søndag 5. januar 2014

document.no, barnedrap og «æresvold»


I et debattinnlegg i Aftenposten kritiserte jeg document.no og Christian Skaug for å omtale en marokkansk fars drap på sine egne barn på en insinuerende og dehumaniserende måte. En av document.no sine mange anonyme gjesteskribenter mener at jeg dermed har opptrådt uetterrettelig fordi jeg unnlot jeg å nevne at Skaug presenterte barnedrapene som "utslag av æresvold". Det er helt riktig at jeg ikke nevnte Skaugs bruk av uttrykket æresvold. I motsetning til hva som antydes, var årsaken likevel ikke at det hadde ødelagt et argument. Dersom jeg hadde trukket inn Skaugs bruk av uttrykket æresvold, ville det tvert om ha styrket kritikken min. For den en anonyme skribenten tar grundig feil når han hevder at Skaug gjennom dette satte det hele i en "soleklar kontekst". Skaug lar oss nemlig ikke få vite noe om hvorfor han mener "æresvold" er den relevante forståelseskonteksten og heller ikke hva han legger i begrepet. 

I den kortfattede debattartikkelen i Aftenposten, som også omhandlet andre kritikkverdige sider ved document.no sin virksomhet, ville det ha blitt for omfattende å belyse det problematiske ved måten Skaug nyttiggjør seg et begrep om ære på. Det hadde fordret en egen artikkel. Ettersom det strengt tatt heller ikke var nødvendig for argumentet mitt, lot jeg det derfor det ligge. Den anonymt framsatte beskyldningen gir meg imidlertid anledning å bruke dette blogginnlegget til å se nærmere på det høyst problematiske ved påstanden om "æresvold":  

Sannsynligvis mener Skaug at barnedrapene må forstås som «æresvold» fordi gjerningsmannens motiv ifølge avisen Corriere della Sera skulle være at hans kone nektet å dekke seg til. Med mindre Skaug tenker seg at muslimske menn er udetonerte voldsbomber som når som helst kan eksplodere i bisarre voldseksegeser, impliserer han imidlertid gjennom bruken av uttrykket æresvold at barnedrapene både ble begrunnet og rettferdiggjort av en bestemt æreskodeks som hører muslimer til, og at det følgelig er tale om en kulturelt foreskrevet handling. Dermed ser han bort fra at når muslimer begår drap kan årsakene være forskjellige, som f.eks. mental forvirring og psykiske lidelser. Verken blant muslimer eller andre folk finnes det kulturelle normer som rettferdiggjør en udåd som det her er snakk om. Selv om det blant visse deler av den muslimske befolkningen forekommer såkalte æresdrap, kan ikke enhver familietragedie som involverer muslimer forstås som resultat av en æreshandling.

Et begrep om ære viser til et sett normer og regler for hva som holdes for å være riktig og viktig i et samfunn. Menn av ære, eller ærefulle familier, lever med andre ord opp til noen sentrale dyder. Disse dydene er som oftest nært forbundet med idealer om mannlighet og kvinnelighet. Spesielt i områder der æresforestillinger står sentralt i organisering av samfunnslivet generelt, blir ærefullhet sett på som en så prekær verdi at forsvar av ære gjennom å begå drap kan bli oppfattet som en legitim handling. Når vold skal forklares med ære, har vi følgelig å gjøre med kulturelle forestillinger om hva som er rettmessig voldsbruk og ikke.  

Rundt om i verden finnes det forskjellige forestillinger om ære. Ære som f.eks. er festet til det latinske machismo-begrepet skiller seg i flere henseender fra hva som regnes som ærefullt for menn i Midtøsten (her forstått som geografisk kulturregion). Det er likevel ikke bare i Midtøsten at ære kan rettferdiggjøre voldshandlinger. I Italia ble menn som drepte sine koner helt fram til 1980-tallet ofte ikke dømt for mord, men for «delitto passionale» (crime of passion) dersom det kunne bevises at ektefellen hadde vært utro eller på annen måte opptrådt "skamløst". Fremdeles blir slik sett på som en formildende omstendighet, ikke minst av den katolske kirken

Skaug hevder altså at ære er den relevante forståelsesrammen for en marokkansk manns drap på sine egne, små barn. I så fall burde æresdrap - og ikke det løselige "æresvold" - være den mest dekkende betegnelsen. Samtidig forholder det seg slik at æresdrap ikke har allmenn oppslutning blant muslimer. Forholdet er vel snarere tvert om. Æresdrap har lenge rent juridisk vært en lovstridig handling i alle land, fra Pakistan i øst til Marokko i vest. Selv innenfor muslimsk rettspraksis har æresdrap blitt sett på som mord. Noe annet er selvfølgelig at æresdrap i praksis ikke alltid kommer inn under rettsystemet og at straffene er mildere enn for andre drap. I hovedsak  er det i fjerntliggende rurale områder, der staten knapt er representert og der svært mye fortsatt organiseres innenfor og gjennom relasjoner mellom ættelinjer, at mord på familiemedlemmer blir rettferdiggjort som en æreshandling. De æresdrapene som har forekommet i europeiske land har nok i all vesentlighet blitt begått av folk med opphav i slike områder. 

Selv om det blant muslimer forekommer at noen drepes for at en ære skal forsvares eller gjenopprettes, er utbredelsen av æresdrap tross alt relativt begrenset. Spørsmålet som reiser seg ved måten Skaug kontekstualiser tragedien på er naturligvis om muslimer faktisk er tilbøyelige til å se de omtalte barnedrapene som æresdrap og ikke som et mord. Vanligvis betegner æresdrap de tilfellene der kvinnelige familiemedlemmer blir tatt av dage fordi de ansees å ha opptrådt «skamløst» og dermed påført egen familie tap av ære. Tilsvarende kan også forekomme når et mannlig familiemedlem hevdes å ha vanæret egen familie gjennom sin homoseksualitet. Å drepe disse kvinnene eller mennene blir bisart nok sett på som en måte å gjenopprette familiens tapte ære på. For at noe skal oppfattes som æresdrap, og ikke som mord, må drapet derfor bli sett på som en ærefull og dermed rettmessig handling av andre.

Æren er i denne sammenhengen en kollektiv størrelse. Det er noe man forvalter på vegne av familien og ættelinjen, og må ikke forveksles med et generelt begrep om individuell verdighet. Derfor er det langt fra alltid kvinnens far eller ektemann som selv utfører drapet. De vil ofte ha en finger med i planleggingen, men som regel overlates utførelsen til andre mannlige slektninger, som f.eks. brødre eller fettere.  

I eksemplet han viser til oppfyller egentlig ingen av kriteriene som bør ligge til grunn for at noe skal kunne karakteriseres som æresdrap. Fra før er det vel knapt kjent at æresdrap har funnet sted som følge av at en kvinne ikke vil dekke seg til. Selv i en avsidesliggende kurdisk fjell-landsby ville slikt neppe bli sett på som en æresdrap, men som mord. Et annet forhold er at ektemannen i dette tilfellet utførte drapet selv. I det minste ut fra opplysningene som foreligger, er det ikke kjent om andre familiemedlemmer på noen måte var delaktig.  

Mer vesentlig er at det ikke var den "skamløse" ektefellen mannen tok av dage, men deres felles barn. Det er høyst tvilsomt at noen kan gjenopprette sin ære ved å drepe andre enn den som har forårsaket tapet av ære, og aller minst når det er uskyldige, små barn som får unngjelde. Til overmål forsøkte mannen å ta sitt eget liv. Selvmord ansees som en stor synd innen islam. Menn som tar sitt eget liv vil dessuten i henhold til den æreskoden vi må gå ut fra skulle gjelde her under ingen omstendigheter ansees som menn av ære. 

Til tross for at foranledningen ser ut til å være "muslim-spesifikk" (en kvinne som motsetter seg tildekking), kan drapene og selvmordsforsøket like gjerne forstås i en kontekst som verken er særegen for muslimer eller folk med opprinnelse i Midtøsten. I Italia (som i mange andre europeiske land) finnes det eksempler på såkalte familiemassakre. Menn dreper både ektefelle og barn og tar deretter sitt eget liv. Ære eller ikke ære, forklaringer på slike fenomener finnes i psykologiske og sosiale mekanismer og ikke i forestillinger om noe iboende i bestemte kulturer eller religioner. Dersom Skaug likevel vil holde fast ved en essensialiserende forklaringsramme, kunne han like gjerne argumentere for at den marokkanske mannen har tilegnet seg og handlet etter en italiensk og katolsk æreskodeks.         

