Janne Haaland Matlary har nylig uttalt seg om flyktninger og migrasjon
(DN, 05.05.15). Ikke bare preges resonnementene hennes av manglende kunnskap om
emnet hun tar opp. Til slutt lar hun også argumentasjon hvile på en moralske
indignasjon over at afrikanere reiser ut fra sine hjemlandene. Ikke desto
mindre målbærer hun her synspunkter som har høy sirkulasjonsfrekvens i ulike
debattfora. Derfor kan det være på sin plass med noen kommentarer.
Matlary er opptatt av byrdefordelingen når de gjelder ansvaret for
flyktninger:
«… land [har] plikt til å ta mot flyktninger, men bestemmer
selv hvor mange. Dette er landets suverene rett. I EU vil man måtte bli enige
om en byrdefordeling og Norge bør være med i denne, men det er først og fremst
nabolandene i regionen som bør ta flyktninger, og det gjør de oljerike naboene
der ikke. Hvor er Gulf-statenes dugnad?».
Nå burde det allerede være godt kjent at nabolandene tar imot så og si
samtlige flyktninger fra Syria. Dessuten er det vel knapt noe som har tatt til
ordet for at mer enn en beskjeden brøkdel av det store antallet syriske
flyktninger som i dag befinner seg i land i Midtøsten skal bosettes midlertidig
eller permanent i Europa. Samtidig er det riktig som Matlary påpeker, at
de rike Gulfstatene ikke bidrar med stort. Så kan man spørre seg om hun på
ramme alvor mener det i seg selv skal sette standard? Burde ikke Gulfstatenes
unnfallenhet tvert om være et argument for at europeiske land bør ta imot langt
flere flyktninger enn hva som er tilfelle nå?
Matlary har rett i at det er mange problemer knyttet til Dublinavtalen.
Det er likevel for småtteri å regne, sammenlignet med hvordan flyktningsituasjonen
utvikler seg globalt. Når Europa har gjennomført tiltak som gjør at knapt noen
har mulighet til å søke tilflukt der, annet enn gjennom kostbare og farefulle
reiser, er resultatet at land utenfor Europa blir sittende med alle
forpliktelsene. For det er ikke slik i praksis som Matlary synes å tro, at land
som f.eks. Libanon, Pakistan eller Kenya uten videre er i stand til å utøve
landets suverene rett til selv å bestemme hvor mange flyktninger de vil ta inn
over landegrensene. Landene det her er snakk om gir dessuten bare i begrenset
grad flyktninger de rettighetene til beskyttelse som de ifølge FNs flyktningkonvensjon
har rett på. I Libanon har myndighetene registrert nærmere 1,2 million syriske
flyktninger. Landet har fra før bare litt over 4 millioner
innbyggere. Mens huseiere, handelsstanden og arbeidsgivere utnytter denne enorme befolkningsøkningen til dels på det
groveste, øker klasseskillene i landet. Siden Libanon bare gir syriske
flyktninger provisoriske rettigheter, medfører det bl.a. at barn som blir født
der ikke registreres og risikerer å vokse opp som statsløse personer. Uten å ta forhold som dette i
betraktning, blir de politiske utsagnene om å «hjelpe dem der de er» ikke annet
enn uforpliktende retorikk. Skal man løse problemene som oppstår ved at stadig
større andeler flyktninger konsentreres i noen få områder utenfor
Europa, finnes det egentlig noen andre utveier enn at stater får klare
forpliktelser ovenfor flyktninger som først har entret andre lands territorier?
Den angivelige migrasjonsstrømmen fra Afrika kan bare stoppes gjennom å
sørge for økonomisk utvikling, mener Matlary. Nå er dette slettes ikke et
uvanlig synspunkt. Hun er imidlertid professor i statsvitenskap, og burde ha alle
forutsetninger til å sette seg inn i det hun tar opp her. For det er ikke fra
land som Liberia eller Niger folk legger ut på vandring, slik dette
resonnementet forutsetter. Det er når et land opplever betydelig økonomisk utvikling, slik som i Nigeria
og Elfenbenskysten, at folk begynner å reise ut. Derfor kan vi ikke ta for gitt
at folk vil bli boende i Liberia eller Niger i det øyeblikket folk flest begynner
å få mer penger mellom hendene. Tvert imot er det grunn til å regne med at det
motsatte vil skje. Til slutt blir det kanskje ingen andre løsninger, å arbeide
for at afrikanske land skal gi sine egne innbyggere utreiseforbud? Med andre
ord en slags DDR-løsning. Australias samarbeid med srilankiske myndigheter for å
hindre politisk forfulgte tamilske innbyggere å forlate landet, er kanskje et
skritt i en slik retning?
Tilsynelatende mener altså Matlary at migrasjon fra afrikanske land har
sin årsak i mangel på økonomisk utvikling. Eller gjør hun det? Man kommer raskt
i tvil når man leser videre i påfølgende avsnitt, der hun slår fast følgende:
«Enhver borger har [derimot] plikt til å bygge sitt eget land og bidra
til en bærekraftig samfunnskontrakt der. Afrika er ikke fattig, det har en fem
prosent vekst i gjennomsnitt pr år og har potensial for mye større vekst».
En ting er at Matlary ville ha godt av å følge litt med på bloggen med
det ironiske navnet «Africa is a country». Noe annet er at hun her
antyder at afrikanske migranters opptrer med mangel på moral, i motsetning til
hennes egen mann som
«… kom som ung gutt fra Ungarn i 1956, men ventet i ti år etterpå
med å søke norsk statsborgerskap i håp om å kunne dra hjem».
Når vi i Europa bygger velstandssamfunn
på fri flyt av kapital, varer og tjenester, hvordan kan vi forvente at den
såkalte samfunnskontrakten skal avgrenses til nasjonalstatlige fellesskap,
spesielt når det gjelder befolkningen utenfor Europa? Dessuten under hvilke
betingelser har egentlig en ung kvinne eller mann fra f.eks. delstaten Bauchi
eller Taraba inngått samfunnskontrakt med den nigerianske
nasjonalstaten? Matlary er blant dem som i praksis er fri til å reise inn
i nær sagt hvilket som helst land. Blant alle de milliardene som ikke deler
hennes privilegier, vil utsagnet ha liten legitimitet. De fleste vil oppfatte
det som et retorisk utsagn som har til hensikt å understreke maktforholdet
mellom de som er frie til å reise og de som ikke er det. Lite tyder på at
Matlary har øye for problemstillinger som dette. Derfor må vi gå ut fra at hun
mener alle de nærmere én million nordmennene som gjennom tidene har migrert til
Amerika brøt en samfunnskontakt de var moralsk forpliktet til å overholde. Det
samme må selvfølgelig også gjelde for de 50 millionene som forlot Europa i
årene mellom 1850 og 1925.
For øvrig startet Matlary sitt innlegg med beskylde meningsmotstandere
for å være ute i moraliserende ærend. Kanskje ser hun ikke selv at hun ender
opp med å bygge sin egen argumentasjon på moralsk indignasjon?
