Med «urnordmannen» i kamp for friheten?

Debatten som har oppstått etter at Kjetil Rolness har stilt seg på HRS og Hege Storhaug sin side kan med fordel sees i et noe større perspektiv. Rolness’ hovedpoeng synes å være at selv om det gjennom årene har falt en rekke uttalelser som bidrar til å stigmatisere hele folkegrupper, bør vi se bort fra dette fordi Storhaugs intensjon er å kjempe for individers frihet fra patriarkalsk vold.

Riktignok skjer det rett som det er at Storhaug og hennes kollegaer i HRS formulerer  sine synspunkter og intensjoner på måter som befinner seg godt innenfor humanistiske rammer de fleste av oss deler. Slik er det f.eks. når det påpeker klare homofobe standpunkter hos islamske predikanter eller i de tilfellene konkrete eksempler med patriarkalsk makt og vold tydeliggjøres. Problemet er at i neste øyeblikk kan Storhaug og andre involverte uttale seg på måter som gjør at de også har mye til felles med de nye, radikale høyrebevegelsenes identitetspolitiske retorikk. Derfor er det ikke så åpenbart at det er verdier og praksiser som øver vold mot individers frihet HRS kjemper mot, men heller folkegrupper og deres kulturelle og religiøse identiteter. Konsekvensen er at HRS støter fra seg mange av dem stiftelsen angivelig vil kjempe for og med.

Og er det virkelig slik som Rolness (og hans meningsfeller i denne saken) synes å mene, at tidvis beklagelser - f.eks. over at statsministeren ble karakterisert som «kultursviker» eller over å ha anklaget syriske flyktninger for å være tilhengere av IS sine voldsherjingene (som mange av dem rent faktisk har flyktet fra) - virkelig er tilstrekkelig til å kjenne slike uttalelser ugyldig? I mine øyne faller det fra Storhaug og HRS sin side bemerkninger av denne typen alt for ofte til at det rimelig å uten videre anta at de ikke mener det de sier.

Er det dessuten riktig, som Rolness hevder, at Storhaug har viet hele sitt liv til å bekjempe overgrep og undertrykkelse? Det kan hende var det slik det startet. I dag er denne kampen ikke så lett å få øye på lenger. For skal man dømme etter hovedtyngden av blogginnlegg og debattartikler i avisene som kommer fra Storhaugs og enkelte andre HRS-medarbeideres hender, er det som nå prioriteres kampen mot at folk fra Afrika og Midtøsten skal kunne bosette seg i Norge.

I Storhaugs øyne utgjør innvandring fra disse regionene en så stor trussel at vi står i fare for å gå en «ny middelalder» i møte. I lys av slike apokalyptiske forestillinger, er det ikke til å undres over at HRS gjør sitt for å diskreditere de syriske flyktningene som finner veien til Europa. Som jeg for ikke lenge siden påpekte i to innlegg i Aftenposten (her, og litt ned på siden her) har Storhaug betegnet syrernes situasjon gjennom uttrykket «såkalt nød» [1], mens kollega Hjerpset-Østlie under henvisning til at de ikke har kommet med fly direkte fra Damaskus har omdefinert krigsflyktningene til utspekulerte, velferdssøkende migranter. [2]

Selve ideen om at innvandrere hører en annen tid til («middelalderen»), bygger så langt jeg kan se på forestillingen om at innvandrere i sinn og handlinger er innelukket i kulturer og religioner. Innvandrere er bærere av en «stammementalitet» og preges av løgnaktighet og hensynsløs egoisme. Alt ifølge diverse blogginnlegg på HRS sin hjemmeside (rights.no). I kontrast til disse barbarene fra fortiden står «urnordmannen» med sin iboende hederlighet og samfunnssolidaritet. Ifølge Storhaug er man kvalifisert til denne betegnelsen bare dersom alle ens fire besteforeldre er født i Norge.

