(Debattinnlegg i Bergens Tidende 27. juni 2013)
Fjordman har ikke tatt til orde for massedrap, påpeker Hege Storhaug i et innlegg i Bergens Tidende 24. juni. Det har hun helt rett i. Samtidig er konklusjonen hun trekker av denne innsikten høyst problematisk. For tilsynelatende ønsker hun å tegne et bilde av Fjordman som en islamkritiker på linje med hvilken som helst annen. Forskjellen er bare at han går «lengre» (som hun formulerer det) i sin kritikk av islam enn det hun selv gjør. Hva «å gå lengre» egentlig innebærer, det sier Storhaug ingenting om.
I stedet pakkes innlegget inn i et argument om at ytringsfriheten
angripes når Fritt ord blir kritisert for å ha tildelt Fjordman stipend.
Påstanden faller etter min mening på sin egen urimelighet. Ingen er avhengig av
Fritt ords midler for å nyte godt av ytringsfriheten. Kanskje minst av alle, er
Fjordman det. Selv om han i lang tid har hatt alle muligheter til å benytte seg
av sin tilsvarsrett og argumentere for standpunkter han kritiseres for, har han
ikke grepet anledningen. Følgelig er det heller ingen grunn til å forvente at
den bebudede boken vil ha noen verdi i så måte. I det hele virker det som
Fjordman ikke er interessert i å gå inn i noen debatt. Han opptrer nærmest
utelukkende som en demagog og agitator. Derfor er det ingen grunn til å
forvente at han har noe å tilføre en meningsutveksling.
Påstandene hans burde dessuten være godt nok kjent allerede. Slik kan det
argumenteres for at Fritt ord i dette tilfellet har foretatt en feil
prioritering.
Langt mer oppsiktsvekkende i
Storhaugs innlegg er at hun behendig unngår å berøre det Fjordman først og
fremst har blitt kritisert for. Så vidt jeg vet er det ingen toneangivende
stemmer i den offentlige debatten som har påstått at Fjordman skulle gå inn for
massedrap, slik hun antyder. Når Storhaug på denne måten oppretter en stråmann
å argumentere mot, er det nærliggende å tenke at hensikten er å gjøre Fjordman «stueren».
Nå kunne det selvfølgelig tenkes at Storhaug ikke er kjent
med det politiske ståsted Fjordman representerer og dermed heller ikke forstår
kritikken som rettes mot ham. Dersom vi tar i betraktning hennes uttalelser til
Adresseavisen 4. august 2011, får vi imidlertid et
ganske annet inntrykk. Til avisen sa hun blant annet følgende om et møte hun en gang har hatt med Fjordman:
«Jeg fant ham helt uinteressant som videre samtalepartner, han var
veldig ubehagelig. Hans meninger var ekstreme og han hadde en overbevisning om
at vi går mot en blodig borgerkrig i Europa. Hans konspirasjonsteorier var
sterke. Han var overbevist om at norske politikere og kulturpersoner har gått i
allianse med islamistiske krefter for å utradere vår kultur».
Videre formulerte hun seg i samme intervju også på denne måten:
«Han virket ideologisk forkvaklet, og var fullstendig overbevist om sin
egen verden og virkelighetsforståelse. Han mente han hadde sett lyset, og han
var ikke til å bevege. Han viste ingen interesse for å lytte til andres
meninger eller å endre på sitt verdensbilde».
Til tross for at hun ga til
kjenne disse karakteristikkene av Fjordman for knapt to år siden, ser det ut
til Storhaug nå mener hans synspunkter er tilforlatelige. Han er ikke noe annet
enn kritisk til islam, konkluderer hun. Men hvordan stiller Storhaug seg til at
Fjordmans «islamkritikk» inkluderer en permanent fjerning av Europas muslimske
befolkning fra kontinentet som en politisk mulighet? Fjordman har også hevdet
at den politiske eliten er Europas hvite befolknings forrædere, og som må
«behandles deretter». Mener Storhaug virkelig at hennes karakteristikk av ham
som en islamkritiker som «går lengre» enn det hun selv gjør er en dekkende
betegnelse for disse av Fjordmans standpunkter? I det hele, hva har egentlig
Fjordmans påstander om hvite europeeres genetiske overlegenhet med kritikk av
islam å gjøre?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar