torsdag 28. februar 2013

Var og følsom rasisme?


Av siste nummer av tidsskiftet Samtiden går det fram at Ole Jøren Anfindsen ikke lenger er ansatt i Det Norske Veritas. I følge Vårt Land sier Anfindsen at han fikk sparken på grunn av «… samfunnsengasjementet hans, kombinert med negativ medieomtale etter vitnemålet i tingretten». Avisens journalist legger for egen regning til dette: «Anfindsen er opptatt av raseteorier og har blant annet hevdet at ulike raser har ulik intelligens».

Denne tilføyelsen gjør Hans Rustad og document.no opprørte og mener den kristne dagsavisen med dette ikke opptrer «spe­si­elt kris­te­lig». Videre skriver Rustad: «Anfind­sen har sagt og skre­vet mye rart. Han tar i temaer andre lar ligge. Men det at han er klø­nete og ser ut til å mangle en viss finger­spitzen­ge­fühl for omgi­vel­sene, betyr ikke at han tar feil i alt eller at han er moralsk for­kas­te­lig».

Nå bør det ikke herske tvil om at Anfindsen faktisk mener at dersom den geografiske fordelingen av folk av afrikansk herkomst ikke kontrolleres tilstrekkelig, vil den afrikanske «rasen» utgjøre en biologisk trussel mot den «hvite rasen». Dersom Rustad virkelig mener at slike oppfatninger ikke handler om annet enn manglende «fingerspitzgefühl», hvor står han så selv i forhold til teorier om raser, intelligens og innvandring?
Det kan altså virke som Anfindsens rasisme i seg selv ikke er problemet for Rustad, men at rasismen blir formidlet på en måte som ikke er tilstrekkelig var og følsom. Mon tro om Rustads reaksjoner ville ha vært tilsvarende dersom noen tok til orde for at hvite europeere burde nektes å bosette seg eller endog nyte lengre ferieopphold i andre verdensdeler, med den begrunnelse at «den hvite rasen» representer en trussel mot verdens ikke-hvite befolkning?

onsdag 27. februar 2013

Æresrelatert vold

To forskjellige filmer om æresdrap er aktuelle her til lands. Deeyahs Banaz– a love story ble for ikke lenge siden vist på TV2, mens Hisham Zamans Før snøen faller hadde premiere under filmfestivalen i Tromsø i januar. Zamans film har ordinær visning på kinoer i disse dager. Tatt i betraktning det alvorlige temaet, kunne man tenke seg at tematikken ville få stor oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet. Så har vel egentlig ikke skjedd. Annerledes forholder det seg med den palestinske duoen DAMs siste musikkvideo, som i engelsk oversettelse har tittelen If I could go back in time. Her tematiseres også æresdrap, i Palestina.

På nettsiden Jaddaliyya reagerte den kjente amerikansk-palestinske antropologen Lila Abu-Lughod ved å heve at DAM ensidig framstiller æresdrap som et kulturelt problem. Dermed oppnår man ikke annet, skriver hun, enn å bekrefte stereotype fordommer om palestinere, arabere og muslimer som generisk voldelige. I følge denne kritikken, må patriarkalsk vold først og fremst forstås som et strukturelt problem i lys av kolonihistorie, Israels «apartheidpolitikk» og global kapitalisme.
Abu-Lughods utspill har vakt sterke reaksjoner, ikke minst i blogsfæren. Wafa Ben Hassine er en tunisisk menneskerettighetsaktivist som for tiden studerer jus ved et universitet i USA. Med referanse til den akademiske og nordamerikanske posisjon kritikken uttrykkes fra, skriver hun følgende i egen blogg:

... [I] am sick of countries in the Global North telling us what to do. So why not create a domestic discourse? Why not raise awareness about our issues from the ground up? Each country has its own unique nuances that affect why and how this type of violence occurs. To equate Palestine with Morocco, Jordan with Sudan, etc, is dangerous. DAM, in this video, is bringing the issue home. The members of DAM are not American, British, or French. They are Palestinian. If anyone should and could shed light on our problems, it is folks from our own society–us. We need to change our Middle East and North Africa; nobody else can or should do it.
Selv om flere har sagt at de et stykke på vei er enige med Abu-Lughod når det gjelder flere av hennes betraktninger, har hun blitt kraftig kritisert for ensidig å knytte æresrelatert vold til strukturelle og eksterne forhold. Når hun til og med påstår at DAM er «forført av vestlig propaganda», påpeker folkene bak DAM i et tilsvar at videoen henvender seg til palestinere som selv er berørt av den æresdrap. Dersom budskapet til enhver tid skulle tilpasses et eksternt publikum for å hindre feiltolkninger og aktivt misbruk, gjør man i realiteten samme knefall som Abu-Lughod beskylder DAM for, argumenteres det. I siste instans vil det være ensbetydende med å frata palestinere ansvar for og muligheter til selv å gjøre noe med problemet.

