Human Rights Service har gjennom flere år satt søkelys på maktmisbruk og overgrep der kulturelle og religiøse praksiser er involvert. Dette kunne de ha fortjent ros for. Måten stiftelsen går fram på i dette arbeidet kan dessverre gi inntrykk av at målsetning først og fremst er å skape et bilde av innvandrere fra ikke-vestlige land som den moderne frihetens hovedfiende.
I et tidligere innlegg omtalte jeg en «dialog» jeg hadde med Hege Storhaug og Rita Karlsen i Human Rights Service (HRS). Der konfronterte jeg de to med rasistiske utsagn de selv hadde videreformidlet. Oppsiktsvekkende nok var de ikke villig til å ta avstand fra rasismen. Dessverre er det mye som taler for at dette faller inn i et mønster. Ser vi nærmere på hvordan HRS har opptrådd gjennom de siste årene, er det god grunn til å spørre seg om den statstøttede stiftelsen sin fremste agenda egentlig er en aktiv mistenkeliggjøring og målrettet nedvurdering av ikke-vestlige innvandrere?
HRS omtaler seg selv ubeskjedent nok som en "politisk tenketank" som skal klekke ut ideer og foreslå politiske løsninger. Riktignok publiseres daglig kommentarer, artikler og essays på hjemmesiden. Innholdet gir imidlertid svært få assosiasjoner til tenketanker eller politiske løsninger. I stedet er svært mye av det som uttrykkes preget av tendensiøs begrepsbruk og uredelige argumentasjonsformer, der agitasjonen ikke bare retter seg mot innvandring og den rådende innvandringspolitikken, men like mye mot innvandrere.
I de siste dagene har HRS opprettet en kampanje mot kulturministeren Hadia Tajik. Bakgrunnen er kulturministerens uttalelser om arrangerte ekteskap. Her har hun tatt til orde for at ekteskapsformen bør respekteres som en kulturell tradisjon, men bare i den utstrekning det ikke handler om tvang. Det kan være all grunn til å diskutere hvordan både regjeringsmedlemmer og andre forholder seg til arrangerte ekteskap som fenomen. Å vise til et kategorisk skille mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er selvsagt alt for lettvint. For ordningen med arrangerte ekteskap inkluderer ganske sikkert alt fra fysisk tvang til frivillighet.
HRS omtaler seg selv ubeskjedent nok som en "politisk tenketank" som skal klekke ut ideer og foreslå politiske løsninger. Riktignok publiseres daglig kommentarer, artikler og essays på hjemmesiden. Innholdet gir imidlertid svært få assosiasjoner til tenketanker eller politiske løsninger. I stedet er svært mye av det som uttrykkes preget av tendensiøs begrepsbruk og uredelige argumentasjonsformer, der agitasjonen ikke bare retter seg mot innvandring og den rådende innvandringspolitikken, men like mye mot innvandrere.
I de siste dagene har HRS opprettet en kampanje mot kulturministeren Hadia Tajik. Bakgrunnen er kulturministerens uttalelser om arrangerte ekteskap. Her har hun tatt til orde for at ekteskapsformen bør respekteres som en kulturell tradisjon, men bare i den utstrekning det ikke handler om tvang. Det kan være all grunn til å diskutere hvordan både regjeringsmedlemmer og andre forholder seg til arrangerte ekteskap som fenomen. Å vise til et kategorisk skille mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er selvsagt alt for lettvint. For ordningen med arrangerte ekteskap inkluderer ganske sikkert alt fra fysisk tvang til frivillighet.
Når vi snakker om arrangert ekteskap som tvang
settes familiens og slektsgruppens interesser først. I de tilfellene vi har med
frivillighet å gjøre er det arrangerte rent rituelt og symbolsk. Samtidig kan
det være grunn til å understreke at arrangerte ekteskap har lite med islam å
gjøre. Det praktiseres f.eks. blant kristne assyrere, og avisene i India er
stappfulle av annonser der hinduistiske familier søker passende ektemake til
sin datter. På den ene siden er arrangerte ekteskap uttrykk for en anakronisme,
ettersom som det har opprinnelse i statsløse samfunn der politikk og økonomi
handlet om relasjoner mellom ættelinjer. På den andre siden er det også uttrykk
for en oppfatning om at romantikk og forelskelse er et illusorisk utgangspunkt
for et livslangt forhold.