Når skillet mellom «urnordmenn» og andre (dvs. i hovedtrekk folk med opphav i land i Afrika og Midtøsten-regionen, og i særdeleshet somaliere) framstilles som bestående av uoverstigelige og uforenlige kulturforskjeller, og dette i så stor grad at det danner grunnlaget for forestillinger om en nært forestående undergang («en ny middelalder»), befinner Storhaug & Co seg med minst én fot innenfor det landskapet som befolkes av de nye, radikale høyrebevegelsene og deres postmoderne identitetspolitikk. Her er politiske kamper for reelle samfunnsendringer byttet ut med de to gjensidig forutsettende spørsmålene «hvem er vi?» og «hvem er de andre?». Svaret på disse to spørsmålene er selvfølgelig alltid selvbekreftende (den ene er det den andre ikke er) og blir framstilt som løsningen på nær sagt ethvert politisk spørsmål.

Dersom man likevel skulle tillate seg å være svært velvillig, kan man kanskje nøye seg med å si at Storhaug har store problemer med å forholde seg til noen viktige prinsipielle skillelinjer:

En ting er at de humanistiske idealene, som hun angivelig har som sitt utgangspunkt, mildt sagt blekner når innvandrere framstilles som kulturelle og religiøse marionettefigurer. Som den britiske debattanten Kenan Malik flerfoldige ganger har påpekt under lignende omstendigheter i Storbritannia; et reelt humanistisk standpunkt fordrer at man er i stand til å skille mellom befolkningsgrupper og verdier.

Noe annet er det uavklarte forholdet til rasisme. Som Rolness selv er inne på, har Storhaug motsatt seg kritikken av Fjordman under henvisning til at han i hennes øyne ikke er noe annet enn en «islamkritiker» som går «litt lengre» enn hun selv gjør. Det er vanskelig å forstå uttrykket «litt lengre» annerledes enn at det viser til Fjordmans utvetydige rasistiske standpunkter og lefling med tanker om borgerkrig. For et par år tilbake tok HRS halvhjertet avstand fra rasismen de selv hadde promotert ved å publisere en tekst der afrikanere ble karakterisert som en mentalt tilbakestående «rase». Det varte imidlertid ikke lenge før Storhaug trakk den tyske innvandringsmotstanderen Thilo Sarrazin til sitt bryst. Det er en kjent sak at Sarrazin i sine argumenter mot innvandring har lent seg til gamle teorier om rasehygiene. Som det også går fram under Storhaugs egen overskrift «Knuste ikke Sarrazin», harselerte han i takketalen, i anledning av at han mottok en pris av Trykkefrihedsselskapet i Danmark, over at den «politisk korrekte venstresiden» lever i villfarelse om at det bare er utseendet som skiller "rasene" fra hverandre. (Det er lite som taler for at han hadde faktorer som laktosetoleranse i tankene).

Man kan gjerne kritisere den såkalte venstresiden (så vel som høyresiden) for ikke å være tilstrekkelig bekymret, både med tanke på den politiske og sosiale posisjonen islam har fått og når det gjelder patriarkalsk makt og vold. Rolness kan dessuten ha rett i at enkelte av de karakteristikkene som brukes om Storhaug med fordel kunne ha blitt erstattet av substansiell argumentasjon. Samtidig forundrer det meg at han ikke ser hvordan HRS sin retorikk har glidd i retning av en fanatisk agitasjon rettet mot andre folkegruppers påståtte egenskaper. Jeg har vondt for å se hvordan dette kan utgjøre et bidrag i kampen for individers frihet.

---

[1] Når det i mitt innlegg i Aftenposten kort vises til at Storhaug tror 2 millioner syrere er ivaretatt i flyktningleirer i Tyrkia (mens det i virkeligheten dreier seg om mindre enn en femtedel), er det med henvisning til en statusoppdatering på hennes egen FB-side, som i mellomtiden har blitt slettet og opprettet i ny versjon. (Dessverre har jeg ikke for vane å ta skjermbilder).

[2] Jeg fikk bare noen få ord til rådighet til  replikk og bestemte meg derfor for å la personangrepet i NHØ sitt tilsvar ligge. Når jeg fikk etterpå fikk se versjonen i papirutgaven, som var mer direkte og utbroderende, ble jeg lovet en ekstra replikk. Den ble sendt inn, men det kan se ut som de likevel har droppet den. Uansett var den formulert slik, med denne overskriften: 

Som sedvanlig fra HRS: -La oss snakke om noe annet!

