren. Når sådanne får plads i vort moderne sam­fund, er det som en for­vil­det enkelt jæger fra for­ti­den, der på sin for­hut­lede hest kom­mer til at over­skride den vest­lige kul­turs opløste for­svars­lin­jer.

Hva i all verden er det Krarup egentlig mener? Er New Zealands væpnede styrker til for å forsvare befolkningen med europeiske aner mot den opprinnelige befolkningens kulturelle tradisjoner? Hun har senere forsøkt å forklare disse imbesilitetene med ennå mer forvirret tale: 

Jeg studser over, at et vestligt forsvar indoptager andre kulturer på den måde. Det viser en kolossal imødekommenhed, men spørgsmålet er, om det er klogt. Det ville jo svare til, at vi herhjemme gav små piger tørklæder på for at værdsætte muslimerne.

Krarup avslører her at hun legger til grunn et fullstendig forvridd, kolonialistisk og totalt monokulturalistisk perspektiv. Maorienes kultur må for all del gjemmes bort for, ikke å være til sjenanse for den «siviliserte» delen av befolkningen. Samtidig stilles den ikke-maoriske befolkningsflertallet fritt til å eksponere den kolonialiserte minoriteten for europeisk eller «vestlig» kultur: 

Men jeg undrer mig over, at newzealændere med europæisk baggrund skal påduttes maoriernes kultur. ( …) jeg synes, at maorier skal have lov til at være maorier. Men hvorfor skal de europæiske newzealændere ikke også have mulighed for at bevare deres kultur?

 
Øyensynlig mener Rustad at Krarup her er inne på noe viktig. Rekken av negative reaksjoner er etter hans oppfatning ikke noe annet enn uttrykk for at man «… åpen­bart ikke [skal] dis­ku­tere kul­tur og frem­mede kul­tu­rer». I den seneste av en serie på hittil tre forsvarstaler for Krarup, skriver Rustad dette: 

Også innen Dansk Folke­parti og Frem­skritts­par­tiet er det folk som ori­en­te­rer seg mot det poli­tisk kor­rekte og inn­stil­ler seg på dets para­metre: ingen kri­tikk av mino­ri­te­ter, ingen sam­men­lig­ning, intet for­svar av vår egen kul­tur.

Rustads holdning ser her ut til å være helt i tråd med det en eller annen nylig påpekte, at begrepet ytringsfrihet retorisk blir forsøkt gjort om til en kode for at ytterliggående synspunkter på flerkulturalitet skal kunne framføres fritt og uhemmet, og uten den minste motbør.

Krarup skal altså i Rustads øyne på en fullt ut legitim måte ha rettet «kritikk» mot maoriene som minoritet. Men hva galt har disse folkene gjort? I likhet med den samiske befolkningen i Norge, har de riktignok motsatt seg å bli gjort til fremmede i eget land. Men er det virkelig kritikkverdig? Hvilke argumenter mener Rustad at Krarup har til rådighet for å underbygge et slikt synspunkt? Dessuten, hva er det som tilsier at «vår egen kultur» har behov for et «forsvar» mot maorienes kulturtradisjoner? Hadde man ikke visst bedre, kunne man tro Rustad her forsøker seg som satiriker.

Det neste fra Rustads side blir kanskje om samiske joik. Om samisk joik som denne (for å bruke Krarups ord) «for­vil­det enkelt jæger fra for­ti­den» skal holdes unna offentligheten, slik at den ikke «på sin for­hut­lede hest kom­mer til at over­skride den vest­lige kul­turs opløste for­svars­lin­jer»? Dersom Rustad virkelig mener en slik anskueliggjøring er et godt utgangspunkt for «diskusjon om kultur og fremmede kulturer», holder sikkert Åmås døra åpen for ham i Aftenposten.