fredag 2. november 2012

Når innvandrerne gjøres til hovedfiende

Human Rights Service har gjennom flere år satt søkelys på maktmisbruk og overgrep der kulturelle og religiøse praksiser er involvert. Dette kunne de ha fortjent ros for. Måten stiftelsen går fram på i dette arbeidet kan dessverre gi inntrykk av at målsetning først og fremst er å skape et bilde av innvandrere fra ikke-vestlige land som den moderne frihetens hovedfiende.
 
I et tidligere innlegg omtalte jeg en «dialog» jeg hadde med Hege Storhaug og Rita Karlsen i Human Rights Service (HRS). Der konfronterte jeg de to med rasistiske utsagn de selv hadde videreformidlet. Oppsiktsvekkende nok var de ikke villig til å ta avstand fra rasismen. Dessverre er det mye som taler for at dette faller inn i et mønster. Ser vi nærmere på hvordan HRS har opptrådd gjennom de siste årene, er det god grunn til å spørre seg om den statstøttede stiftelsen sin fremste agenda egentlig er en aktiv mistenkeliggjøring og målrettet nedvurdering av ikke-vestlige innvandrere? 

HRS omtaler seg selv ubeskjedent nok som en "politisk tenketank" som skal klekke ut ideer og foreslå politiske løsninger. Riktignok publiseres daglig kommentarer, artikler og essays på hjemmesiden. Innholdet gir imidlertid svært få assosiasjoner til tenketanker eller politiske løsninger. I stedet er svært mye av det som uttrykkes preget av tendensiøs begrepsbruk og uredelige argumentasjonsformer, der agitasjonen ikke bare retter seg mot innvandring og den rådende innvandringspolitikken, men like mye mot innvandrere. 

I de siste dagene har HRS opprettet en kampanje mot kulturministeren Hadia Tajik. Bakgrunnen er kulturministerens uttalelser om arrangerte ekteskap. Her har hun tatt til orde for at ekteskapsformen bør respekteres som en kulturell tradisjon, men bare i den utstrekning det ikke handler om tvang. Det kan være all grunn til å diskutere hvordan både regjeringsmedlemmer og andre forholder seg til arrangerte ekteskap som fenomen. Å vise til et kategorisk skille mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er selvsagt alt for lettvint. For ordningen med arrangerte ekteskap inkluderer ganske sikkert alt fra fysisk tvang til frivillighet.
 
Når vi snakker om arrangert ekteskap som tvang settes familiens og slektsgruppens interesser først. I de tilfellene vi har med frivillighet å gjøre er det arrangerte rent rituelt og symbolsk. Samtidig kan det være grunn til å understreke at arrangerte ekteskap har lite med islam å gjøre. Det praktiseres f.eks. blant kristne assyrere, og avisene i India er stappfulle av annonser der hinduistiske familier søker passende ektemake til sin datter. På den ene siden er arrangerte ekteskap uttrykk for en anakronisme, ettersom som det har opprinnelse i statsløse samfunn der politikk og økonomi handlet om relasjoner mellom ættelinjer. På den andre siden er det også uttrykk for en oppfatning om at romantikk og forelskelse er et illusorisk utgangspunkt for et livslangt forhold.
 
Framgangsmåten til HRS er i denne saken, som de de fleste andre, lite fruktbar. De kategoriserer ensidig arrangerte ekteskap som brudd på prinsipper om individuell frihet og likeverd. Dermed fordømmer de praksiser som unge kvinner slettes ikke i alle tilfeller opplever som tvang og overgrep, men ut fra et bestemt livssyn snarere ser på som noe ønskelig.

