Med «urnordmannen» i kamp for friheten?

Debatten som har oppstått etter at Kjetil Rolness har stilt seg på HRS og Hege Storhaug sin side kan med fordel sees i et noe større perspektiv. Rolness’ hovedpoeng synes å være at selv om det gjennom årene har falt en rekke uttalelser som bidrar til å stigmatisere hele folkegrupper, bør vi se bort fra dette fordi Storhaugs intensjon er å kjempe for individers frihet fra patriarkalsk vold.

Riktignok skjer det rett som det er at Storhaug og hennes kollegaer i HRS formulerer  sine synspunkter og intensjoner på måter som befinner seg godt innenfor humanistiske rammer de fleste av oss deler. Slik er det f.eks. når det påpeker klare homofobe standpunkter hos islamske predikanter eller i de tilfellene konkrete eksempler med patriarkalsk makt og vold tydeliggjøres. Problemet er at i neste øyeblikk kan Storhaug og andre involverte uttale seg på måter som gjør at de også har mye til felles med de nye, radikale høyrebevegelsenes identitetspolitiske retorikk. Derfor er det ikke så åpenbart at det er verdier og praksiser som øver vold mot individers frihet HRS kjemper mot, men heller folkegrupper og deres kulturelle og religiøse identiteter. Konsekvensen er at HRS støter fra seg mange av dem stiftelsen angivelig vil kjempe for og med.

Og er det virkelig slik som Rolness (og hans meningsfeller i denne saken) synes å mene, at tidvis beklagelser - f.eks. over at statsministeren ble karakterisert som «kultursviker» eller over å ha anklaget syriske flyktninger for å være tilhengere av IS sine voldsherjingene (som mange av dem rent faktisk har flyktet fra) - virkelig er tilstrekkelig til å kjenne slike uttalelser ugyldig? I mine øyne faller det fra Storhaug og HRS sin side bemerkninger av denne typen alt for ofte til at det rimelig å uten videre anta at de ikke mener det de sier.

Er det dessuten riktig, som Rolness hevder, at Storhaug har viet hele sitt liv til å bekjempe overgrep og undertrykkelse? Det kan hende var det slik det startet. I dag er denne kampen ikke så lett å få øye på lenger. For skal man dømme etter hovedtyngden av blogginnlegg og debattartikler i avisene som kommer fra Storhaugs og enkelte andre HRS-medarbeideres hender, er det som nå prioriteres kampen mot at folk fra Afrika og Midtøsten skal kunne bosette seg i Norge.

I Storhaugs øyne utgjør innvandring fra disse regionene en så stor trussel at vi står i fare for å gå en «ny middelalder» i møte. I lys av slike apokalyptiske forestillinger, er det ikke til å undres over at HRS gjør sitt for å diskreditere de syriske flyktningene som finner veien til Europa. Som jeg for ikke lenge siden påpekte i to innlegg i Aftenposten (her, og litt ned på siden her) har Storhaug betegnet syrernes situasjon gjennom uttrykket «såkalt nød» [1], mens kollega Hjerpset-Østlie under henvisning til at de ikke har kommet med fly direkte fra Damaskus har omdefinert krigsflyktningene til utspekulerte, velferdssøkende migranter. [2]

Selve ideen om at innvandrere hører en annen tid til («middelalderen»), bygger så langt jeg kan se på forestillingen om at innvandrere i sinn og handlinger er innelukket i kulturer og religioner. Innvandrere er bærere av en «stammementalitet» og preges av løgnaktighet og hensynsløs egoisme. Alt ifølge diverse blogginnlegg på HRS sin hjemmeside (rights.no). I kontrast til disse barbarene fra fortiden står «urnordmannen» med sin iboende hederlighet og samfunnssolidaritet. Ifølge Storhaug er man kvalifisert til denne betegnelsen bare dersom alle ens fire besteforeldre er født i Norge.

Når skillet mellom «urnordmenn» og andre (dvs. i hovedtrekk folk med opphav i land i Afrika og Midtøsten-regionen, og i særdeleshet somaliere) framstilles som bestående av uoverstigelige og uforenlige kulturforskjeller, og dette i så stor grad at det danner grunnlaget for forestillinger om en nært forestående undergang («en ny middelalder»), befinner Storhaug & Co seg med minst én fot innenfor det landskapet som befolkes av de nye, radikale høyrebevegelsene og deres postmoderne identitetspolitikk. Her er politiske kamper for reelle samfunnsendringer byttet ut med de to gjensidig forutsettende spørsmålene «hvem er vi?» og «hvem er de andre?». Svaret på disse to spørsmålene er selvfølgelig alltid selvbekreftende (den ene er det den andre ikke er) og blir framstilt som løsningen på nær sagt ethvert politisk spørsmål.

Dersom man likevel skulle tillate seg å være svært velvillig, kan man kanskje nøye seg med å si at Storhaug har store problemer med å forholde seg til noen viktige prinsipielle skillelinjer:

En ting er at de humanistiske idealene, som hun angivelig har som sitt utgangspunkt, mildt sagt blekner når innvandrere framstilles som kulturelle og religiøse marionettefigurer. Som den britiske debattanten Kenan Malik flerfoldige ganger har påpekt under lignende omstendigheter i Storbritannia; et reelt humanistisk standpunkt fordrer at man er i stand til å skille mellom befolkningsgrupper og verdier.

Noe annet er det uavklarte forholdet til rasisme. Som Rolness selv er inne på, har Storhaug motsatt seg kritikken av Fjordman under henvisning til at han i hennes øyne ikke er noe annet enn en «islamkritiker» som går «litt lengre» enn hun selv gjør. Det er vanskelig å forstå uttrykket «litt lengre» annerledes enn at det viser til Fjordmans utvetydige rasistiske standpunkter og lefling med tanker om borgerkrig. For et par år tilbake tok HRS halvhjertet avstand fra rasismen de selv hadde promotert ved å publisere en tekst der afrikanere ble karakterisert som en mentalt tilbakestående «rase». Det varte imidlertid ikke lenge før Storhaug trakk den tyske innvandringsmotstanderen Thilo Sarrazin til sitt bryst. Det er en kjent sak at Sarrazin i sine argumenter mot innvandring har lent seg til gamle teorier om rasehygiene. Som det også går fram under Storhaugs egen overskrift «Knuste ikke Sarrazin», harselerte han i takketalen, i anledning av at han mottok en pris av Trykkefrihedsselskapet i Danmark, over at den «politisk korrekte venstresiden» lever i villfarelse om at det bare er utseendet som skiller "rasene" fra hverandre. (Det er lite som taler for at han hadde faktorer som laktosetoleranse i tankene).

Man kan gjerne kritisere den såkalte venstresiden (så vel som høyresiden) for ikke å være tilstrekkelig bekymret, både med tanke på den politiske og sosiale posisjonen islam har fått og når det gjelder patriarkalsk makt og vold. Rolness kan dessuten ha rett i at enkelte av de karakteristikkene som brukes om Storhaug med fordel kunne ha blitt erstattet av substansiell argumentasjon. Samtidig forundrer det meg at han ikke ser hvordan HRS sin retorikk har glidd i retning av en fanatisk agitasjon rettet mot andre folkegruppers påståtte egenskaper. Jeg har vondt for å se hvordan dette kan utgjøre et bidrag i kampen for individers frihet.