I et svar til mitt innlegg om Human Rights Service sitt syn på krigsflyktninger, viser Nina Hjerpset-Østlie til en to år gammel hendelse og hevder at jeg fullstendig skal ha endret oppfatning om innholdet i et blogginnlegg hun selv hadde skrevet etter at jeg ble oppmerksom på hvem forfatteren var. Som sedvanlig når HRS møter motbør - f.eks. konfrontert med et uavklarte forhold til rasisme eller fascistoide holdninger - er strategien denne: - La oss snakke om noe annet!.  For å gjøre det hele kort: «Men mange vil ikke vite og noen vil helst at vi andre ikke skal vite det hel­ler». Det var denne ene setningen jeg den gang ved etter grundigere gjennomlesning reagerte negativt på. I sterk kontrast til hva Hjerpset-Østlie påstår, gjorde jeg den gangen det klart at mitt syn på det øvrige innholdet slettes ikke var endret. 

Matlary om migrasjon: Kunnskapsløst og moraliserende

Janne Haaland Matlary har nylig uttalt seg om flyktninger og migrasjon (DN, 05.05.15). Ikke bare preges resonnementene hennes av manglende kunnskap om emnet hun tar opp. Til slutt lar hun også argumentasjon hvile på en moralske indignasjon over at afrikanere reiser ut fra sine hjemlandene. Ikke desto mindre målbærer hun her synspunkter som har høy sirkulasjonsfrekvens i ulike debattfora. Derfor kan det være på sin plass med noen kommentarer.

Matlary er opptatt av byrdefordelingen når de gjelder ansvaret for flyktninger:

 «… land [har] plikt til å ta mot flyktninger, men bestemmer selv hvor mange. Dette er landets suverene rett. I EU vil man måtte bli enige om en byrdefordeling og Norge bør være med i denne, men det er først og fremst nabolandene i regionen som bør ta flyktninger, og det gjør de oljerike naboene der ikke. Hvor er Gulf-statenes dugnad?».

Nå burde det allerede være godt kjent at nabolandene tar imot så og si samtlige flyktninger fra Syria. Dessuten er det vel knapt noe som har tatt til ordet for at mer enn en beskjeden brøkdel av det store antallet syriske flyktninger som i dag befinner seg i land i Midtøsten skal bosettes midlertidig eller permanent i Europa. Samtidig er det riktig som Matlary påpeker, at de rike Gulfstatene ikke bidrar med stort. Så kan man spørre seg om hun på ramme alvor mener det i seg selv skal sette standard? Burde ikke Gulfstatenes unnfallenhet tvert om være et argument for at europeiske land bør ta imot langt flere flyktninger enn hva som er tilfelle nå?

Matlary har rett i at det er mange problemer knyttet til Dublinavtalen. Det er likevel for småtteri å regne, sammenlignet med hvordan flyktningsituasjonen utvikler seg globalt. Når Europa har gjennomført tiltak som gjør at knapt noen har mulighet til å søke tilflukt der, annet enn gjennom kostbare og farefulle reiser, er resultatet at land utenfor Europa blir sittende med alle forpliktelsene. For det er ikke slik i praksis som Matlary synes å tro, at land som f.eks. Libanon, Pakistan eller Kenya uten videre er i stand til å utøve landets suverene rett til selv å bestemme hvor mange flyktninger de vil ta inn over landegrensene. Landene det her er snakk om gir dessuten bare i begrenset grad flyktninger de rettighetene til beskyttelse som de ifølge FNs flyktningkonvensjon har rett på. I Libanon har myndighetene registrert nærmere 1,2 million syriske flyktninger. Landet har fra før bare litt over 4 millioner innbyggere. Mens huseiere, handelsstanden og arbeidsgivere utnytter denne enorme befolkningsøkningen til dels på det groveste, øker klasseskillene i landet. Siden Libanon bare gir syriske flyktninger provisoriske rettigheter, medfører det bl.a. at barn som blir født der ikke registreres og risikerer å vokse opp som statsløse personer. Uten å ta forhold som dette i betraktning, blir de politiske utsagnene om å «hjelpe dem der de er» ikke annet enn uforpliktende retorikk. Skal man løse problemene som oppstår ved at stadig større andeler flyktninger konsentreres i noen få områder utenfor Europa, finnes det egentlig noen andre utveier enn at stater får klare forpliktelser ovenfor flyktninger som først har entret andre lands territorier?