Abu-Lughod anførte på sin side at når DAM i hennes øyne reduserer æresdrap til kultur og tradisjon, medvirker de til å framstille æresrelatert vold som usammenlignbart med vold i nære relasjoner andre steder i verden (som f.eks. partnerdrap i Norge). Til dette har Wafa Ben Hassine følgende å si:
We cannot actively exclude culture and tradition from the equation. I will not pretend to know exactly how these factors contribute to such violence, yet – I can tell you they have a thing or two to do with it. Folks that engage in such violence will cite God, honor, and community. Who are we to completely bypass the justifications they themselves offer and link the violence to other factors altogether? Clearly, tradition has at least a little to do with the offender’s psychology. And what about some of the troubling sermons given in state-sanctioned mosques, in front of hundreds of men? How do we ignore this? Why would we?!
Walfa Ben Hassine viser her til noe viktig, nemlig at de som utøver vold søker legitimitet for sine handlinger gjennom kulturelle ideer om ære. Dette bør ikke forstås som noe annet enn intensjonell handling, og kan dermed ikke alene forklares på et abstrakt nivå gjennom å vise til historiske linjer og strukturelle maktforhold. Det dreier seg også om aktiv opprettholdelse av patriarkalsk makt.

Likevel kan Abu Lughod ha et poeng i at man ikke må tape av syne det strukturelle og historiske. Det patriarkalske systemet har opphav i statsløse agrarsamfunn der det mest ble organisert gjennom folks medlemskap i ættelinjer. I møtet med moderne samfunnsforhold blir æresbegrepet på mange måter en anakronisme. Det mister imidlertid ikke sin relevans før samfunnet gis anledning til å gjennomgå en viss utvikling. I Palestinas tilfelle kan man si at kolonialismen og den israelske undertrykkingen har vært til hinder i så måte. Så lenge slike forhold ikke tas i betraktning, ender man lett opp med forståelsesmåter som bygger på forestillinger om kultur og kulturforskjeller som noe fullstendig gjennomgripende og monolittisk, slik at æresdrap forstås som en logisk følge av at noen er palestinere.
De som påpeker at æresdrap ikke direkte kan sammenlignes med såkalte partnerdrap (som det for øvrig er mange av i Norge) har selvfølgelig rett. Mekanismene bak er på mange måter forskjellige. Mens æresdrap dreier seg om at mannlige, nære slektningenes ære som skal forsvares, er det individets mangel på verdighet som utløser parterdrap. Mens det første skjer med overlegg, finner det andre ofte sted som et utilsiktet resultat av irrasjonell vold. Æresdrap kan gis en direkte sosial forklaring som planlagt og intendert. Partnerdrap forklares primært gjennom å vise psykologiske mekanismer. Like fullt kan vi ikke tape av syne at bak partnerdrap ligger det også noen sosiale og kulturelle trekk ved det norske samfunnet. Partnerdrap kan med andre ord  ikke uten videre avfeies som«uunngåelige» psykotiske kasus, like lite som æresdrap har sin hele og fulle forklaringen i den kulturelle bakgrunnen til de som begår ugjerningen.

Abu-Lughods poeng kan derfor overføres til norske forhold. Maktovergrep og vold i patriarkalske rammer blir lett gjort til «ikoniserte» representasjoner av «de andre», av de som er alt det «vi» ikke er. Det blir til noe som klistres på folks identiteter. Det siste er kanskje også en medvirkende årsak til at det fram til i dag har vært få aktører i de såkalte innvandrermiljøene som har snakker høyt om denne type problemer. Selv om æresdrap muligens ikke er noe omfattende problem i Norge - i det minste dersom vi tenker på hva som foregår innenfor landets grenser - er det likevel grunn til å regne med at ulike former for mindre drastisk æresrelatert vold (f.eks. tvangsekteskap) forekommer en god del. Når disse tingene omtales gjøres det imidlertid i alt for stor grad på måter som nedvurderer hele kulturtradisjoner og identiteter. De få aktørene med innvandrerbakgrunn som tar det opp blir dessuten lett oppfattet som noen som helt og fullt har gått over til «vår» side og på alle vis har satt strek over sin sosiale og kulturelle opprinnelse. Dermed tapes det lett av syne at selv om man er motstander av patriarkalsk makt og æresrelatert vold, kan man like fullt identifisere seg sterkt med andre deler av den kulturtradisjonen æresrelatert vold forbindes med.