Det er all grunn til å sette søkelys på maktmisbruk og overgrep som arrangerte ekteskap kan innebære. Selv er jeg enig med dem som hevder at det er alt for lite oppmerksomhet omkring dette. Samtidig burde det ha vært mer fokus på forhold i samfunnet som kan være med på å endre praksisen. HRS virker imidlertid helt uinteressert i f.eks. spørsmål som hva vil skje med alle de unge jentene som i dag tar høyere utdanning? Dette er en ganske ny situasjon vi ikke uten videre kan ane rekkeviddene av. Sannsynligvis deler HRS oppfatningen til historieprofessor Nils Rune Langelands om at disse jentene aldri vil kunne bli som «oss», og at de i Storhaug og Kalrsen sine øyne alltid vil være enten overgripere (som mødre) eller ofre (som døtre), og ikke noe annet enn det.
 
Slik jeg forstår HRS, mener de at maktmisbruk og overgrep som begås av innvandrere ikke er noe som finner sted i kulturers og religioners navn. Snarere mener de at det er noe som skjer på grunn av kulturer og religioner. Innvandrere reduseres dermed til marionetter for sin kulturelle og religiøse bakgrunn. Individuelle og gruppemessige forskjeller kan bare forstås som variasjoner over det samme kulturelt betingede sinnelag.
 
Hege Storhaug har ved mange anledninger redegjort for HRS sin overordnede agenda, nemlig prinsippet om individets frihet. Problemet er at frihetsbegrepet den statsstøttede stiftelsen holder seg med er svært dogmatisk. F.eks. har Storhaug gitt uttrykk for at kvinner som selvvelger å bruke hijab etter hennes oppfatning ikke fortjener respekt. Denne formen for hodebekledning gir henne nemlig assosiasjoner til hakekors og davidstjerner. Det er altså HRS som skal bestemme hva som kan regnes for frihet og hvordan friheten kan gjenkjennes. Dermed forsøker de paradoksalt nok å befeste et frihetsbegrep som er autoritært.
 
Storhaug har ved en anledning hevdet at folk med somalisk og pakistansk bakgrunn «... tråkker oss nordmenn nedover og nedover». Videre har hun gitt uttrykk for at de 11 representantene med innvandrerbakgrunn i Oslo Arbeiderpartis bystyregruppe ikke har andre formål med sitt politiske engasjement enn å sire egne etniske interesser. Til grunn for slike betraktninger ligger en forestilling om at folk med bakgrunn i land utenfor Europa skal være bærere av en «stammekultur» og at deres tanke- og handlemåter er omsluttet av tradisjonelle begreper om mannlig ære, der solidaritet med familie og slekt har forrang foran lojalitet til staten og storsamfunnet. Her tydeliggjøres hvordan spesielt ikke-vestlige innvandrere framstilles gjennom et knippe stereotypier og fordommer. Variasjoner som knytter seg til generasjonsforskjeller, kjønn, klasse og utdanning, geografiske opprinnelse, kultur og religion, politisk orientering, livsstils­valg, årsaker til migrasjon, grad av integrasjon osv. blir gjort til noe irrelevant.
 
I sin vurdering av «innvandrerandelen» i Oslo Arbeiderpartiets bystyregruppe gir Storhaug også til kjenne følgende oppfatning: Mens «urnordmenn»uselvisk er opptatt av å bygge nasjonale fellesskap, søker innvandrere i sin alminnelighet egne interesser «… uten omtanke for omverdenen». Rita Karlsen slutter åpenbart opp om disse betraktningene når hun full av forakt omtaler somaliere på denne måten: »Somaliere flest er verken dumme, late eller uorganiserte. Tvert om. I mine øyne er de smarte, arbeidsvillig og har organisasjonstalent, dog med et aldri så lite men: for mange slår ikke egenskapen inn før det tjener dem selv». Med andre ord er alt det gode knyttet til det det "urnorske", alt det onde til innvandring og muslimer, og pakistanere og somaliere i særdeleshet. I lys av dette er det lettere å forstå hvorfor HRS har publisert Peder Fjordmann sine essays, ledesaget av superlativer som fantastisk.
 