Framgangsmåten til HRS er i denne saken, som de de fleste andre, lite
fruktbar. De kategoriserer ensidig arrangerte ekteskap som brudd på prinsipper
om individuell frihet og likeverd. Dermed fordømmer de praksiser som unge
kvinner slettes ikke i alle tilfeller opplever som tvang og overgrep, men ut
fra et bestemt livssyn snarere ser på som noe ønskelig.
Det er all grunn til å sette søkelys på maktmisbruk og overgrep som arrangerte ekteskap kan innebære. Selv er jeg enig med dem som hevder at det er alt for lite oppmerksomhet omkring dette. Samtidig burde det ha vært mer fokus på forhold i samfunnet som kan være med på å endre praksisen. HRS virker imidlertid helt uinteressert i f.eks. spørsmål som hva vil skje med alle de unge jentene som i dag tar høyere utdanning? Dette er en ganske ny situasjon vi ikke uten videre kan ane rekkeviddene av. Sannsynligvis deler HRS oppfatningen til historieprofessor Nils Rune Langelands om at disse jentene aldri vil kunne bli som «oss», og at de i Storhaug og Kalrsen sine øyne alltid vil være enten overgripere (som mødre) eller ofre (som døtre), og ikke noe annet enn det.
Det er all grunn til å sette søkelys på maktmisbruk og overgrep som arrangerte ekteskap kan innebære. Selv er jeg enig med dem som hevder at det er alt for lite oppmerksomhet omkring dette. Samtidig burde det ha vært mer fokus på forhold i samfunnet som kan være med på å endre praksisen. HRS virker imidlertid helt uinteressert i f.eks. spørsmål som hva vil skje med alle de unge jentene som i dag tar høyere utdanning? Dette er en ganske ny situasjon vi ikke uten videre kan ane rekkeviddene av. Sannsynligvis deler HRS oppfatningen til historieprofessor Nils Rune Langelands om at disse jentene aldri vil kunne bli som «oss», og at de i Storhaug og Kalrsen sine øyne alltid vil være enten overgripere (som mødre) eller ofre (som døtre), og ikke noe annet enn det.
Slik jeg forstår HRS, mener de at maktmisbruk og
overgrep som begås av innvandrere ikke er noe som finner sted i kulturers og
religioners navn. Snarere mener de at det er noe som skjer på grunn av kulturer
og religioner. Innvandrere reduseres dermed til marionetter for sin kulturelle
og religiøse bakgrunn. Individuelle og gruppemessige forskjeller kan bare
forstås som variasjoner over det samme kulturelt betingede sinnelag.
Hege Storhaug har ved mange anledninger redegjort
for HRS sin overordnede agenda, nemlig prinsippet om individets frihet.
Problemet er at frihetsbegrepet den statsstøttede stiftelsen holder seg med er
svært dogmatisk. F.eks. har Storhaug gitt uttrykk for at kvinner som selvvelger
å bruke hijab etter hennes oppfatning ikke fortjener respekt. Denne formen for hodebekledning
gir henne nemlig assosiasjoner til hakekors og davidstjerner. Det er altså HRS som skal bestemme hva som kan
regnes for frihet og hvordan friheten kan gjenkjennes. Dermed forsøker de
paradoksalt nok å befeste et frihetsbegrep som er autoritært.
Storhaug har ved en anledning hevdet at folk med
somalisk og pakistansk bakgrunn «... tråkker oss nordmenn
nedover og nedover». Videre har hun
gitt uttrykk for at de 11 representantene med innvandrerbakgrunn i Oslo
Arbeiderpartis bystyregruppe ikke har andre formål med sitt politiske
engasjement enn å sire egne etniske interesser. Til grunn for slike betraktninger
ligger en forestilling om at folk med bakgrunn i land utenfor Europa skal være bærere av en «stammekultur» og at deres tanke- og handlemåter er omsluttet av
tradisjonelle begreper om mannlig ære, der solidaritet med familie og slekt har
forrang foran lojalitet til staten og storsamfunnet. Her tydeliggjøres hvordan
spesielt ikke-vestlige innvandrere framstilles gjennom et knippe stereotypier
og fordommer. Variasjoner som knytter seg til generasjonsforskjeller, kjønn,
klasse og utdanning, geografiske opprinnelse, kultur og religion, politisk
orientering, livsstilsvalg, årsaker til migrasjon, grad av integrasjon osv.
blir gjort til noe irrelevant.