---

[1] Når det i mitt innlegg i Aftenposten kort vises til at Storhaug tror 2 millioner syrere er ivaretatt i flyktningleirer i Tyrkia (mens det i virkeligheten dreier seg om mindre enn en femtedel), er det med henvisning til en statusoppdatering på hennes egen FB-side, som i mellomtiden har blitt slettet og opprettet i ny versjon. (Dessverre har jeg ikke for vane å ta skjermbilder).

[2] Jeg fikk bare noen få ord til rådighet til  replikk og bestemte meg derfor for å la personangrepet i NHØ sitt tilsvar ligge. Når jeg fikk etterpå fikk se versjonen i papirutgaven, som var mer direkte og utbroderende, ble jeg lovet en ekstra replikk. Den ble sendt inn, men det kan se ut som de likevel har droppet den. Uansett var den formulert slik, med denne overskriften: 

Som sedvanlig fra HRS: -La oss snakke om noe annet!

I et svar til mitt innlegg om Human Rights Service sitt syn på krigsflyktninger, viser Nina Hjerpset-Østlie til en to år gammel hendelse og hevder at jeg fullstendig skal ha endret oppfatning om innholdet i et blogginnlegg hun selv hadde skrevet etter at jeg ble oppmerksom på hvem forfatteren var. Som sedvanlig når HRS møter motbør - f.eks. konfrontert med et uavklarte forhold til rasisme eller fascistoide holdninger - er strategien denne: - La oss snakke om noe annet!.  For å gjøre det hele kort: «Men mange vil ikke vite og noen vil helst at vi andre ikke skal vite det hel­ler». Det var denne ene setningen jeg den gang ved etter grundigere gjennomlesning reagerte negativt på. I sterk kontrast til hva Hjerpset-Østlie påstår, gjorde jeg den gangen det klart at mitt syn på det øvrige innholdet slettes ikke var endret. 

Matlary om migrasjon: Kunnskapsløst og moraliserende

Janne Haaland Matlary har nylig uttalt seg om flyktninger og migrasjon (DN, 05.05.15). Ikke bare preges resonnementene hennes av manglende kunnskap om emnet hun tar opp. Til slutt lar hun også argumentasjon hvile på en moralske indignasjon over at afrikanere reiser ut fra sine hjemlandene. Ikke desto mindre målbærer hun her synspunkter som har høy sirkulasjonsfrekvens i ulike debattfora. Derfor kan det være på sin plass med noen kommentarer.

Matlary er opptatt av byrdefordelingen når de gjelder ansvaret for flyktninger:

 «… land [har] plikt til å ta mot flyktninger, men bestemmer selv hvor mange. Dette er landets suverene rett. I EU vil man måtte bli enige om en byrdefordeling og Norge bør være med i denne, men det er først og fremst nabolandene i regionen som bør ta flyktninger, og det gjør de oljerike naboene der ikke. Hvor er Gulf-statenes dugnad?».

Nå burde det allerede være godt kjent at nabolandene tar imot så og si samtlige flyktninger fra Syria. Dessuten er det vel knapt noe som har tatt til ordet for at mer enn en beskjeden brøkdel av det store antallet syriske flyktninger som i dag befinner seg i land i Midtøsten skal bosettes midlertidig eller permanent i Europa. Samtidig er det riktig som Matlary påpeker, at de rike Gulfstatene ikke bidrar med stort. Så kan man spørre seg om hun på ramme alvor mener det i seg selv skal sette standard? Burde ikke Gulfstatenes unnfallenhet tvert om være et argument for at europeiske land bør ta imot langt flere flyktninger enn hva som er tilfelle nå?

Matlary har rett i at det er mange problemer knyttet til Dublinavtalen. Det er likevel for småtteri å regne, sammenlignet med hvordan flyktningsituasjonen utvikler seg globalt. Når Europa har gjennomført tiltak som gjør at knapt noen har mulighet til å søke tilflukt der, annet enn gjennom kostbare og farefulle reiser, er resultatet at land utenfor Europa blir sittende med alle forpliktelsene. For det er ikke slik i praksis som Matlary synes å tro, at land som f.eks. Libanon, Pakistan eller Kenya uten videre er i stand til å utøve landets suverene rett til selv å bestemme hvor mange flyktninger de vil ta inn over landegrensene. Landene det her er snakk om gir dessuten bare i begrenset grad flyktninger de rettighetene til beskyttelse som de ifølge FNs flyktningkonvensjon har rett på. I Libanon har myndighetene registrert nærmere 1,2 million syriske flyktninger. Landet har fra før bare litt over 4 millioner innbyggere. Mens huseiere, handelsstanden og arbeidsgivere utnytter denne enorme befolkningsøkningen til dels på det groveste, øker klasseskillene i landet. Siden Libanon bare gir syriske flyktninger provisoriske rettigheter, medfører det bl.a. at barn som blir født der ikke registreres og risikerer å vokse opp som statsløse personer. Uten å ta forhold som dette i betraktning, blir de politiske utsagnene om å «hjelpe dem der de er» ikke annet enn uforpliktende retorikk. Skal man løse problemene som oppstår ved at stadig større andeler flyktninger konsentreres i noen få områder utenfor Europa, finnes det egentlig noen andre utveier enn at stater får klare forpliktelser ovenfor flyktninger som først har entret andre lands territorier?

Den angivelige migrasjonsstrømmen fra Afrika kan bare stoppes gjennom å sørge for økonomisk utvikling, mener Matlary. Nå er dette slettes ikke et uvanlig synspunkt. Hun er imidlertid professor i statsvitenskap, og burde ha alle forutsetninger til å sette seg inn i det hun tar opp her. For det er ikke fra land som Liberia eller Niger folk legger ut på vandring, slik dette resonnementet forutsetter. Det er når et land opplever betydelig økonomisk utvikling, slik som i Nigeria og Elfenbenskysten, at folk begynner å reise ut. Derfor kan vi ikke ta for gitt at folk vil bli boende i Liberia eller Niger i det øyeblikket folk flest begynner å få mer penger mellom hendene. Tvert imot er det grunn til å regne med at det motsatte vil skje. Til slutt blir det kanskje ingen andre løsninger, å arbeide for at afrikanske land skal gi sine egne innbyggere utreiseforbud? Med andre ord en slags DDR-løsning. Australias samarbeid med srilankiske myndigheter for å hindre politisk forfulgte tamilske innbyggere å forlate landet, er kanskje et skritt i en slik retning?

Tilsynelatende mener altså Matlary at migrasjon fra afrikanske land har sin årsak i mangel på økonomisk utvikling. Eller gjør hun det? Man kommer raskt i tvil når man leser videre i påfølgende avsnitt, der hun slår fast følgende:

«Enhver borger har [derimot] plikt til å bygge sitt eget land og bidra til en bærekraftig samfunnskontrakt der. Afrika er ikke fattig, det har en fem prosent vekst i gjennomsnitt pr år og har potensial for mye større vekst».