HRS gjenga ved en anledning en uttalelse fra et britisk overhusmedlem som har hevdet at folk med opprinnelse i Pakistan og Bangladesh føder mange barn i den hensikt å utnytte Storbritannias velferdsordningene. Storhaug refererte påstanden uten snev av kritisk refleksjon. I stedet fastslår hun kategorisk at påstandene om en slik skruppelløs atferd er sanne og at årsakene finnes i kulturell og religiøs bakgrunn. Dermed tillater hun seg å blant annet se fullstendig bort fra demografisk forskning som viser at variasjoner i fødselsrater i seg selv har lite med kultur , etnisitet eller nasjonalitet å gjøre. Den absolutt viktigste faktoren er utdannings- og inntektsnivå. Innvandrere i Storbritannia med bakgrunn fra Pakistan og Bangladesh har befunnet seg langt nede på stigen i så måte. Gjennom de senere årene har det imidlertid skjedd en betydelig positiv utvikling for deler av denne befolkningen. I takt med dette har fødselsratene blitt mer enn halvert siden midten av 1970-tallet. Jeg er ganske sikker at Storhaug slettes ikke er ukjent med disse forholdene. Problemer er at denne kunnskapen ikke tjener formålet når hensikten er å framstille muslimske innvandrere som kjeltringer.
 
For en tid tilbake refererte HRS til en spørreundersøkelse danske myndigheter står bak. I dette datamaterialet kommer det fram at andre-og tredjegenerasjons innvandrere er noe mer tilbøyelige enn andre grupper til å svare at de har liten tillitt til personer de ikke kjenner fra før. I HRS sin kommentar gjøres det selvfølgelig et stort poeng ut av en statistisk forskjell som i virkeligheten er svært marginal. Hensikten er åpenbart å understreke hvilken trussel innvandrere angivelig skal utgjøre når det gjelder det sivile samfunnet. I denne forbindelse benyttet HRS ikke overraskende et rent kulturalistiske resonnement. Det hele har i følge Storhaug nemlig sin årsak i Midt-Østens begrep om mannlig ære.
 
For det første er det store forskjeller når det gjelder i hvilken utstrekning et tradisjonelt æresbegrep videreføres blant innvandrere. For det andre kan man slettes ikke se bort fra at andre faktorer er langt viktigere: Det har etter hvert blitt en kjent sak at mange andre- og tredjegenerasjons innvandrere opplever at de befinner seg i et krysspress mellom ulike forventinger. Fra et hold stilles det krav om segregering gjennom kulturell tradisjonalisme og religiøs konservatisme, fra et annet hold krav om assimilering f.eks. gjennom den type autoritære frihetsbegrep som HRS er en representant for. Unge med innvandrerbakgrunn opplever ikke sjelden et krysspress av forventninger man verken kan eller vil leve opp til. Resultatet er stadige erfaringer av ikke å bli respektert for den man er eller vil være. Uansett blir man fra begge leire møtt med både mistenkeliggjøring og fordømmelse. Med tanke på det siste er Islam Net og HRS eksempler på sentrale aktører her i Norge. Mens Islam Net fordømmer det minste avvik fra den forstokkede islamismen de selv er talerør for, representerer HRS en holdning der innvandrere som på hederlig og demokratisk vis tar aktivt del i det norske samfunnet nærmest blir sett på som ulv i fåreklær.
 
Resultatene av samme danske spørreundersøkelsen viser for øvrig at innvandrere flest støtter opp om demokratiske verdier og forsørger seg selv og sin familie gjennom lønnsarbeid. Omfattende surveys fra Storbritannia gjør det dessuten klart at landets muslimske innbyggere, sammenlignet med den britiske befolkningen totalt sett, er minst like forskjelligartet hva gjelder livsstiler, holdninger til politiske og religiøse spørsmål og grad av tilknytning til samfunnet de bor og lever i. Det er ingen grunn til å tro at det forholder seg annerledes når det gjelder Skandinavia. Alt dette er noe HRS ganske sikkert vet utmerket godt. Ikke desto mindre finner de det opportunt å se bort fra denne typen innsikter når innvandrere skal framstilles som en slags samsfunnsrisiko.
 