Skaug tar altså feil når han impliserer at barnedrapene var en kulturelt foreskreven handling. Kanskje gjør han det fordi han ikke vet bedre. Uansett er resultatet at det psykologiske og allmennmenneskelige blir gjort til noe irrelevant. Nettopp her finnes det dehumaniserende jeg pekte på i debattartikkelen i Aftenposten. I tråd med et paradigme som ser ut til å ha en sentral plass blant såkalt nasjonalkonservative innvandringsmotstandere, reduseres muslimer til noen stereotype forestillinger om hva muslimer essensielt er. Muslimer er bare muslimer og ikke noe annet det. 

5 kommentarer:

  1. Jeg tror jo du har rett i at den italienske historien ikke var noe typisk æresdrap. Det var hevndrap etter hun hadde flyttet fra ham; men det er ikke noe som tyder på at det var noen aksept for mannens handling i det muslimske/marokkanske miljøet.

    Jeg merker imidlertid at jeg blir ganske opprørt over det jeg føler er en kvinnevold-bagatelliserende holdning i mye at det du skriver; f.eks. at det ikke finnes noe område i verden hvor man vil akseptere at en mann dreper en kvinne pga. feil bekledning. Jeg skjønner ikke hvordan en sosialantropolog kan skrive noe sånt. Og din oppfatning om at rettsvesenet i Pakistan ikke godtar æresdrap virker også ganske naiv; hvor du kun ser på lovens bokstav og ikke praksis.

    Les Amnestys rapport om æresdrap i Pakistan. «Often, honour killings are carried out on the flimsiest of grounds, such as by a man who said he had dreamt that his wife had betrayed him. State institutions -- the law enforcement apparatus and the judiciary -- deal with these crimes against women with extraordinary leniency and the law provides many loopholes for murderers in the name of honour to kill without punishment. As a result, the tradition remains unbroken.»

    «The perception of what defiles honour has become very loose. Male control extends not just to a woman's body and her sexual behaviour, but to all of her behaviour, including her movements and language. In any of these areas, defiance by women translates into undermining male honour.»

    Kvinneaktivisten Hina Jilani sier det sånn: "The right to life of women in Pakistan is conditional on their obeying social norms and traditions."

    Så tror jeg også at drap på ulydige kvinner er litt annerledes enn drap på f.eks. kvinner som mistenkes for utroskap. Det finnes ikke en klar forventning om at en mann skal drepe en kvinne som «bare» har vært ulydig. Men det finnes en veldig stor aksept for at han gjør det. Mye av dette blir ordnet utenfor rettsvesenet gjennom blodpenger. Mannen som dreper får sånn sett en liten straff, men prisen på en kvinnes liv er skremmende lav.

    Æresdrap er selvfølgelig bare det mest dramatiske utslaget av en ekstremt kvinneforaktende kultur . I følge den samme rapporter lever 82% av kvinnene på landsbygda i Punjab i frykt for å bli utsatt for vold av sin ektemann for bagatellmessige forhold.

    Når jeg sier det er kultur betyr det ikke at jeg mener den er uforanderlig. Men den type ekstremt utbredte vold mot kvinner er kultur; det er ikke noe allmennmenneskelig som naturlig finnes i ethvert samfunn. Det er jo nettopp fordi dette handler om kultur at det kan forandres.

    Jeg tror heller ikke dette er noe som bare finnes i muslimske land. En undersøkelse av Richard Schweder på indiske barn i Orissa (hinduer) gjorde sterkt inntrykk på meg. Han fortalte dem samt en gruppe amerikanske barn en historie om en kvinne som gikk på kino alene uten å ha spurt mannen. Da mannen fant ut hva hun hadde gjort sa han at dersom hun gjorde dette en gang til ville han slå henne gul og blå. Kvinnen gikk på kino uten å spørre mannen en gang til og da hun kom hjem slo han henne gul og blå.

    Barna ble så bedt om å vurdere mannens oppførsel. De amerikanske barna tok selvfølgelig fullstendig avstand; også når de ble fortalt at kvinner i India var forventet å adlyde sin mann fastholdt de at det han gjorde var uakseptabelt; de var absolutt ikke kultur-relativistiske. Men de indiske barna mente at mannens oppførsel var riktig. Det sier ganske mye om en grunnleggende kulturforskjell.