En ting er at Matlary ville ha godt av å følge litt med på bloggen med det ironiske navnet «Africa is a country». Noe annet er at hun her antyder at afrikanske migranters opptrer med mangel på moral, i motsetning til hennes egen mann som

«… kom som ung gutt fra Ungarn i 1956, men ventet i ti år etterpå med å søke norsk statsborgerskap i håp om å kunne dra hjem».

Når vi i Europa bygger velstandssamfunn på fri flyt av kapital, varer og tjenester, hvordan kan vi forvente at den såkalte samfunnskontrakten skal avgrenses til nasjonalstatlige fellesskap, spesielt når det gjelder befolkningen utenfor Europa? Dessuten under hvilke betingelser har egentlig en ung kvinne eller mann fra f.eks. delstaten Bauchi eller Taraba inngått samfunnskontrakt med den nigerianske nasjonalstaten? Matlary er blant dem som i praksis er fri til å reise inn i nær sagt hvilket som helst land. Blant alle de milliardene som ikke deler hennes privilegier, vil utsagnet ha liten legitimitet. De fleste vil oppfatte det som et retorisk utsagn som har til hensikt å understreke maktforholdet mellom de som er frie til å reise og de som ikke er det. Lite tyder på at Matlary har øye for problemstillinger som dette. Derfor må vi gå ut fra at hun mener alle de nærmere én million nordmennene som gjennom tidene har migrert til Amerika brøt en samfunnskontakt de var moralsk forpliktet til å overholde. Det samme må selvfølgelig også gjelde for de 50 millionene som forlot Europa i årene mellom 1850 og 1925.

For øvrig startet Matlary sitt innlegg med beskylde meningsmotstandere for å være ute i moraliserende ærend. Kanskje ser hun ikke selv at hun ender opp med å bygge sin egen argumentasjon på moralsk indignasjon?

Rasebiologiske spekulasjoner, forkledd som vitenskap

  (Debattinnlegg i Klassekampen, 02.10.14)

Gjennom boken A Troublesome Inheritance: Genes, Races and Human History har den britisk-amerikanske vitenskapjournalisten Nicholas Wade nylig tatt til orde for gjenreisning av rasebiologien. Mens nynazister og hvite nasjonalister har trykket den til sitt bryst, har andre avvist det hele som et dårlig skjult forsøk på å kle gammeldags raseideologi i ny vitenskapelig drakt. I Bjørn Vassnes sin bokanmeldelse i KK (9.9) gis ingenting av dette plass. Tilsynelatende fanget av forfatterens retoriske strategier, leser han boken som uttrykk for en vitenskapjournalists kamp mot politisk korrumperte forskingsmiljøer, der enhver relevans av genetiske forskjeller mellom folkegrupper benektes. 

Før jeg forklarer nærmere hva det er jeg sikter til, er det på sin plass med en oppsummering av bokas hovedbudskap: I følge Nicholas Wade er statistiske forskjeller når det gjelder fordelingen av det menneskelige genmateriale mellom såkalte kontinentale grupper (dvs. raser i tradisjonell forstand) det som gir oss svaret på hvorfor det finnes atferdsmessig og økonomisk ulikhet både innenfor samfunn og mellom samfunn. Forklaringen på framvekst av industrialisering og kapitalisme, så vel som nasjonalstater og demokrati, gjøres til et spørsmål om evolusjon heller enn historie, om naturlig seleksjon heller enn politiske og økonomiske maktstrukturer, om genetiske bestemte egenskaper ved raser heller enn ulike folkegruppers sosiale og kulturelle tilpasning til omgivelsene. Den materielle og sosiale elendighetens utbredelse i Afrika, eller den lave sosiale statusen etterkommerne av slavene i USA har, forklares med at bestemte genetiske sammensetninger kommer til uttrykk i afrikaneres og afroamerikaneres kropper.

Forfatterens retoriske strategi er som følger: Først redegjør han for en del nyere forskning innen fagfelt som evolusjonsbiologi, populasjonsgenetikk og fysisk/biologisk antropologi. Ved hjelp av en rekke spekulative resonnementer trekkes deretter slutninger om både omfang og konsekvenser når det gjelder noen bestemte genetiske populasjonsforskjeller. Konklusjonene peker imidlertid i helt andre retninger enn det vi finner i mye av den litteraturen han tar utgangspunkt i. Et par steder i boken vedgår Wade også langt på vei at den genetiske forklaringen på såkalte sivilisasjonsforskjeller ikke har et vitenskapelig belegg, men bygger på antakelser. Når det kommer til stykket argumenterer han likevel som om hans egne spekulasjoner var ugjendrivelige vitenskapelige konklusjoner. Det siste hviler på en mildt sagt ytterst tvilsom påstand om at akademikere som støtter opp om hans eget syn skal operere ut fra et rent apolitiske ståsted, mens forskere som konkluderer annerledes enn ham selv mangler vitenskapelig troverdighet fordi disse angivelig er styrt av politiske hensyn.

Vassnes synes å godta mye av dette. Han nevner f.eks. ikke at flere av Wade sine akademiske meningsfeller har nære forbindelser til ytterste høyre fløy i amerikansk politikk. Samtidig ser han bort fra at flere innen forskningsmiljøene som har gått i rette med Wade sine synspunkter har populasjonsgenetikk som sitt sentrale forskningsfelt. Sett i lys av det siste, blir premisset om at genetiske forskjeller mellom folkegrupper ignoreres rent ut sagt absurd. I motsetning til hva Vassnes gir inntrykk av, har kritikken fra meriterte forskere innen flere relevante fagfelt dessuten vært både omfattende og konkret.

En av flere sentral innvendinger som har blitt rettet mot innholdet i boken gjelder forfatterens endimensjonale og mekaniske syn på evolusjon. Det genetiske opptrer i interaksjon med organismer og økologiske miljøer, så vel som i samspill med sosiale og kulturelle omgivelser, påpekes det. Gener kan derfor ikke, i motsetning til hva Wade forutsetter, regnes som determinanter, spesielt ikke når det dreier seg om sosial atferd på gruppenivå. Blant de mange ankepunktene er også det forholdet at genetisk variasjon opptrer gradvis over geografisk distanse. Når Wade insisterer på at rase bestemmes av genetiske og ikke sosiale kriterier, stilles vi derfor ovenfor et klassifikasjonsproblem som uvilkårlig bringer tankene hen til apartheidsystemet i Sør-Afrika. Hva vil kriteriene være for å avgjøre om en afroamerikansk person i genetisk forstand tilhører en afrikansk rase og ikke en europeisk? Dersom vi beveger oss vestover fra f.eks. Beijing, hvor langt måtte vi reise før folk ikke lenger tilhører en østasiatisk rase? Det er åpenbart at svaret på slike spørsmål ikke finnes i biologien, men i sosiale definisjoner.