HRS sin demagogi innebærer at de avviser nær sagt alle muligheter for refleksjon og dialog. I følge stiftelsens leder, Rita Karlsen, er multikulturalismen en ideologi “… som ivrig forsøkes befestet i Norge, med støtte fra nasjonale medier og ikke minst i skyggen av 22/7.” Man kan spørre seg om hvem det er hun egentlig sikter til her, og om hva hun egentlig forstår med begrepet multikulturalisme. Mye tyder på at Karlsen ikke innser at man faktisk kan være kritisk til en multikulturalistisk politikk selv om man ikke deler HRS sine autoritære forestillinger om hva frihet er eller aksepterer deres gjentatte forsøk på å framstille ikke-vestlige innvandrere som upålitelige kjeltringer. I lys av alt dette har HRS utviklet seg i en retning som gjør at stiftelsen er i ferd med å miste all troverdighet når de stadig vekk løfter fram prinsipper om individuell frihet og likeverd som en moralsk og politisk rettesnor. 

 

EDIT:
Jeg har begått «bommert». Det er riktig at Storhaug skrev at folk med somalisk og pakistansk bakgrunn «...tråkker oss nordmenn nedover og nedover». Imidlertid leste jeg ikke innlegget der formulering står godt nok, og overså at dette skal uttrykke en slags ironisering over at en enkelte innvandrere flytter fra Norge, angivelig fordi de ikke føler at de blir respektert og likt av nordmenn. Storhaug mener altså ikke at pakistanere og nordmenn tråkker "oss" nedover og nedover. Derfor beklager jeg at jeg misoppfattet dette og framstilte hennes utsagn på en feil måte. Ikke desto mindre representerer innlegget en av mange i serien med hatske utfall mot somaliere. Derfor er min beklagelse med forbehold. Jeg gjorde samme feil i en kronikk i Dagsavisen for vel et års tid siden. Ingen har reagert før nå. Årsaken er trolig at det som viste deg å være en feiltolkning i lett kunne forstås som en logisk følge av den fiendtlige innstillingen HRS legger for dagen, ikke minst når det gjelder somaliske innvandrere.

 
 

12 kommentarer:

  1. HRS' artikkel om dansk tillit og mistillit er jo et klassisk eksempel på hvordan man tolker ethvert fakta slik at det passer med sin ideologiske konklusjon.* Normalt er jo HRS/document.no svært ivrige til å jamre seg over norsk naivisme og troskyldighet (jfr. begrepet "låtsaslandet"), der man lever i et multikulturalistisk la-la-land og nekter å høre på de klarsynte realistene som advarer mot den herværende og kommende fare. Men så snart det er innvandrerne som ikke sier at man kan "stole på de fleste" som man møter for første gang, så er denne rimelig sunne skepsisen blitt til en tikkende bombe under den danske tillitsstaten.

    Det kunne vært et interessant lite wallrafferi å konfrontere noen HRSere med en konstruert undersøkelse om spriket i "tillit til fremmede" mellom Frpere og SVere, og se om dette ville bli forklart som nok et tegn på Frperes fornuft og SVeres forstokkede naivitet.





    *) Ved gjennomlesning var dette en fryktelig tung og lite pedagogisk innledning, men poenget kom forhåpentligvis frem i resten av artikkelen.

    SvarSlett
  2. Se også VG 29.okt:

    Innlegg av Kari Helene Partapuoli:
    "Human Rights Service (HRS) har på sin hjemmeside publisert en kronikk av en svensk blogger som kaller seg «Julia Caesar.» "

    SvarSlett
  3. Takk for grundig og balansert artikkel.

    "Don't confuse me with facts," som det heter, det synes å være et modus operandi hos HRS.