I sin vurdering av «innvandrerandelen» i Oslo Arbeiderpartiets
bystyregruppe gir Storhaug også til kjenne følgende oppfatning: Mens «urnordmenn»uselvisk er opptatt av å bygge nasjonale
fellesskap, søker innvandrere i sin alminnelighet egne interesser «… uten omtanke for omverdenen». Rita Karlsen
slutter åpenbart opp om disse betraktningene når hun full av forakt omtaler somaliere på denne måten: »Somaliere flest er verken dumme,
late eller uorganiserte. Tvert om. I mine øyne er de smarte, arbeidsvillig og
har organisasjonstalent, dog med et aldri så lite men: for mange slår ikke
egenskapen inn før det tjener dem selv». Med andre ord er alt det gode knyttet
til det det "urnorske", alt det onde til innvandring og muslimer, og
pakistanere og somaliere i særdeleshet. I lys av dette er det lettere å forstå
hvorfor HRS har publisert Peder Fjordmann sine essays, ledesaget av
superlativer som fantastisk.
HRS gjenga ved en anledning en uttalelse fra et
britisk overhusmedlem som har hevdet at folk med opprinnelse i Pakistan og
Bangladesh føder mange barn i den hensikt å utnytte Storbritannias
velferdsordningene. Storhaug refererte påstanden uten snev av kritisk refleksjon.
I stedet fastslår hun kategorisk at påstandene om en slik skruppelløs atferd er sanne og at årsakene finnes i kulturell og religiøs
bakgrunn. Dermed tillater hun seg å blant annet se fullstendig bort fra demografisk
forskning som viser at variasjoner i fødselsrater i seg selv har lite med kultur ,
etnisitet eller nasjonalitet å gjøre. Den absolutt viktigste faktoren er
utdannings- og inntektsnivå. Innvandrere i Storbritannia med bakgrunn fra
Pakistan og Bangladesh har befunnet seg langt nede på stigen i så måte. Gjennom
de senere årene har det imidlertid skjedd en betydelig positiv utvikling for
deler av denne befolkningen. I takt med dette har fødselsratene blitt mer enn
halvert siden midten av 1970-tallet. Jeg er ganske sikker at Storhaug slettes
ikke er ukjent med disse forholdene. Problemer er at denne kunnskapen ikke tjener formålet når hensikten er å framstille muslimske
innvandrere som kjeltringer.
For en tid tilbake refererte HRS til en spørreundersøkelse danske myndigheter står bak. I dette
datamaterialet kommer det fram at andre-og tredjegenerasjons innvandrere er noe
mer tilbøyelige enn andre grupper til å svare at de har liten tillitt til
personer de ikke kjenner fra før. I HRS sin kommentar gjøres det selvfølgelig
et stort poeng ut av en statistisk forskjell som i virkeligheten er svært
marginal. Hensikten er åpenbart å understreke hvilken trussel innvandrere
angivelig skal utgjøre når det gjelder det sivile samfunnet. I denne
forbindelse benyttet HRS ikke overraskende et rent kulturalistiske resonnement.
Det hele har i følge Storhaug nemlig sin årsak i Midt-Østens begrep om mannlig
ære.
For det første er det store forskjeller når det
gjelder i hvilken utstrekning et tradisjonelt æresbegrep videreføres blant innvandrere.
For det andre kan man slettes ikke se bort fra at andre faktorer er langt
viktigere: Det har etter hvert blitt en kjent sak at mange andre- og
tredjegenerasjons innvandrere opplever at de befinner seg i et krysspress
mellom ulike forventinger. Fra et hold stilles det krav om segregering gjennom
kulturell tradisjonalisme og religiøs konservatisme, fra et annet hold krav om
assimilering f.eks. gjennom den type autoritære frihetsbegrep som HRS er en
representant for. Unge med innvandrerbakgrunn opplever ikke sjelden et krysspress av forventninger man verken kan eller vil leve opp til.
Resultatet er stadige erfaringer av ikke å bli respektert for den man er eller
vil være. Uansett blir man fra begge leire møtt med både mistenkeliggjøring og
fordømmelse. Med tanke på det siste er Islam Net og HRS eksempler på sentrale
aktører her i Norge. Mens Islam Net fordømmer det minste avvik fra den
forstokkede islamismen de selv er talerør for, representerer HRS en holdning
der innvandrere som på hederlig og demokratisk vis tar aktivt del i det norske
samfunnet nærmest blir sett på som ulv i fåreklær.