Mens under 10 % av alt menneskelig genmateriale er involvert når man skiller ut såkalte kontinentale populasjoner, er den genetisk variasjonen innen det afrikanske kontinentet større enn den er mellom den afrikanske populasjonen og f.eks. den europeiske. I lys av dette melder selvfølgelig spørsmålet seg om hvorfor Wade mener relasjonen mellom den afrikanske populasjonen og den europeiske kvalifiserer for betegnelse raser, men ikke relasjoner mellom ulike afrikanske populasjoner? For ham er dette fantastisk nok et spørsmål om skjønnsmessige vurderinger. Som antropologen og populasjonsgenetikeren Jennifer Raff uttrykte det: - Wade kan ikke fortelle oss hva en rase er, annet enn å si at han kan gjenkjenne en dersom han ser den. Slik faller den vitenskapelig fasaden han forsøker å bygge, sammen som et korthus.

**

Vassnes reagerer med det som kan betegnes som et ikke-svar i en replikk i Klassekampen, to dager senere:

Farlig formidling?

Det er lov å kritisere Nicholas Wade og hans bok om rasebegrepet, som sosialantropolog Hogne Øian gjør 2. oktober. Det er ikke engang originalt. Som jeg skrev i min artikkel om boken 11. september, har 144 forskere offentlig tatt avstand fra den. Det som er verre, er å vri på sannheten, og late som om jeg ikke har skrevet noe om denne kritikken, når mye av artikkelen tar for seg nettopp dette. Den peker imidlertid også på at de protesterende forskerne har gitt svært lite begrunnelse for sin protest. Jeg skriver også at den populasjonsgenetiske kritikken, med sine rent kvantitative mål for genetiske forskjeller, ikke treffer så godt i dette tilfellet.

Det som heller ikke er så bra fra en forsker, er å forsøke å sensurere forskningsformidling fordi noen man ikke liker er positiv til det som blir skrevet. Og spesielt dersom disse ikke har forstått hva saken dreier seg om. Vi – men kanskje ikke Øian – har sett nok av den type samfunn som forsøker å sensurere forskning og forskningsformidling ut fra politisk korrekthet. Hvis jeg bare skulle formidlet konklusjoner og resultater jeg «liker» på Viten-sidene, hadde de blitt ganske tynne og uinteressante. Selv om de kanskje hadde blitt mer i Øians smak.

Wades bok kunne vært interessant å diskutere, men det frister ikke å diskutere med mennesker som bruker argumenter av typen «NN synes å ...», for så å fylle ut etter eget forgodtbefinnende.

**

Vassnes sin replikk bærer bud om at han ikke tåler kritikk og dermed ikke egner seg å gå i debatt med. For å få med noen poenger det ikke ble plass til i den første kommentaren, benyttet jeg likevel anledningen til å skrive et nytt innlegg som ble publisert i Klassekampen i dag (7.9.14): 

 
Sviktende premisser om rasebiologi

                       

For noen dager siden kritiserte jeg vitenskapjournalist Bjørn Vassnes for å se bort fra noen høyst problematiske sider ved boken A Troublesome Inheritance: Genes, Races and Human History. Publikasjonen er den siste i rekken av flere der det hevdes at raser har en naturgitt eksistens, og at det er genetisk bestemte egenskaper ved raser som gir oss forklaringen på økonomiske, sosiale og kulturelle forskjeller. I boken påstår forfatteren Nicholas Wade for eksempel at det er et vitenskapelig faktum at afrikanere av natur er mer voldelige enn det folk av europeisk eller østasiatisk opprinnelse er. I kommentaren redegjorde jeg for at Vassnes i sin bokanmeldelse etter mitt syn i alt for stor grad godtar fundamentalt sviktende premisser i Wades argumentasjon.

Som en innvending mot min kritikk, viser Vassnes i en replikk (KK 4.9) til at han mener den kvantitative genetiske forskningen ikke alltid «treffer så godt». Men er ikke forholdet heller tvert om? Metodene er faktisk så velutviklede at man er i stand til å skille ut alle slags populasjoner, store som små, alt etter hva formålet er. Nettopp på grunn av det siste, har det også vist seg at genetiske populasjonforskjeller som ikke samsvarer med inndelinger i såkalte kontinentale raser har langt større vitenskapelig relevans, f.eks. når det gjelder medisinsk forskning. Fordi afro-amerikanere i langt større grad enn hvite amerikanere risikerer å bli rammet av blodsykdommen sigdcelle, tok man f.eks. i USA det lenge for gitt at dette dreide seg om en rasemessig genetisk disposisjon. Siden har det vist seg at det er folk med opprinnelse i deler av verden som har vært befengt med malaria som er særskilt disponert for sykdommen. Dermed utelukkes f.eks. sør-afrikanere, mens folk med sør-europeiske aner må regnes inn i kategorien.

  

Det er riktig at 140 forskerne har tatt avstand fra innholdet i Wades bok ved å undertegne et brev publisert i New York Times. Når Vassnes skriver at brevet representerer et forsøk på sensur, tar han feil. Protesten retter seg mot at vitenskapelige publikasjoner i deres eget forskningsfelt misbrukes av Wade til å framstille egne spekulasjoner som vitenskapelig konklusjoner, i den hensikt å underbygge påstander om at sosiale forskjeller er naturgitte og dermed unngåelige.

Vassnes hevder også at det ikke foreligger noen begrunnelse for protesten. Dermed overser han at det i brevet vises til vitenskapjournalisten David Dobbs anmeldelse av A Troublesome Inheritance i samme avis, samt til den omfattende og konkrete kritikken som allerede da forelå i form av en rekke bokanmeldelser og blogginnlegg. Selv om Wades kritikere har mange slags innvendinger, tydeliggjør de alle hvordan hans konklusjoner bygger på spekulasjoner som er av en slik art at selv kreasjonister kan komme til å rødme (for å låne fra Kenan Maliks formuleringer). Med andre ord har boken ikke noe reelt grunnlag i vitenskap om menneskelig variasjon.

document.no, barnedrap og «æresvold»

I et debattinnlegg i Aftenposten kritiserte jeg document.no og Christian Skaug for å omtale en marokkansk fars drap på sine egne barn på en insinuerende og dehumaniserende måte. En av document.no sine mange anonyme gjesteskribenter mener at jeg dermed har opptrådt uetterrettelig fordi jeg unnlot jeg å nevne at Skaug presenterte barnedrapene som "utslag av æresvold". Det er helt riktig at jeg ikke nevnte Skaugs bruk av uttrykket æresvold. I motsetning til hva som antydes, var årsaken likevel ikke at det hadde ødelagt et argument. Dersom jeg hadde trukket inn Skaugs bruk av uttrykket æresvold, ville det tvert om ha styrket kritikken min. For den en anonyme skribenten tar grundig feil når han hevder at Skaug gjennom dette satte det hele i en "soleklar kontekst". Skaug lar oss nemlig ikke få vite noe om hvorfor han mener "æresvold" er den relevante forståelseskonteksten og heller ikke hva han legger i begrepet. 