    HRS v/Storhaug og Karlsen fremviser ikke bare en påfallende dobbelmoral, men en gjennomført asymmetri i perspektivet på "dem" og "oss". På den ene siden sverger de til individets frihet som det grunnleggende prinsipp, samtidig er de ikke villige til å tillegge muslimer eller "fremmedkulturelle" fri vilje. De "andre" er bare styrt av sin religion eventuelt kultur (eventuelt gener?), vi derimot er fri, kloke individer som enten kan hjelpe dem (ofre) eller avsløre deres sanne natur (ulv i fåreklær). Enten er det et nedlatende offerbilde som skapes, eller et skummelt konspirasjonsteoretisk.

    Når Langeland sier "disse jentene aldri vil kunne bli som «oss»" bruker han en slags raseteoretisk premiss til grunn. Selv om det siktes til kultur eller religion er premiss i prinsippet likt, det er en slags ide om kultur som en slags uforanderlige gener vi aldri kan unnslippe og som overstyrer alt.

    SvarSlett
  4. Jeg synes at det blir for mye skyting av budbringeren her. I stedet for å gripe fatt i om det egentlig ER slik at diverse land har en ufattelig lav IQ-score, skyter man på den som viderebringer påstanden, samt vurderer hva dette i så fall vil si for dagsaktuelle problemstillinger.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er riktig at det har blitt foretatt beregninger som mener å kunne fastslå gjennomsnittlige intelligenskvotient (IQ) på nasjonsnivå. Det er også riktig at forskjellene mellom f.eks. afrikanske og europeiske land er stor. I stedet for å spørre seg hva en slik statistisk forskjell faktisk skal forstås, er det altås helt greit å karakterisere afrikanere som psykisk utviklingshemmede? Det siste forutsetter at IQ er uttrykk for genetiske forskjeller. Dermed står et spørsmål ubesvart: I et land som Nederland var gjennomsnittlig IQ for 50 år siden omtrent det samme som man finner i afrikanske land i dag. Ingen evolusjonsteori kan forklare hvorfor gjennomsnittscoren har økt så mye på noen få tiår. Nå er det heller slettes ikke gitt at IQ viser til noe genetisk. Det er for det første viktig å huske på at IQ ikke er det samme som intelligens. IQ er bare et statistisk mål på noe man ikke helt vet hva er (intelligens). De IQ-testene som ligger til grunn for å beregne nasjonale gjennomsnitt er dessuten utformet slik at det som måles er hva testpersonene vet fra før, og ikke evnen til å resonnere og ta til seg ny kunnskap. Budbringeren er slettes uten ansvar her. Påstanden om at afrikanere er mental tilbakestående er formidlet med en åpenbar politisk hensikt. Dersom HRS er en politisk tenketank (slik de selv påstår) burde man dessuten forvente et visst nivå når det gjelder kritisk refleksjon.

      Slett
  5. Greit, men mistanken henger der stadig: du vinkler som du vinkler fordi vreden blir best sånn.

    Så til sak: IQ-målinger er uansett et vanskelig felt - og da ser jeg bort fra drittpreiket med ulike former of IQ, og vrøvl som at det holder at man "føler" seg intelligent for å kunne hevde at man er det.

    Tar vi Raven-testene, som typisk brukes internasjonalt, baserer disse seg på grafikk. Det man da måler er evne til å gjøre valide generaliseringer på basis av grafisk persepsjon.

    Hvis vi i første omgang ser bort fra de kulturelle sidene, og kun kjører grafikk-diskusjonen, så kunne grafikk fremstilles på mange måter. I testene er det svart-hvitt, men i teorien kunne man innarbeidet farger. Da ville de fargeblinde bli dumme.

    Men er grafisk persepsjon en medfødt egenskap? Jeg er tilbøyelig til å tro at det er en egenskap som kan trenes opp, og som trenes opp via bruk av grafikk i samfunnet. Har du lang i å tolke strekmenn til herredo og damedo, og se symbolikken i logotyper etc, er du kanskj bedre skodd til en slik IQ-test.

    Ankepunkt 1: Norske raddiser vil mer enn gjerne bruke IQ-tester, men de må ikke brukes på brune folk. Det er ikke holdbart. Man må i tilfelle skyte på IQ-testenes brukbarhet generelt.