Resultatene av samme danske spørreundersøkelsen
viser for øvrig at innvandrere flest støtter opp om demokratiske verdier og
forsørger seg selv og sin familie gjennom lønnsarbeid. Omfattende surveys fra
Storbritannia gjør det dessuten klart at landets muslimske innbyggere,
sammenlignet med den britiske befolkningen totalt sett, er minst like
forskjelligartet hva gjelder livsstiler, holdninger til politiske og religiøse
spørsmål og grad av tilknytning til samfunnet de bor og lever i. Det er ingen
grunn til å tro at det forholder seg annerledes når det gjelder Skandinavia.
Alt dette er noe HRS ganske sikkert vet utmerket godt. Ikke desto mindre finner de det
opportunt å se bort fra denne typen innsikter når innvandrere skal framstilles
som en slags samsfunnsrisiko.
HRS sin demagogi innebærer at de avviser nær sagt
alle muligheter for refleksjon og dialog. I følge stiftelsens leder, Rita
Karlsen, er multikulturalismen en
ideologi “… som ivrig
forsøkes befestet i Norge, med støtte fra nasjonale medier og ikke minst i
skyggen av 22/7.” Man kan spørre seg om hvem det er hun egentlig sikter til
her, og om hva hun egentlig forstår med begrepet multikulturalisme. Mye tyder
på at Karlsen ikke innser at man faktisk kan være kritisk til en
multikulturalistisk politikk selv om man ikke deler HRS sine autoritære
forestillinger om hva frihet er eller aksepterer deres gjentatte forsøk på å
framstille ikke-vestlige innvandrere som upålitelige kjeltringer. I lys av alt dette har HRS utviklet seg i en retning som gjør at stiftelsen er i ferd med å miste all troverdighet når de stadig vekk løfter fram prinsipper om individuell frihet og likeverd som en moralsk og politisk rettesnor.
EDIT:
Jeg har begått «bommert». Det er riktig at Storhaug skrev at
folk med somalisk og pakistansk bakgrunn «...tråkker oss
nordmenn nedover og nedover». Imidlertid leste jeg ikke innlegget der
formulering står godt nok, og overså at dette skal uttrykke en slags
ironisering over at en enkelte innvandrere flytter fra Norge, angivelig fordi de ikke føler at de blir
respektert og likt av nordmenn. Storhaug mener altså ikke at pakistanere og
nordmenn tråkker "oss" nedover og nedover. Derfor beklager jeg at jeg
misoppfattet dette og framstilte hennes utsagn på en feil måte. Ikke desto
mindre representerer innlegget en av mange i serien med hatske utfall mot
somaliere. Derfor er min beklagelse med forbehold. Jeg gjorde samme feil i en kronikk
i Dagsavisen for vel et års tid siden. Ingen har reagert før nå. Årsaken er
trolig at det som viste deg å være en feiltolkning i lett kunne forstås som en
logisk følge av den fiendtlige innstillingen HRS legger for dagen, ikke minst
når det gjelder somaliske innvandrere.
EDIT:
Jeg har begått «bommert». Det er riktig at Storhaug skrev at
folk med somalisk og pakistansk bakgrunn «...tråkker oss
nordmenn nedover og nedover». Imidlertid leste jeg ikke innlegget der
formulering står godt nok, og overså at dette skal uttrykke en slags
ironisering over at en enkelte innvandrere flytter fra Norge, angivelig fordi de ikke føler at de blir
respektert og likt av nordmenn. Storhaug mener altså ikke at pakistanere og
nordmenn tråkker "oss" nedover og nedover. Derfor beklager jeg at jeg
misoppfattet dette og framstilte hennes utsagn på en feil måte. Ikke desto
mindre representerer innlegget en av mange i serien med hatske utfall mot
somaliere. Derfor er min beklagelse med forbehold. Jeg gjorde samme feil i en kronikk
i Dagsavisen for vel et års tid siden. Ingen har reagert før nå. Årsaken er
trolig at det som viste deg å være en feiltolkning i lett kunne forstås som en
logisk følge av den fiendtlige innstillingen HRS legger for dagen, ikke minst
når det gjelder somaliske innvandrere.