Når det radikale og det ekstreme høyre tråkker i samme landskap

Kan hende har de rett de som klager over at innvandringsmotstandere og islamkritikere urettmessig gis merkelappen høyreekstremistisk. For denne betegnelsen brukes noen ganger om posisjoner andre vil kalle kulturkonservativisme eller radikal høyrepolitikk. Det høyreekstreme har noen helt bestemte kjennetegn som vi bør holde fast ved. På den andre siden bæres budskapet til de som agiterer mot innvandring og islam alt for ofte fram av resonnementer og retorikk som - i det minste til forveksling - kan minne om høyreekstremistisk demagogi.

I utgangspunktet burde det være ganske klart at et parti som f.eks. FrP må karakteriseres høyreradikalt, og ikke som høyreekstremistisk. For i dette partiet kan man lett gjenkjenne elementer som ofte brukes til å definere høyreradikalisme; nemlig ento-nasjonalisme og kulturkonservativ eller reaksjonær populisme. Som statsviteren Cas Mudde har påpekt, har vi her å gjøre med en radikal dyrking av ideer som lenge har vært en del av Europas politiske historie. I dag videreføres dette av en hel rekke mindre (og ikke alltid så små) partier rundt om i Europa. Til tross for en autoritær innstilling, spesielt ovenfor sosiale og kulturelle minoriteter, deltar partier av FrPs støpning i parlamentarisk systemer og bekjenner seg til demokratiske idealer.

Nettopp det siste, fastholdelsen av det demokratiske, står i motsetning til de ekstremistiske høyrekreftene. Foruten å legge ennå større vekt på essensialiserte kulturelle identiteter - eller til og med forestillinger om iboende motsetninger mellom «raser» - preges det høyreekstreme ofte av at man beveger seg utover det ento-nasjonalistiske. Her er referansene gjerne et tradisjonelt fascistisk tankegods. Den sentrale ledestjerne blir dermed forsvaret av et rasemessig og kulturelt «rent» Europa mot barbarenes invasjon, representert ved globalisering, migrasjon og islam.

Behring-Brevik oppfattet seg selv som en «soldat». Han var imidlertid ikke soldat bare for et norsk nasjonalt fellesskap. I like stor grad så han seg selv som militant forsvarer av et «rent» Europa. Dersom han "bare» hadde vært høyreradikal, etno-nasjonalist, ville han – som fascismehistorikeren Andrea Mammone har påpekt - ha sett på de aller fleste ungdommene på Utøya som ofre (om enn så villedede) han var forpliktet til å forsvare. I stedet så han på dem som det hvite og rene Europas forrædere.

Voldelige antidemokratisme og rasistisk paneuropeisme er altså noe av det som skiller den ekstremistiske høyresiden fra den radikale. Problemet er at det radikale og ekstremistiske høyre, til tross for noen grunnleggende skillelinjer, har flere ideer, synspunkter og retoriske virkemidler felles:

For det første er kombinasjonen av etno-nasjonalistiske idealer og paneuropeisk renhetstenkning om kultur og identitet slettes ikke noe som bare forekommer i de mest ytterliggående høyrekreftene. Ikke minst når det opereres med ideer om at demokrati og ytringsfrihet ensidig og nærmest essensielt er knyttet til en felles europeisk og kristen kulturtradisjon, blir dette tydeliggjort.

For det andre er renhetstenkning i seg selv også et felles møtepunkt mellom det radikale og ekstreme høyre. Globalisering skaper for noe mer kaos enn for andre når kategorielle skillelinjer blir utydelige eller irrelevante. Tidligere kunne Sovjet Unionen og kommunismen tjene som syndebukk og fiendebilde når sosial og kulturell flyt og endring ble opplevd som forvirrende og truende. I det vakuum som oppstod etter murens fall, har innvandrere og muslimer,«multikulturalisme»,«kulturmarxister» og islam for mange blitt erstatningen.

En tredje fellesnevner ser ut til å være reaksjonære forestillinger om at framtiden ikke kan formes gjennom politiske målsetninger. Det eneste alternativet er å se tilbake og forsøke å gjenskape en tid som ikke lenger eksisterer. Man drømmer om en tid der innvandrere ikke fantes, islam var en marginal og fjern faktor, nasjonalstatene var rene og homogene, samfunnet tuftet på en velordnet hierarkisering av kjønn og klasser og kulturen var borgerlig, kirkelig og autoritær.

Denne nostalgiske «renhetsfetisjismen» bidrar til at det for manges del neppe er multikulturalismen i egentlig forstand som er skyteskiven. For som politisk doktrine dreier multikulturalismen seg om et prosjekt der man deler mennesker inn i et velordnet og statisk system av adskilte kulturelle og religiøse identiteter. Når det kommer til stykket er det først og fremst immigranter, migrasjon og mangfold i seg selv mange er i mot. Når begrepet multikulturalisme brukes, er det derfor ofte det siste man sikter til, og ikke den politiske doktrinen i seg selv.

For det fjerde hersker det også blant høyreradikale en tilbøyelighet til å forstå både nasjonale kulturer og kontinentale sivilisasjoner som monolittiske enheter. Ikke bare tenker man seg at kulturer avgjør hvordan individer føler, tenker og handler, i det minste når det gjelder «de andre». Som den nederlandske historikeren Markha Valenta har framholdt, snakkes det om «kulturer» som om de var stater i en«realpolitisk kamp» om territorier. Konsekvensene av en slik tenkning er at enhver innvandrer lett kan forstås som en brikke i denne «kampen», og kan dermed i ytterste instans bare ved sin tilstedeværelse bli definert som fiende. Å knytte assosiasjoner mellom innvandring og tyskernes okkupasjon forekommer fra tid til annen. Blant annet blir "kulturquisling" brukt som betegnelse på de som holdes ansvarlig for innvandringspolitikken. 

For det femte, når alt reduseres til forestillinger om at en «renheten» er i ferd med å gå tapt, blir perspektivene svært enøyde. For sin angivelige kamp for ytringsfriheten, har den reaksjonære populisten Geert Wilders av mange innvandringsmotstandere og islamkritikere blitt utropt til en helt. Hans uttalelser om at Koranen skal forbys, hans utsagn om at gatene bør feies rene for muslimer, hans forslag om hodeplaggskatt for muslimske kvinner og hans trussel om massedeportasjon av muslimer, setter denne helterollen i et mildt sagt underlig lys.

At kulturelle og religiøse verdier og ideer forveksles med folk i seg selv - slik som åpenbart er tilfelle når det gjelder Wilders - er selvfølgelig ikke enestående. I forskjellige varianter og innpakninger finner man utallige eksempler på det samme i alt fra nyere forskning innen nevropsykologi, via avisartikler og reisehåndbøker til samtaler rundt lunchbordet. I det øyeblikket dette blir omgjort til en ideologisk bærebjelke for eksplisitte politiske målsetninger, mister det imidlertid sin uskyld. Motstanden mot innvandring og islam formuleres alt for ofte på måter som gjør det uklart om det er ideer og verdier man opponerer mot eller om motstanden egentlig retter seg mot folkegruppene man assosierer disse ideene og verdiene med. I slike tilfeller kan avstanden oppfattes som ubehagelig liten mellom det som i utgangspunktet forstås som høyreradikale posisjoner og de høyreekstreme perspektivene der rasistisk hat og frykt, og til syvende og sist vold er dominerende.