    Ankepunkt 2: Man kan ikke ha "Alle er forskjellig, men det er utenpå" som aksiom når man snakker internasjonalt. Det er dumt og livsfiendtlig. Eks: Når norske menn kan gjøre seg en prostataundersøkelse, som gir en viss grad av sikkerhet (blodprøve kombinert med føling), så er dette et fremskritt. Ved å tilby undersøkelsen til alle menn over 50, kan man redde mange liv.

    Raddis-impllikasjon: Svartingene må få samme tilbud.

    FEIL! Svarte menn har en genetisk disposisjon som er mer åpen for prostatakreft, slik at de bør starte screeningen 10 år tidligere. Sånn er det med massevis av andre lidelser. Noen kan man forklare utviklingen av (som falsiform anemi, som på den ene siden gir bedre overlevelse ifb. malaria, men som også gir genbæreren kortere liv og nedsatt funksjonsevne). Et annet eksempel er cyster i livmoren, eller noe så innlysende som pigmentrelaterte forhold.

    Aksiomet om at alle raser er genetisk like i alle vesentlige sammenhenger er kort og godt feil. Det er å tegne et kart som ikke stemmer med terrenget. Å tenke seg til, for så å vedta, at det umulig kan være rasemessige IQ-forskjeller er uvitenskapelig vås.

    Det blir sjukt å si et en hvit man er tilbakestående dersom han scorer en tilstrekkelig lav IQ-score, hvis man nekter å trekke samme konklusjon om en som er svart.

    Er så IQ-testene en tilvenningssak? I det store og hele er de trolig det. Eksempelvis kan jeg be deg om å identifisere den bilen som står på skeive 75 meter unna på parkeringsplassen, og du vil klare det, mens kompisen din fra Ecuador ikke greier det. Avstandsbedømmelse er typisk en egenskap man lærer. 20 år med tolking av grafikk vil trolig lære den enkelte ett eller annet det óg.

    Poenget mitt: ikke eksplodere før du kan begrunne det. (Vi bruker IQ tester på dumme måter også i Norge, og de får konsekvenser også for nordmenn. Den eneste måten å unngå rasisme på her, er å rette skytset utelukkende på IQ-testene).

    SvarSlett
    Svar
    1. Norske raddiser vil mer enn gjerne bruke IQ-tester, men de må ikke brukes på brune folk».

      Ut fra denne ikke akkurat alt for presise formuleringen, kan man utlede at Anonym blander sammen INDIVID og GRUPPE. Å foreta en IQ-test som sammenligner to individer er noe helt annet enn å aggregere en hel rekke forskjelligartede IQ-tester som er foretatt gjennom flere tiår under ulike omstendighet for å lage gjennomsnittscore for nasjoner og for «raser». Jeg tror neppe det er nødvendig å være «raddiser» for å ha noe i mot det siste.

      «Aksiomet om at alle raser er genetisk like i alle vesentlige sammenhenger er kort og godt feil».

      Hva er så «rase»? Er f.eks. alle svarte en rase i motsetning til alle hvite? Det virker som Anonym har den oppfatningen, og det må han gjerne. Problemet er at han i så fall må argumentere mot populasjonsgenetikerne, ettersom disse i stor grad er enige om at det IKKE er mulig å utlede rase på bakgrunn av genetiske forskjeller som er systematiske.

      Det er selvsagt ikke noe problem å plassere alle individer med noen utvalgte fenotypiske trekk til felles i en og samme kategori og kalle denne kategorien for «rase». F.eks. kan man gjøre dette på bakgrunn av synlige forskjeller som f.eks. pigmentering, ansiktsform, hårtype etc. Problemet er at det likevel vil være større genetisk forskjell INNENFOR denne kategorien enn det er MELLOM den samme kategorien og andre kategorier. Med andre ord kan en «neger» ha større genetisk likhet med en tilfeldig valgt «hviting» enn med en tilfeldig valgt annen «neger».

