Abid Rajas kronikk i Aftenposten(01.10.2012) har
naturligvis vakt oppmerksomhet. Her forteller han om en oppvekst der han ble
foret med et intenst hat mot amerikanere, jøder, indere og homofile. Dette er
noe alle med pakistansk bakgrunn får «gjennom morsmelka», hevder Raja, stadig
med utgangspunkt i personlige erfaringer. Som følge av dette skal han lenge ha
vært hjemsøkt av tanker om å begå vold mot de som krenker profeten Muhammed.
Rajas beretning er alvorlig nok, og vi bør alle være glade for at han deler sine erfaringer og dermed åpner for et offentlig ordskifte om noe som ganske sikkert representerer et betydelig problem. Kronikken bærer imidlertid preg av kategoriske påstander og voldsomme generaliseringer. Hva han tenker er årsakene til det han beskriver, berører han vel egentlig ikke. Dessuten framstiller han det som de mer enn 30 000 med pakistansk bakgrunn i Norge vokser opp i et ensartet miljø. Selv om mye er felles, har vi slettes ikke med en ensartet gruppe å gjøre.
Det er mange som på ulikt vis har kommentert Rajas kronikk. Så langt jeg har kunnet se, er det ingen lagt vekt på at hat mot andre folkegrupper knapt kan sies å særprege muslimske innvandrere, enten de er fra Pakistan eller andre steder. Jeg fulgte kommentarfeltet som Aftenposten åpnet for da Rajas kronikk ble publisert i nettversjonen av avisa. Moderator hadde åpenbart en stri tørn med å slette de mest utagerende kommentarene. Selv blant dem som ble stående, finnes det formuleringer som ikke nettopp er preget av respekt og toleranse i omtalen av bestemte folkegrupper. I nettverdenen har det ikke rent få ganger kommet til uttrykk forståelse for, ja endog tilslutning til, Behring-Breiviks hat. Det var bare metodene det var noe galt med, må vite. Fra etnonasjonalistiske og kristenfundamentalistiske posisjoner forsvares og resirkuleres Fjordmans konspirasjonsteoretiske fiendebilder til stadighet.
I hovedsak har Rajas kronikk avstedkommet to typer reaksjoner. Den ene er representert ved det som ofte omtales som «moderate» eller «sekulære» muslimer. Her har innspillene vært kritiske, men også nyanserende og presiserende. Slik sett kan man tillate seg å håpe at det hele vil resultere i en fruktbar debatt som kan være med på å skape endringer. De som står for den andre typen reaksjoner er neppe spesielt interessert i det siste. Her sikter jeg til de som markerer seg som innvandringsfiendtlige og antimuslimske debattanter. For disse er Rajas utspill som en gave fra himmelen. For nå muslimene innrømmet det selv! Fordi de er muslimer, er de hatefulle og voldelige. Rajas utspill brukes for alt det er verdt til å sette likhetstegnet mellom uakseptable holdninger og hele befolkningsgrupper. For her holder man seg med et bilde av befolkningsgrupper som hugget i stein. Folks følelser, tanker og handlinger er i dette perspektivet fullstendig omsluttet av monolittiske religioner og kulturer. Dermed sitter man igjen med en virkelighetsforståelse der endring knapt kan forestilles som en mulighet. Den eneste tenkbare forandringen ligger i å gjenskape en tid som ikke lenger finnes, nemlig «den gang» innvandrerne ikke var her, muslimer holdt seg i fjerne verdensdeler, det norske samfunnet var tuftet på en velordnet hierarkisering av kjønn og klasser og kulturen var borgerlig, kirkelig og autoritær.
Hatet som Raja beskriver, er det virkelig et produkt av islam og «muslimsk kultur»? Er det frambåret av en essensiell egenskap ved islam? Anti-islamister vil selvfølgelig forstå det slik. Men dersom dette hadde vært riktig, ville vi sitte igjen med spørsmålet om hvorfor ikke alle muslimer er hatefulle voldsutøvere. I den høyreradikale og antimuslimske understrømmen som kommer til syne i nettdebatter, finnes det et enkelt svar på dette. For her finnes ikke moderate eller sekulære muslimer. De er bare ulv i fåreklær. Som en nettdebattant nylig formulerte det:
Rajas beretning er alvorlig nok, og vi bør alle være glade for at han deler sine erfaringer og dermed åpner for et offentlig ordskifte om noe som ganske sikkert representerer et betydelig problem. Kronikken bærer imidlertid preg av kategoriske påstander og voldsomme generaliseringer. Hva han tenker er årsakene til det han beskriver, berører han vel egentlig ikke. Dessuten framstiller han det som de mer enn 30 000 med pakistansk bakgrunn i Norge vokser opp i et ensartet miljø. Selv om mye er felles, har vi slettes ikke med en ensartet gruppe å gjøre.