I den kortfattede debattartikkelen i Aftenposten, som også omhandlet andre kritikkverdige sider ved document.no sin virksomhet, ville det ha blitt for omfattende å belyse det problematiske ved måten Skaug nyttiggjør seg et begrep om ære på. Det hadde fordret en egen artikkel. Ettersom det strengt tatt heller ikke var nødvendig for argumentet mitt, lot jeg det derfor det ligge. Den anonymt framsatte beskyldningen gir meg imidlertid anledning å bruke dette blogginnlegget til å se nærmere på det høyst problematiske ved påstanden om "æresvold":  

Sannsynligvis mener Skaug at barnedrapene må forstås som «æresvold» fordi gjerningsmannens motiv ifølge avisen Corriere della Sera skulle være at hans kone nektet å dekke seg til. Med mindre Skaug tenker seg at muslimske menn er udetonerte voldsbomber som når som helst kan eksplodere i bisarre voldseksegeser, impliserer han imidlertid gjennom bruken av uttrykket æresvold at barnedrapene både ble begrunnet og rettferdiggjort av en bestemt æreskodeks som hører muslimer til, og at det følgelig er tale om en kulturelt foreskrevet handling. Dermed ser han bort fra at når muslimer begår drap kan årsakene være forskjellige, som f.eks. mental forvirring og psykiske lidelser. Verken blant muslimer eller andre folk finnes det kulturelle normer som rettferdiggjør en udåd som det her er snakk om. Selv om det blant visse deler av den muslimske befolkningen forekommer såkalte æresdrap, kan ikke enhver familietragedie som involverer muslimer forstås som resultat av en æreshandling.

Et begrep om ære viser til et sett normer og regler for hva som holdes for å være riktig og viktig i et samfunn. Menn av ære, eller ærefulle familier, lever med andre ord opp til noen sentrale dyder. Disse dydene er som oftest nært forbundet med idealer om mannlighet og kvinnelighet. Spesielt i områder der æresforestillinger står sentralt i organisering av samfunnslivet generelt, blir ærefullhet sett på som en så prekær verdi at forsvar av ære gjennom å begå drap kan bli oppfattet som en legitim handling. Når vold skal forklares med ære, har vi følgelig å gjøre med kulturelle forestillinger om hva som er rettmessig voldsbruk og ikke.  

Rundt om i verden finnes det forskjellige forestillinger om ære. Ære som f.eks. er festet til det latinske machismo-begrepet skiller seg i flere henseender fra hva som regnes som ærefullt for menn i Midtøsten (her forstått som geografisk kulturregion). Det er likevel ikke bare i Midtøsten at ære kan rettferdiggjøre voldshandlinger. I Italia ble menn som drepte sine koner helt fram til 1980-tallet ofte ikke dømt for mord, men for «delitto passionale» (crime of passion) dersom det kunne bevises at ektefellen hadde vært utro eller på annen måte opptrådt "skamløst". Fremdeles blir slik sett på som en formildende omstendighet, ikke minst av den katolske kirken. 

Skaug hevder altså at ære er den relevante forståelsesrammen for en marokkansk manns drap på sine egne, små barn. I så fall burde æresdrap - og ikke det løselige "æresvold" - være den mest dekkende betegnelsen. Samtidig forholder det seg slik at æresdrap ikke har allmenn oppslutning blant muslimer. Forholdet er vel snarere tvert om. Æresdrap har lenge rent juridisk vært en lovstridig handling i alle land, fra Pakistan i øst til Marokko i vest. Selv innenfor muslimsk rettspraksis har æresdrap blitt sett på som mord. Noe annet er selvfølgelig at æresdrap i praksis ikke alltid kommer inn under rettsystemet og at straffene er mildere enn for andre drap. I hovedsak  er det i fjerntliggende rurale områder, der staten knapt er representert og der svært mye fortsatt organiseres innenfor og gjennom relasjoner mellom ættelinjer, at mord på familiemedlemmer blir rettferdiggjort som en æreshandling. De æresdrapene som har forekommet i europeiske land har nok i all vesentlighet blitt begått av folk med opphav i slike områder. 

Selv om det blant muslimer forekommer at noen drepes for at en ære skal forsvares eller gjenopprettes, er utbredelsen av æresdrap tross alt relativt begrenset. Spørsmålet som reiser seg ved måten Skaug kontekstualiser tragedien på er naturligvis om muslimer faktisk er tilbøyelige til å se de omtalte barnedrapene som æresdrap og ikke som et mord. Vanligvis betegner æresdrap de tilfellene der kvinnelige familiemedlemmer blir tatt av dage fordi de ansees å ha opptrådt «skamløst» og dermed påført egen familie tap av ære. Tilsvarende kan også forekomme når et mannlig familiemedlem hevdes å ha vanæret egen familie gjennom sin homoseksualitet. Å drepe disse kvinnene eller mennene blir bisart nok sett på som en måte å gjenopprette familiens tapte ære på. For at noe skal oppfattes som æresdrap, og ikke som mord, må drapet derfor bli sett på som en ærefull og dermed rettmessig handling av andre.

Æren er i denne sammenhengen en kollektiv størrelse. Det er noe man forvalter på vegne av familien og ættelinjen, og må ikke forveksles med et generelt begrep om individuell verdighet. Derfor er det langt fra alltid kvinnens far eller ektemann som selv utfører drapet. De vil ofte ha en finger med i planleggingen, men som regel overlates utførelsen til andre mannlige slektninger, som f.eks. brødre eller fettere.  

I eksemplet han viser til oppfyller egentlig ingen av kriteriene som bør ligge til grunn for at noe skal kunne karakteriseres som æresdrap. Fra før er det vel knapt kjent at æresdrap har funnet sted som følge av at en kvinne ikke vil dekke seg til. Selv i en avsidesliggende kurdisk fjell-landsby ville slikt neppe bli sett på som en æresdrap, men som mord. Et annet forhold er at ektemannen i dette tilfellet utførte drapet selv. I det minste ut fra opplysningene som foreligger, er det ikke kjent om andre familiemedlemmer på noen måte var delaktig.  

Mer vesentlig er at det ikke var den "skamløse" ektefellen mannen tok av dage, men deres felles barn. Det er høyst tvilsomt at noen kan gjenopprette sin ære ved å drepe andre enn den som har forårsaket tapet av ære, og aller minst når det er uskyldige, små barn som får unngjelde. Til overmål forsøkte mannen å ta sitt eget liv. Selvmord ansees som en stor synd innen islam. Menn som tar sitt eget liv vil dessuten i henhold til den æreskoden vi må gå ut fra skulle gjelde her under ingen omstendigheter ansees som menn av ære. 

Til tross for at foranledningen ser ut til å være "muslim-spesifikk" (en kvinne som motsetter seg tildekking), kan drapene og selvmordsforsøket like gjerne forstås i en kontekst som verken er særegen for muslimer eller folk med opprinnelse i Midtøsten. I Italia (som i mange andre europeiske land) finnes det eksempler på såkalte familiemassakre. Menn dreper både ektefelle og barn og tar deretter sitt eget liv. Ære eller ikke ære, forklaringer på slike fenomener finnes i psykologiske og sosiale mekanismer og ikke i forestillinger om noe iboende i bestemte kulturer eller religioner. Dersom Skaug likevel vil holde fast ved en essensialiserende forklaringsramme, kunne han like gjerne argumentere for at den marokkanske mannen har tilegnet seg og handlet etter en italiensk og katolsk æreskodeks.         