      Populasjonsgenetikernes hovedkonklusjon er at migrasjon og «genflyt» har preget evolusjonsprosessen slik at gener er KONTINUERLIGE på tvers av populasjoner. Selv om man kan klassifisere en gruppe på bakgrunn av ett genetisk trekk, er det derfor bare unntaksvis at dette kan brukes til å utlede forskjeller når det gjelder andre genetiske trekk. I et helt tenkt eksempel kan man tenke seg at man fant en et DISKONTINUERLIG skille mellom høyvokste og kortvokste, og at dette manifesterte seg systematiske forskjeller i fargepreferanser. Selv om alle kortvokste foretrekker røde biler og høyvokste blå biler, kan man likevel ikke utlede at høyvokste vil foretrekke pizza mens og kortvokste heller vil ha hamburger, eller omvendt.

      Når det gjelder Afrika, er det for øvrig kontinentet der man mener å finne den største genetiske variasjonen. Populasjonsgenetikere som er spesialister på akkurat dette kontinentet, mener at dersom et genetisk rasebegrep skulle ha hatt noen som helst verdi måtte man operere med minst 9 forskjellige «afrikanske raser». Hva man så kan bruke dette til utover en populasjonsgenetisk klassifisering av individer, er likevel fortsatt ikke gitt.

      Selv om afroamerikanere statistisk sett har større sjanse enn andre amerikanere for å få prostatakreft, har det altså ikke nødvendigvis med hudfarge eller med en afrikansk opprinnelse å gjøre. Det har lenge blitt tatt for gitt at risikoen for flere sykdommer er knyttet til «rase». Det har imidlertid vist seg at afrikanske innvandrere (altså folk som har innvandret fra Afrika gjennom de sist tiårene) ikke nødvendigvis er mer utsatt enn andre for disse sykdommene. Derfor har man måttet innse at årsakenelike gjerne kan ha med levekår å gjøre eller at genetisk årsaker ikke viser til hudfarge og andre fenotypiske trekk som brukes til å definere «rase» med. F.eks. har det vist seg at personer hvis forfedre har opprinnelse i områder som har vært særskilt malariabefengte - og ikke svarte spesielt, slik man først trodde - har større risiko enn andre til å få sigdcellesykdom.

      Slett
  6. Nå brukes vitterlig IQ-mål, så som sesjonsdata, ganske flittig - og da handler det ikke om individsammenligning. Prinsipielt skiller egentlig ikke Pisa-undersøkelsen seg veldig mye fra dette heller, eller mye annen forskning som har med utdanning å gjøre. Forskningen på disse dataene brukes til mye rart, så som å banke politiske motstandere i hodet, samt til å designe rikets politikk.

    Så poenget mitt står støtt det: Det er IQ-målet generelt som må beskytes, i stedet for å skyte dem som bruker det på brune mennesker.

    Nå er heller ikke mitt ærend å drive rasemessig klassifiseringsvirksomhet, men å påpeke at man heller ikke skal gå i fistel når noen gjør det.

    I mange tilfeller er slik klassifisering gunstig. Tar du en egenskap som falsiform anemi, så bruker man i dag rasemessige kriterier innen bekjempelsen. I diverse karibiske land retter man kommunikasjonen spesielt mot svarte, som har en overhyppighet av denne sykdommen. Med dette oppnår man mer effektivt diagnostiseringsarbeid. Man bruker aktivt den viten man har om svarte kvinner og cyster i livmoren, slik at mange som har et problem identifiseres via ultralyd, og dermed raskere får vite at de evt. bør forberede seg på en økt innsats om de ønsker barn. Eller man bruker viten om svarte menns prostatakrefttendens til å redde liv.

    Man skal da vel ikke slutte å bruke teknikker som redder liv og gir bedre livskvalitet i Honduras fordi det viser seg at nyinnvandrede afrikanere i USA ikke har de samme helseproblemene?

    Er det ikke bedre å hive prinsippene til side, selv om man får ei klubbe mindre å banke meningsmotstandere i hodet med?