    Hvis en etnisk gruppe hadde blitt behandlet med samme forakt som kvinner blir i Pakistan ville alle synes det var krenkende om noen prøvde å bagatellisere overgrepene. Men fordi det «kun» er kvinner, så er det lov og til og med nesten aktverdig å bagatellisere undertrykkelsen. Woman is the Nigger of the World.

    http://www.amnesty.org/en/library/asset/ASA33/018/1999/en/952457dd-e0f1-11dd-be39-2d4003be4450/asa330181999en.html

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

      Slett
  2. Nå skrev jeg ikke at det ikke finnes noe område i verden hvor man vil akseptere at en mann dreper en kvinne pga. feil bekledning, men at æresdrap ikke har funnet sted ene og alene som følge av dette. Når det gjelder det andre punktet, uttalte jeg meg for lite presist. Det var nettopp lovens bokstav og ikke praksis jeg ville omtale her. Poenget er at det ikke finne en egen juridisk kategori for æresdrap som anerkjenner det som noe annet enn mord, Det gikk kanskje ikke så godt fram. Uten tvil blir mange æresdrap verken anmeldt eller etterforsket, og i den grad det blir tatt ut tiltale blir staffene ofte milde. I Pakistan finnes det øvrig grupper som arbeider for å få innført en særlov for æresdrap, ikke med tanke på å anerkjenne rettmessighet, men tvert om gjøre det mer illegitimt. Bottom line i dette innlegget er at også muslimer dreper familiemedlemmer uten at det omfattes av betegnelsen æresdrap, at det varierer i hvilken grad æresdrap er sosialt akseptert og at æresdrap ikke er en egenskap ved muslimer, slik man lett kan få inntrykk av når det hele starter med den lakoniske påstanden om «æresvold».

    SvarSlett
  3. Såvidt jeg kan forstå koker altså denne historien ned til at Christian Skaug tar for gitt at det dreier seg om æresdrap (æresvold) fordi de involverte er muslimer/marokkanere. Hadde dette vært hvite, kristelige nordmenn ville saken trolig blitt vinklet som "familietragedie" med fokus på familiens/gjerningsmannens konkrete historie og psykologi.

    Dersom jeg forstår deg rett Øian, så er ære her forstått som en slags grenseregulering og selvjustis for ættelinjer, klaner eller andre kollektiver særlig i områder med svakt eller fraværende rettsvesen/statsmakt. Altså at ætten eller klanen må holdes sammen for enhver pris fordi man i et slikt samfunn ikke har noe annet enn ætten eller klanen (en slags funksjonalistisk forklaring muligens), å drepe den som har gjort skam på ætten gir i et slikt perspektiv en slags mening. Blodhevn fungerer kanskje tilsvarende når noen utenfra har skadet et medlem av kollektivet? Såvidt jeg husker var det innslag av dette også i gammel norsk rettspraksis (1600-tallet) der f-eks drap kunne gjøres opp mellom familier, skjedde dette på en ærerik måte kunne drapsmannen endog gå fri.

    SvarSlett
    Svar
    1. Konrad, det ligger selvsagt i kortene at siden det dreide seg om en muslim, trenger man ikke vite mer enn det for å finne forklaringen på barnedrapene. Når det gjelder det andre punktet du nevner har vi å gjøre med det historiske utgangspunktet. Dette patriarkalske ættelinjesystemet, der det meste sentreres rundt ære og skam og kontroll over kvinners seksualitet, har blitt videreført i mer moderne settinger. Selv om æresdrap forekommer i moderne urbane områder, eller i det minste har en viss aksept der, er det likevel i rurale områder at æresdrap skjer hyppigst . Alt for ofte blir æresdrap omtalt som noe som eksisterer bare ved at det har tatt boplass i folk som en kulturell tradisjon. En bedre forståelsesramme er det sosiale og politiske, for dette dreier seg vel så mye om maktstrukturer som om kulturelt nedarvede tradisjoner. Ikke er det særskilt muslimsk heller, selv om det store flertallet i områdene der slikt foregår er muslimer og det alltids lar seg gjøre å finne et par sitater i koranen som kan gi æresdrap religiøs legitimitet. Så vidt jeg vet er æresdrap ikke et ukjent fenomen verken blant alawitter, assyrere og koptere. Dessuten er det høyst ulike synspunkter på og holdninger til æresdrap, selv i de landene der det forekommer hyppigst. Enten vi snakker om Marokko, de palestinske områdene eller Pakistan, er det ikke ubetydelige grupper som arbeider sosialt og politisk for å få slutt på den bisarre praksisen. Det siste vies ikke akkurat spesielt mye oppmerksomhet blant de som her i Norge roper høyest ut sin bekymring omkring fenomenet. For dem reduseres alt til 'oss' og 'de andre'.

      Slett