Skaug tar altså feil når han impliserer at barnedrapene var en kulturelt foreskreven handling. Kanskje gjør han det fordi han ikke vet bedre. Uansett er resultatet at det psykologiske og allmennmenneskelige blir gjort til noe irrelevant. Nettopp her finnes det dehumaniserende jeg pekte på i debattartikkelen i Aftenposten. I tråd med et paradigme som ser ut til å ha en sentral plass blant såkalt nasjonalkonservative innvandringsmotstandere, reduseres muslimer til noen stereotype forestillinger om hva muslimer essensielt er. Muslimer er bare muslimer og ikke noe annet det. 

document.no og "berøringsangst"

I sin hyllest til document.no hevder Bjørn Stærk i Aftenposten (18.12.13) at nettstedet i mangel av «berøringsangst» for kontroversielle temaer «går mot strømmen». Jeg mener Stærk i beste fall bare delvis har rett i dette, og at han dessuten tar feil når han skriver at nettstedet ikke har en klar profil.

Når det aller meste som skrives på document.no handler om migrasjon og flerkulturalitet som en ødeleggende kraft, har vi allerede en profil som er mer enn tydelig nok. I særdeleshet blir islam og muslimer systematisk framstilt på en ensidig negativ måte. Gjennom til dels gammelmodig nasjonalisme, kristenkonservativ ideologi og anti-islamske agendaer gis det inntrykk av at man ønsker å vende tilbake til en tid som man tror en gang fantes, til en etnisk og religiøst homogen nasjonalstat der kulturen var kirkelig, borgerlig og autoritær. For det andre er tesen om «the clash of civilizations» dominerende. Innvandring fra andre kontinenter framstilles som en iboende trussel mot det «vestlige» eller «europeiske, enten det siste viser til ideer om at den opprinnelige europeiske befolkningen har et slags monopol på opplysningstidens idealer eller til forestillinger om en slags essensiell kulturtradisjon.

Det er også grunn til å framheve at document.no bærer preg av en påtakelig vegring mot å berøre visse temaer på en direkte måte, noe som blant annet tydeliggjøres gjennom en utstrakt bruk av insinuerende argumentasjonsformer. For å illustrere hva jeg sikter til med det siste, kan jeg som ett av flere mulige eksempler vise til hvordan det for en tid tilbake ble referert fra en notis i en italiensk avis om en mann av marokkansk opprinnelse som skal ha drepte sine egne barn. Angivelig ville han straffe sin kone fordi hun skal ha nektet å dekke seg til.

Fordi det refereres lakonisk og ukommentert, får vi ikke vite noe konkret om hva man vil formidle med dette. Document.no er ingen nyhetsavis, og det er langt fra åpenbart at hensikten var avgrenset til et trivielt ønske om å berette om en tragisk hendelse. Vi må heller forstå det slik at det vises til noe leserne bør være innforståtte med, og at man dermed vil fortelle noe om islam og muslimer i sin alminnelighet.

Man må gjerne hevde at islamske praksiser i seg selv kan medvirke til at folk blir mentalt forstyrrede, med det til følge at bestialske handlinger begås. I så fall må det argumenteres for et slikt syn. Men noe slikt skjer ikke her. Stilt ovenfor lignende saker som omfatter ikke-muslimer, ville man ganske sikkert ha avfeid det hele som utslag av alvorlige mentale forstyrrelser. Muslimers handlinger, uansett hvor hinsides, kan derimot ikke forstås som resultat psykiske lidelser. Muslimer er bare muslimer, og ikke noe annet enn muslimer.

Slike dehumaniserende insinuasjoner er dessverre typisk for document.no og retter seg ikke bare mot muslimer. F.eks. karakteriseres lovbrytere regelmessig ved deres hudfarge ("mørkhudede") og ingenting annet. Det insinuerende trer imidlertid også fram når document.no til stadighet beskylder den såkalte politisk korrekte eliten for «moralisering» eller "hysteri". Hovedmannen bak document.no, Hans Rustad, sine skriverier om «vestens» forhold til «ikke-vestlige» folkegrupper kan her tjene som eksempel. Tidligere i år bebreidet han de som kritiserte den danske DF-politikeren Marie Krarup for hennes utilslørte forakt for urbefolkningen på New Zealand, maoriene. I den forbindelse ga uttrykk Rustad uttrykk for den høyst aparte oppfatning at offentlig framføring av maoriske hilsningsseremonier er ensbetydende med at New Zealand oppgir sin nasjonale verdighet (!).  

Hva vil han egentlig fortelle leserne når han i samme åndedrag knytter denne kommentaren til en påstand om at «... kri­tikk av mino­ri­te­ter, ingen sam­men­lig­ning, intet for­svar av vår egen kultur» ikke er aksepteres? Hva er det maoriene egentlig skal kritiseres for? Hva er det som tilsier at «vår egen kultur» har behov for et «forsvar» mot maorienes kulturtradisjoner? Typisk nok sier Rustad ingenting om dette. For det er demagogien (eller kanskje riktigere; forsøk på sådan), og ikke substansielle argumenter, som er hans kjennemerke.

Et lignende eksempel knytter seg til document.no sin klagesang over at mange ikke vil slippe innvandringsmotstandere som den tyske økonomen Thilo Sarrazin eller O.J. Anfindsen «inn i varmen». I disse bebreidelsene unngår man typisk nok å berøre at de to, i sine forsøk på å vekke til live et rasebegrep som hører forrige århundre til, argumenterer på et rasistisk grunnlag mot innvandring. 

Her er «berøringsangsten» påtakelig, som når Rustad skriver følgende: «Anfind­sen har sagt og skre­vet mye rart. Han tar i temaer andre lar ligge. Men det at han er klø­nete og ser ut til å mangle en viss finger­spitz­ge­fühl for omgi­vel­sene, betyr ikke at han tar feil i alt eller at han er moralsk for­kas­te­lig». Anfindsen mener jo faktisk (jvf. bokutgivelsen ‘Selvmordsparadigmet’) at dersom den geografiske fordelingen av folk av afrikansk herkomst ikke kontrolleres tilstrekkelig, vil den afrikanske «rasen» utgjøre en biologisk trussel mot den «hvite rasen». Dersom Rustad virkelig mener at problemet er budbringerens manglende «fingerspitzgefühl» og ikke budskapet, hvor står han selv i forhold til teorier om raser, intelligens og innvandring?

Det siste spørsmålet aktualiseres av at document.no for en tid tilbake fant det formålstjenlig å publisere en tekst av en anonym svensk gjesteskribent, ikke om «afrikaneres lave intelligens», slik Stærk skriver (som om det refererte til et faktum), men der innvandring fra afrikanske land karakteriseres som «masseimport av psykisk utviklingshemmede».

Det er betegnende at hensikt med å publisere en slik tekst forblir høyst uklar. Mener document.no at forfatteren her bringer interessante perspektiver til torgs, eller tenker man seg at slike rasistiske utsagn burde gjøres til gjenstand for en eller annen form for debatt? Man får uvegerlig inntrykk av at document.no strever med et uavklart forhold til noen bestemte prinsipielle skillelinjer.

Slik faller document.no fint inn i folden, eller sagt på en annen måte; de befinner seg medstrøms. For er det noe som kjennetegner dagens innvandringsmotstand, er det nettopp det insinuerende og «berøringsangsten» ovenfor noen bestemte prinsipielle spørsmål, ikke minst når det stadig argumenteres på måter som innebærer at verdier forveksles med folkegrupper og rasistiske perspektiver stadig slippes inn i krokene.