    Er dette så ”knivskarpe analyser” (Jfr. diskusjon om HRS)? Jeg vil mene at det å oppstille fakta som står i dissonans opp mot hverandre er en viktig del av samfunnsdiskusjonen, og at det også er en viktig ingrediens i mye god forskning. At så akkurat denne oppstillingen kanskje ikke er den kvalitativt beste, er en annen sak. Da er det jo der man må angripe. I stedet fyrer man seg opp fordi man har identifisert en kjetter.

    For å trekke en parallell til tidligere tider: I stedet for å spørre hva sola og verdensrommet egentlig er for noe, valgte man å fokusere på at noen ”spottet Gud”. Og derfor brant man Giordano Bruno på bålet.

    Kanskje ligner ikke Julia Caesar særlig på Bruno, men likheten mellom deg og den gamle pavekirka er til gjengjeld noe mer slående.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er vel ingen som har «gått i fistel» fordi noen har bedt "brune" personer ta en IQ-test? Hvem skulle det være?

      Poenget er hva IQ-tester brukes til, hva som er formålet med dem og hva man tillater seg å konkludere med på bakgrunn av dem. Det finnes ingen argumenter jeg kjenner til som er så gode at det kan forsvare å karakterisere afrikanere som psykisk utviklingshemmet. Dersom Anonym kjenner til noen, burde han meddele seg om det.

      For øvrig later det til at Anonym ikke forstår, eller ikke vil godta, poenget til populasjonsgenetikerne om at «rase» ikke er et holdbart begrep i de sammenhengene han selv viser til.

      Ingen har vel problemer med kunnskaper om at folk AFROAMERIKANERE av noen bestemte genetiske årsaker er mer utsatt for sigdcelle-sykdom enn andre. Poenget mitt var at det ikke er noen direkte forbindelse mellom «RASE» - slik begrepet vanligvis brukes - og de sykdommene Anonym nevner.Nå kan man selvfølgelig insistere på å kategorisere afroamerikanere som en egen «rase». Spørsmålet blir dermed hvilke kriterier som skal ligge til grunn. Populasjonsgenetikere kan definere dem som en GENETISK KLYNGE, men det ville bare være meningsfullt ut fra noen bestemte medisinske formål. og samsvarer IKKE med et begrep om rase, slik vi vanligvis forstår det.

      Slett
  7. Det finnes ingen argumenter jeg kjenner til som er så gode at det kan forsvare å karakterisere afrikanere som psykisk utviklingshemmet. Dersom Anonym kjenner til noen, burde han meddele seg om det.

    Poenget er vel snarere at man heller ikke burde akseptere at andre klassifiseres slik etter samme kriterium, men det aksepteres generelt i samfunnet.

    Poenget er heller ikke HVORDAN eventuelle genetiske klynger skal defineres, men at man uten videre avskriver muligheten av deres eksistens når det kommer til IQ.

    Eksisterer de så? Det er vanskelig å si - men uansett kan spørsmålet besvares på basis av fordommer, verken i den ene eller den andre retning.

    SvarSlett
    Svar
    1. Med respekt å melde, dette synes jeg blir våsete. Kan man virkelig genere en genetisk klynger på bakgrunnav forskjeller i aggregerte gjennomsnitt av IQ-score? Hvordan tenker Anonym seg at det skal gå til? Har noen helt nylig oppdaget et eget gen for IQ-tester?

      Slett
  8. Dette blogginnlegget må være noe av det mest upresise om HRS som noengang er publisert. HRS er ikke rasistiske. Verken Rita Karlsen eller Hege Storhaug er rasistiske i henhold til den korrekte definisjonen av rasisme. Karlsen og Storhaug sier intet om andres verdi når de kritiserer fremferden deres: det er fullt legitimt å kritisere både mennesker og kulturer for uheldig atferd/fremferd/oppførsel uten at dette knyttes til spørsmålet om verdi. Er dette så himla vanskelig å fatte?

    Øian farer med tøv og han vet det.

    SvarSlett