Ofte med rette, men andre ganger med urette, oppfattes det nok slik at det ikke bare er noen bestemte praksiser som blir angrepet, men også at ens egen identitet (som muslim, som pakistaner, som somalier osv.) blir slått i hartkorn med det voldelige. På denne måten oppstår det en sterk polarisering der frontene står langt fra hverandre. Derfor er det behov for at æresrelatert vold blir snakket om gjennom andre tilnærminger og av andre aktører enn det som har vært vanlig hittil. Her er jeg optimist. Bare i løpet av de par siste årene har mange med såkalt innvandrerbakgrunn melder seg på i det offentlige ordskiftet. Der er født og oppvokst her og er ikke innvandrere i ordets egentlige betydning. Og kanskje det beste av alt; de taler på ingen måte med en og samme stemme, men ut fra ulike erfaringsperspektiver og forskjellige politiske ståsteder. Samtidig er det grunn til å understreke at disse ikke har noe større ansvar enn andre. Som all annen vold er æresrelatert vold et samfunnsproblem og ikke bare et "minoritetsproblem". Likevel er dialog, og ikke alene konfrontasjon, nødvendig skal man ha mulighet til å gjøre noe med problemet.

 

tirsdag 26. februar 2013

Problemer med ordforståelse og selektivt minne

En ting er at Rita Karlsen og Hege Storhaug i Human Rights Service ikke er fortrolig med betydningen av ordet konspirasjon. Noe annet er at Aftenpostens debattredaktør ikke tar tak i det. I løpet av en uke har vedkommende sluppet igjennom to innlegg fra HRS der begrepet åpenbart brukes feil. Konspirasjon betyr jo sammensvergelse eller komplott. Overskriftene ‘Stadig mer konspiratorisk’ og ‘Konspirasjonene lever’ kan derfor forlede en stakkers leser til å tro at Karlsen og Storhaug beskylder Antirasistisk senter for i skjul å gjøre felles sak med andre for å oppnå et hemmelig mål. Når man leser tekstene, går det likevel til slutt fram at det de to egentlig vil uttrykke (tror jeg) er at de etter egen oppfatning helt urettmessig har blir tillagt noen bestemte synspunkter og holdninger.

Men dette er vel bagateller, i det minste i sammenligning med Rita Karlsens svært selektive minne, slik det kommer til uttrykk i det siste innlegget i Aftenposten i dag. Hun har visst ikke gjort noe annet enn å publisere «en artikkel hvor det vises til forskning om gjennomsnittlig IQ i ulike land». Av en eller annen grunn har hun helt glemt at det i samme artikkel konkluderes med at innvandring fra afrikanske land er ensbetydende med «masseimport av psykisk utviklingshemmede». Men slikt er selvsagt fort gjort å glemme, sånn i farten…

fredag 22. februar 2013

"Julia Caesar" og Human Rights Service serverer tynn suppe

For dem som har fulgt med i bruduljen mellom Antirasistisk senter og Human Rights Service i Aftenposten og i diverse FB-tråder i de senere dagene: Inntrykket man sitter igjen med er at sistnevntes frontalangrep, der det hevdes at Antirasistisk senter framsetter teorier om rasistisk konspirasjoner blant nordmenn flest(!), er et ynkelig forsøk på å avlede oppmerksomheten fra hvordan Human Rights Service stadig vekk assosierer seg med aktører som gir tilkjenne ytterliggående standpunkter når det gjelder islam, muslimer og innvandring. Blant annet har man sett seg tjent med å offentliggjøre tekster med rasistisk innhold forfattet av den anonyme svenske bloggeren «Julia Caesar».

I dag fikk «Julia Caesar» nok en gang spalteplass på Human Right Service sin hjemmeside. Denne gangen blir vi presentert for noe som skal være et forsvar for påstanden om at afrikaneres innvandring til Sverige er ensbetydende med «masseimport av psykisk utviklingshemmede». Hun skal ikke ha påstått at afrikanere flest er å sammenligne med psykisk utviklingshemmede. Derfor lyver Antirasistisk senter, påstår «Julia Caesar». Karakteristikken gjelder visstnok bare for om lag halvparten av den afrikanske befolkningen. Dessuten skal det foreligge forskning som understøtter dette. Den anonyme svenske journalisten skriver blant annet dette på Human Rights Service sin hjemmeside:
”I krönikan «Befolkningsutbytet» den 24 september 2011 redogör jag för forskningsresultat om genomsnittlig IQ i en lång rad länder. Värdena är genomsnittliga, vilket innebär att många individer ligger högre än genomsnittet. Det låtsas ARS inte om. De låtsas inte heller om att gränsen för utvecklingsstörning vid IQ 70 är en officiellt vedertagen gräns, utan försöker få det att framstå som någonting jag har hittat på för att jag är «rasist»”.