Den angivelige migrasjonsstrømmen fra Afrika kan bare stoppes gjennom å sørge for økonomisk utvikling, mener Matlary. Nå er dette slettes ikke et uvanlig synspunkt. Hun er imidlertid professor i statsvitenskap, og burde ha alle forutsetninger til å sette seg inn i det hun tar opp her. For det er ikke fra land som Liberia eller Niger folk legger ut på vandring, slik dette resonnementet forutsetter. Det er når et land opplever betydelig økonomisk utvikling, slik som i Nigeria og Elfenbenskysten, at folk begynner å reise ut. Derfor kan vi ikke ta for gitt at folk vil bli boende i Liberia eller Niger i det øyeblikket folk flest begynner å få mer penger mellom hendene. Tvert imot er det grunn til å regne med at det motsatte vil skje. Til slutt blir det kanskje ingen andre løsninger, å arbeide for at afrikanske land skal gi sine egne innbyggere utreiseforbud? Med andre ord en slags DDR-løsning. Australias samarbeid med srilankiske myndigheter for å hindre politisk forfulgte tamilske innbyggere å forlate landet, er kanskje et skritt i en slik retning?

Tilsynelatende mener altså Matlary at migrasjon fra afrikanske land har sin årsak i mangel på økonomisk utvikling. Eller gjør hun det? Man kommer raskt i tvil når man leser videre i påfølgende avsnitt, der hun slår fast følgende:

«Enhver borger har [derimot] plikt til å bygge sitt eget land og bidra til en bærekraftig samfunnskontrakt der. Afrika er ikke fattig, det har en fem prosent vekst i gjennomsnitt pr år og har potensial for mye større vekst».

En ting er at Matlary ville ha godt av å følge litt med på bloggen med det ironiske navnet «Africa is a country». Noe annet er at hun her antyder at afrikanske migranters opptrer med mangel på moral, i motsetning til hennes egen mann som

«… kom som ung gutt fra Ungarn i 1956, men ventet i ti år etterpå med å søke norsk statsborgerskap i håp om å kunne dra hjem».

Når vi i Europa bygger velstandssamfunn på fri flyt av kapital, varer og tjenester, hvordan kan vi forvente at den såkalte samfunnskontrakten skal avgrenses til nasjonalstatlige fellesskap, spesielt når det gjelder befolkningen utenfor Europa? Dessuten under hvilke betingelser har egentlig en ung kvinne eller mann fra f.eks. delstaten Bauchi eller Taraba inngått samfunnskontrakt med den nigerianske nasjonalstaten? Matlary er blant dem som i praksis er fri til å reise inn i nær sagt hvilket som helst land. Blant alle de milliardene som ikke deler hennes privilegier, vil utsagnet ha liten legitimitet. De fleste vil oppfatte det som et retorisk utsagn som har til hensikt å understreke maktforholdet mellom de som er frie til å reise og de som ikke er det. Lite tyder på at Matlary har øye for problemstillinger som dette. Derfor må vi gå ut fra at hun mener alle de nærmere én million nordmennene som gjennom tidene har migrert til Amerika brøt en samfunnskontakt de var moralsk forpliktet til å overholde. Det samme må selvfølgelig også gjelde for de 50 millionene som forlot Europa i årene mellom 1850 og 1925.

For øvrig startet Matlary sitt innlegg med beskylde meningsmotstandere for å være ute i moraliserende ærend. Kanskje ser hun ikke selv at hun ender opp med å bygge sin egen argumentasjon på moralsk indignasjon?