Document.no må gjerne være obligatorisk lesning, slik Stærk anbefaler. Om ikke annet vil man bli kjent med hvordan dette nettstedet bruker en selvkonstruert «dissident» -rolle som legitimering av dehumaniserende framstillinger av innvandrere.

 

Migrasjon i et større perspektiv enn det europeiske

Som ventet er svaret på katastrofen utenfor Lampedusa at kampen mot menneskesmuglerne skal intensiveres og grensekontrollene strykes. Ikke bare er dette korttenkt. Det vitner også om en tankemåte der migrasjon reduseres til noe vi europeere «utsettes for». Tar vi hensyn til at migrasjon er et globalt og dynamisk fenomen, blir det imidlertid klart at migrasjonen ikke stopper opp selv om kontrollene ved Europas grenser intensiveres. Migrasjonen vil bare ta andre former og retninger. Folk migrerer først og fremst fordi livsbetingelsene er håpløse der de bor, ikke fordi man setter seg fore å utnytte velstanden som eksisterer i Europa.

Dessuten er det all grunn til å stille spørsmål ved om intensivert kontroll vil bringe den såkalte menneskesmuglingen til ende, og dermed sette en stopper for de farefulle overfartene over Middelhavet? For er det ikke nettopp kontrollen ved grensene som skaper et marked for smuglerne? Ikke sjelden argumenteres det som om smuglerne er årsaken til at migrasjon finner sted. Men forholdet er vel heller motsatt. Smuglerne finnes fordi folk vil flytte på seg over landegrenser og trenger hjelp til det. Ennå mer effektiv grensekontroll vil derfor, som migrasjonsforsker Hein de Haas påpeker, ha som resultat at migranter og flyktninger vil ta ennå større sjanser og bli ennå mer avhengig av smuglere.

Erfaringene fra grensen mellom Mexico og USA tilsier at økt kontroll ikke reduserer migrasjonen. Konsekvensene har i stedet vært at migrasjonsreisene blir mer kompliserte og omstendelige, og ikke minst mer farefulle med flere dødsfall til følge. På 90-tallet ble kontrollen med Gibraltarstredet styrket. Effekten var ikke redusert migrasjon. I stedet ble det etablert nye migrasjonsruter øst og vest for Gibraltar. Dessuten er det uansett langt flere som kommer til Europa ved hjelp av andre metoder og reisemåter enn med båt over Middelhavet.

Migrasjonsstrømmene er komplekse og i stadig endring. For eksempel er det i dag ikke bare afrikanske migranter som er med båtene som legger ut fra den nordafrikanske kyststripen. Folk fra land som Kina, India, Pakistan og Bangladesh reiser til først til Vest-Afrika, for deretter å følge de samme migrasjonsrutene som vestafrikanere lenge har brukt gjennom Sahara. På den andre siden er det er slettes ikke alltid at Europa er destinasjonen. Mange vestafrikanerne nøyer seg med å stoppe opp i nordafrikanske land, med det mål for øye å legge seg opp penger gjennom å arbeide der, enten i flere og kortere perioder eller over mange år. Migrasjonsstrømmer går også sørover. Bare i løpet av de fem siste årene har Sør-Afrika mottatt i gjennomsnitt ca.150 000 asylsøkere pr. år. I et land som Mocambique befant det seg mer enn 10 000 registrerte asylsøkere per september i år.

Migrasjon starter ofte med en reiser uten et klart definert mål. Ferden går noen ganger gjennom flere land og kan vare i flere år, med mange midlertidige stopp av ulik varighet. Det finnes f.eks. somaliere som har søkt asyl i Guatemala etter en lengre reise gjennom flere afrikanske og latinamerikanske land. Det siste avspeiler en utvikling der flere og flere afrikanere søker seg over Atlanterhavet. Fra 2010 til 2012 steg antallet asylsøkere i Brasil fra rundt 500 til mer enn 2 000. Det dreier seg altså om tredobling i løpet av en toårsperiode, og flertallet av asylsøkerne kommer fra Afrika. I Argentina bor det i dag 3 000 afrikanske innvandrere, mens det for få år siden bare var snakk om en håndfull.

Det er grunn til å anta at migrasjonsstrømmen til Latin-Amerika vil bli større i tiden framover, og økningen vil neppe bli mindre dersom det virkelig skulle lykkes å etablere en effektiv kontroll ved grensene til Europa. Det samme ville gjelde også innen Afrika. Land som Etiopia vil ta i mot flere flyktninger fra naboland, mens flere etiopiere vil søke tilflukt i land som Mocambique, Angola, Namibia og Sør-Afrika. Men da er kanskje alt greit, for i noens øyne er det vel her snakk om land som verken har velferdsstater eller «kulturer» som kan ødelegges? 

Hege Storhaug og rasisme

(Debattinnlegg på trykk i Bergens Tidende, 5. august 2013)

Hege Storhaug forholder seg ikke til innvendingene som har blitt reist mot hennes sammenblanding av Fjordmans rasistiske og fascistoide utlegninger med «islamkritikk». I stedet karakteriserer hun sine meningsmotstandere (undertegnede inkludert) gjennom bruk av uttrykk som «rasister» og «idioti».

Denne lite flatterende reaksjonsmåten må sees i lys av at Storhaug har det til felles med Fjordman at hun forveksler folk og verdier som om det var ett og det samme. I stedet for å rette søkelyset mot bestemte kulturelle praksiser, politiske ideer og ideologiske ståsteder, er det i økende grad folks identiteter Storhaug angriper.

For eksempel har hun gjennom Human Rights Service sin hjemmeside formidlet påstander om at afrikanere er å regne som psykisk utviklingshemmede. Nylig hyllet hun Thilo Sarrazin, blant annet for hans harselas over "de politisk korrektes" avvisning av at det skal være noe mer enn utseendet som skiller "rasene" fra hverandre.

Selv har Storhaug tillagt det hun betegner «urnordmenn» nedarvede karaktertrekk som skal gjøre dem etisk og moralsk overlegne folk med innvandrerbakgrunn. I kontrast til disse «urnordmennene» preges innvandrere i hennes øyne av egenskaper som gir seg utslag hensynsløs streben etter etniske særinteresser.

Åpenbart har Storhaug den oppfatningen at enhver som ikke er villig til å akseptere hennes dehumaniserende framstilling av innvandrere lukker øynene for makt og voldsutøvelse som springer ut av islam i kombinasjon med foreldede patriarkalske tradisjoner. Slikt kan det selvfølgelig ikke bli noen rasjonell debatt av, om noe som helst.

Bare en islamkritiker som går litt "lengre"... ?

(Debattinnlegg i Bergens Tidende 27. juni 2013)

Fjordman har ikke tatt til orde for massedrap, påpeker Hege Storhaug i et innlegg i Bergens Tidende 24. juni. Det har hun helt rett i. Samtidig er konklusjonen hun trekker av denne innsikten høyst problematisk. For tilsynelatende ønsker hun å tegne et bilde av Fjordman som en islamkritiker på linje med hvilken som helst annen. Forskjellen er bare at han går «lengre» (som hun formulerer det) i sin kritikk av islam enn det hun selv gjør. Hva «å gå lengre» egentlig innebærer, det sier Storhaug ingenting om.

I stedet pakkes innlegget inn i et argument om at ytringsfriheten angripes når Fritt ord blir kritisert for å ha tildelt Fjordman stipend. Påstanden faller etter min mening på sin egen urimelighet. Ingen er avhengig av Fritt ords midler for å nyte godt av ytringsfriheten. Kanskje minst av alle, er Fjordman det. Selv om han i lang tid har hatt alle muligheter til å benytte seg av sin tilsvarsrett og argumentere for standpunkter han kritiseres for, har han ikke grepet anledningen. Følgelig er det heller ingen grunn til å forvente at den bebudede boken vil ha noen verdi i så måte. I det hele virker det som Fjordman ikke er interessert i å gå inn i noen debatt. Han opptrer nærmest utelukkende som en demagog og agitator. Derfor er det ingen grunn til å forvente at han har noe å tilføre en meningsutveksling. Påstandene hans burde dessuten være godt nok kjent allerede. Slik kan det argumenteres for at Fritt ord i dette tilfellet har foretatt en feil prioritering.

Langt mer oppsiktsvekkende i Storhaugs innlegg er at hun behendig unngår å berøre det Fjordman først og fremst har blitt kritisert for. Så vidt jeg vet er det ingen toneangivende stemmer i den offentlige debatten som har påstått at Fjordman skulle gå inn for massedrap, slik hun antyder. Når Storhaug på denne måten oppretter en stråmann å argumentere mot, er det nærliggende å tenke at hensikten er å gjøre Fjordman «stueren».

Nå kunne det selvfølgelig tenkes at Storhaug ikke er kjent med det politiske ståsted Fjordman representerer og dermed heller ikke forstår kritikken som rettes mot ham. Dersom vi tar i betraktning hennes uttalelser til Adresseavisen 4. august 2011, får vi imidlertid et ganske annet inntrykk. Til avisen sa hun blant annet følgende om et møte hun en gang har hatt med Fjordman:

«Jeg fant ham helt uinteressant som videre samtalepartner, han var veldig ubehagelig. Hans meninger var ekstreme og han hadde en overbevisning om at vi går mot en blodig borgerkrig i Europa. Hans konspirasjonsteorier var sterke. Han var overbevist om at norske politikere og kulturpersoner har gått i allianse med islamistiske krefter for å utradere vår kultur».

Videre formulerte hun seg i samme intervju også på denne måten:

«Han virket ideologisk forkvaklet, og var fullstendig overbevist om sin egen verden og virkelighetsforståelse. Han mente han hadde sett lyset, og han var ikke til å bevege. Han viste ingen interesse for å lytte til andres meninger eller å endre på sitt verdensbilde».

Til tross for at hun ga til kjenne disse karakteristikkene av Fjordman for knapt to år siden, ser det ut til Storhaug nå mener hans synspunkter er tilforlatelige. Han er ikke noe annet enn kritisk til islam, konkluderer hun. Men hvordan stiller Storhaug seg til at Fjordmans «islamkritikk» inkluderer en permanent fjerning av Europas muslimske befolkning fra kontinentet som en politisk mulighet? Fjordman har også hevdet at den politiske eliten er Europas hvite befolknings forrædere, og som må «behandles deretter». Mener Storhaug virkelig at hennes karakteristikk av ham som en islamkritiker som «går lengre» enn det hun selv gjør er en dekkende betegnelse for disse av Fjordmans standpunkter? I det hele, hva har egentlig Fjordmans påstander om hvite europeeres genetiske overlegenhet med kritikk av islam å gjøre?

Fjordmans tilsvarsrett er et dårlig argument

Det er i grunn det samme for meg hvem Fritt ord deler ut penger til. Rieber-Mohns begrunnelse er det imidlertid grunn til å stoppe opp ved. For det virker som Fjordmans tilsvarsrett er det sentrale for stiftelsens avgjørelse. Men er ikke tilsvarsrett noe Fjordman har fra før, og som han i fulle drag også har nytt godt av ved en rekke anledninger?

Mon tro om stiftelsen har latt seg påvirke av det offerbildet Fjordman forsøker å tegne av seg selv og som har fått stor oppslutninger i det ulne politiske landskapet som befolkes av innvandringsfiendtlige i forskjellige avskygninger? I ulike fora pågår det nemlig et kontinuerlig arbeid med å redusere Fjordman til en misforstått, feiltolket og misbrukt «islamkritiker" som urettmessig utsettes for stigmatisering og som derigjennom fratas sin ytringsfrihet. Disse forvrengningene, der man forsøker å benekte Fjordmans åpenbare rasistiske og fascistoide argumenter, bygger ofte på bisarre former for argumentasjon.

Et eksempel på det siste kan hentes fra en erketypisk tråd som gikk i Verdidebatt.no sist helg. Her ble det blant annet fremmet påstander om at når Fjordman tar til orde for deportasjon av muslimer fra Europa, skal han ha i tankene en ikke-voldelig form for deportasjon (!). (Deportasjon betyr jo forvisning gjennom bruk av tvang. Hadde Fjordman forestilt seg muligheten av folkeforflytningsprogrammer som baserte seg på frivillighet, ville han selvsagt vært nøye med å velge et annet ord).

Fjordman er ingen ensom ulv som står maktesløs ovenfor en fordømmende norsk offentlighet. Etter 22/7 har han neppe blitt avvist i noen av de avisredaksjonene måtte ha henvendt seg til her til lands. Framfor alt er han en betydningsfull figur i et større internasjonalt nettverk. Hver gang han poster et blogginnlegg, blir det distribuert over alt og til og med oversatt fra engelsk til flere andre språk. At Fjordmans posisjon i dette nettverket har blitt sterkere og bredere etter 22/7, ikke minst fordi han har blitt gitt en sentral plass i det ultrakonservative Front Page Magazine i USA, gjør argumentet om tilsvarsrett ennå dårligere.

Noe annet er at Fjordman ikke akkurat har brukt tilsvarsretten på en god måte. Det han i første rekke har blitt kritisert for er at han (1) slutter seg hvit-makt ideologier og tanken om «rase-rene» territorier, (2) gir uttrykk for åpenbart fascistoide ideer om Europas muslimske befolkningen (deportasjon) og om dagens europeiske politiske eliter (kollaboratører og forrædere) og 3) at de to første punktene bygger opp om en virkelighetsforståelse der fiendebildet er så absolutt og apokalyptisk at vold og terror på ingen måte kan sies å være en ulogisk slutning, dersom det hele tas på alvor.

Til tross for at han har alle muligheter, har Fjordman konsekvent unnlat å forsvare seg når det gjelder denne kritikken. I stedet har han søkt rollen som offer for overgrep fra dem han selv har karakterisert som den hvite, europeiske «rasens» forrædere. Skal man dømme etter hvordan Fjordman har opptrådd i tiden etter 22/7, er det ingen grunn til å vente at den bebudede bokutgivelse vil ha noen verdi som et tilsvar til kritikken han har blitt utsatt for.