Visp! Så er det ikke rasistisk likevel å påstå at afrikaneres innvandring til Sverige er ensbetydende med "masseimport av psykisk utviklingshemmede". Men er det virkelig så enkelt? Selvfølgelig ikke. "Julia Caesar" forsøker å gjemme sine karakteristikker bak den beryktede evolusjonspsykologen Helmut Nygård og bak ting den innbitte rasisten Ole Jørgen Anfindsen har skrevet. Hun kunne ha tatt seg bryet med å sette seg litt bedre inn i hva hun faktisk henviser til. Da ville hun ha sett at de såkalte forskningsresultatene det er snakk om er del av en klart rasistisk agenda. Hun ville også ha blitt nødt til å ta hensyn til at forskningen har blitt kritisert sønder og sammen fra flere hold og i alle tilfeller av høyst kompetente forskere.
Den gjennomsnittlig IQ-scoren «Julia Caesar» viser til har man kommet fram til gjennom bruk av metoder som på ingen måte er holdbare. Gjennomsnittet er beregnet ut fra resultater av flere til dels svært forskjellige IQ-tester foretatt gjennom flere tiår ulike steder i Afrika, og ofte under svært tvilsomme omstendigheter. F.eks. ble en av testene gjennomført på et barnehjem i Etiopia rett etter en større sultkatastrofene. Folk som knapt har holdt penn og papir i hånden før, og som ikke har noe forhold til grafiske framstillingsformer  gjennom bruk av søyler og diagrammer, har dessuten dårlige forutsetninger med tanke på å gjennomføre testene. Testene som har blitt brukt har vært utformet på måter som gjør at det som måles er hva testpersonene vet fra før og i mindre grad evnen å ta til seg ny kunnskap.

Det hersker på ingen måte enighet blant fagfolk om at IQ-score viser til noe arvelig. I tillegg er det grunn til å understreke at IQ ikke er et annet ord for intelligens, men et statistisk mål på noe man en gang ikke helt vet hva er (‘intelligens’). IQ-tester som for ikke lenge siden ble gjennomført i USA, viser at afroamerikanske og hvite studenter scorer omtrent likt når disse testene er rettet inn mot å måle evnen til å ta til seg ny kunnskap, og ikke bare hva studentene vet fra før. Beregninger av gjennomsnittscore for IQ-tester gjennomført i Europa for 50 år siden, viser omtrent samme resultat som man har kommet fram til for afrikanske land i dag. Var store deler av Europas befolkning mentalt tilbakestående for et halvt hundre år siden? Nei, selvfølgelig ikke. Forskjellen i gjennomsnittlig IQ-score for Europa i dag og for 50 år siden kan ikke forklares med genetiske endringer i den europeiske populasjonen. Differansen har i første rekke å gjøre med økning i generell levestandard og i utdanningsnivå.
Det er godt kjent at de som står bak forskningsresultatene "Julia Caesar" bruker til begrunne sin omtale av afrikanere som psykisk utviklingshemmede, er del av en rasistisk agenda. Over flere tiår har en håndfull evolusjonspsykologer, støttet av en finansieringskilde som opprinnelig ble opprettet av en amerikansk nazist på slutten av 30-tallet (The Pioneer Fund), argumentert for at den afrikanske «rasen» er underlegen den såkalte kaukasiske «rasen». Forskningsresultatene har derfor blitt presentert som om det dreier seg om et mål på mentale egenskaper som i hovedsak er genetisk bestemt. Konklusjonen som gis er at krig, kriminalitet og fattigdom i Afrika er noe naturgitt og dermed uunngåelig.

Påstandene om at afrikanere er en mindreverdig «rase» har videre blitt forsøkt underbygget med høyst spekulative evolusjonsteorier om forskjeller mellom kaldt og varmt klima. Det varme klimaet som preger det afrikanske kontinentet har stilt folk ovenfor færre og enklere utfordringer enn populasjoner som levde under kalde klimatiske forhold. Følgelig har det blitt påstått at afrikanere som følge av naturlig seleksjon har endt opp som mindre intelligente individer, med lav grad av impulskontroll og sterk seksualdrift, som egoistiske, tyvaktige og voldelige etc.. Kort sagt dreier dette seg om et forsøk på å vitenskapeliggjøre de kolonialistiske mytene vi kjenner godt fra før.
Den spekulative raseteorien tar for øvrig ikke hensyn til at moderne populasjonsgenetikk viser oss det meningsløse i å betrakte afrikanere som en rase i genetisk forstand. Til det er afrikanere alt for genetisk forskjelligartede. Faktisk er sjansene større for at det er mer genetisk variasjon mellom to tilfeldig utvalgte afrikanere enn mellom en tilfeldig utvalgt afrikaner og europeer.

Human Rights Service har en rekke ganger påstått at rasisme er en løgnaktig konstruksjon. Det er slående hvordan de motsier seg selv gjennom å bli ved med og presentere rasistisk propaganda på egen hjemmeside.