Det er mange som på ulikt vis har kommentert Rajas kronikk. Så langt jeg har kunnet se, er det ingen lagt vekt på at hat mot andre folkegrupper knapt kan sies å særprege muslimske innvandrere, enten de er fra Pakistan eller andre steder. Jeg fulgte kommentarfeltet som Aftenposten åpnet for da Rajas kronikk ble publisert i nettversjonen av avisa. Moderator hadde åpenbart en stri tørn med å slette de mest utagerende kommentarene. Selv blant dem som ble stående, finnes det formuleringer som ikke nettopp er preget av respekt og toleranse i omtalen av bestemte folkegrupper. I nettverdenen har det ikke rent få ganger kommet til uttrykk forståelse for, ja endog tilslutning til, Behring-Breiviks hat. Det var bare metodene det var noe galt med, må vite. Fra etnonasjonalistiske og kristenfundamentalistiske posisjoner forsvares og resirkuleres Fjordmans konspirasjonsteoretiske fiendebilder til stadighet.
I hovedsak har Rajas kronikk avstedkommet to typer reaksjoner. Den ene er representert ved det som ofte omtales som «moderate» eller «sekulære» muslimer. Her har innspillene vært kritiske, men også nyanserende og presiserende. Slik sett kan man tillate seg å håpe at det hele vil resultere i en fruktbar debatt som kan være med på å skape endringer. De som står for den andre typen reaksjoner er neppe spesielt interessert i det siste. Her sikter jeg til de som markerer seg som innvandringsfiendtlige og antimuslimske debattanter. For disse er Rajas utspill som en gave fra himmelen. For nå muslimene innrømmet det selv! Fordi de er muslimer, er de hatefulle og voldelige. Rajas utspill brukes for alt det er verdt til å sette likhetstegnet mellom uakseptable holdninger og hele befolkningsgrupper. For her holder man seg med et bilde av befolkningsgrupper som hugget i stein. Folks følelser, tanker og handlinger er i dette perspektivet fullstendig omsluttet av monolittiske religioner og kulturer. Dermed sitter man igjen med en virkelighetsforståelse der endring knapt kan forestilles som en mulighet. Den eneste tenkbare forandringen ligger i å gjenskape en tid som ikke lenger finnes, nemlig «den gang» innvandrerne ikke var her, muslimer holdt seg i fjerne verdensdeler, det norske samfunnet var tuftet på en velordnet hierarkisering av kjønn og klasser og kulturen var borgerlig, kirkelig og autoritær.
Hatet som Raja beskriver, er det virkelig et produkt av islam og «muslimsk kultur»? Er det frambåret av en essensiell egenskap ved islam? Anti-islamister vil selvfølgelig forstå det slik. Men dersom dette hadde vært riktig, ville vi sitte igjen med spørsmålet om hvorfor ikke alle muslimer er hatefulle voldsutøvere. I den høyreradikale og antimuslimske understrømmen som kommer til syne i nettdebatter, finnes det et enkelt svar på dette. For her finnes ikke moderate eller sekulære muslimer. De er bare ulv i fåreklær. Som en nettdebattant nylig formulerte det:
«Man kan gjerne fremstå som moderat
muslim, men ingen vet hva de tenker og føler?»
Nå er det ikke bare representanter fra «allmuen» som målbærer perspektiver som dette. Ikke på Facebook, men i et intervju i Dagbladet for vel ett år tilbake uttalte professor i historie, Nils Rune Langeland, følgende:
«Alle burde lære av de arbeidsomme
pakistanske jentene. Men de kommer aldri til å knekke den europeiske koden. De
kommer aldri til å forstå hva dette egentlig handler om. Det gjør ikke vi
heller, intellektuelt, men vi bærer det med oss, erfaringsmessig».
Så kan man spørre seg om hva det er for noe, det mystiske «dette» ingen av «oss», og aller minst pakistanske jenter, noen gang vil kunne forstå? Hva slags kode er det Langeland har i tankene? Hvordan kan han egentlig vite at pakistanske jenter under ingen omstendigheter vil kunne ha en erfaringsmessig tilgang til «den europeiske koden»?
Følger man Langelands tankegang impliserer det at de pakistanske jentene kan snakke og kle seg som «oss». De kan ta den samme utdanning og ha de samme jobbene som «oss». Dypest sett er de likevel så annerledes at det en gang ikke finnes ord for det. En slik kategorisk forestilling om identiteter som essensielle, mystiske og uforanderlige gjør at hudfarge i dette tilfellet uvilkårlig må bli en sentral markør. Du kan late som så mye du vil, men hudfargen vil fortelle oss at du aldri kan bli en av oss!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar