Rasebiologiske spekulasjoner, forkledd som vitenskap

  (Debattinnlegg i Klassekampen, 02.10.14)

Gjennom boken A Troublesome Inheritance: Genes, Races and Human History har den britisk-amerikanske vitenskapjournalisten Nicholas Wade nylig tatt til orde for gjenreisning av rasebiologien. Mens nynazister og hvite nasjonalister har trykket den til sitt bryst, har andre avvist det hele som et dårlig skjult forsøk på å kle gammeldags raseideologi i ny vitenskapelig drakt. I Bjørn Vassnes sin bokanmeldelse i KK (9.9) gis ingenting av dette plass. Tilsynelatende fanget av forfatterens retoriske strategier, leser han boken som uttrykk for en vitenskapjournalists kamp mot politisk korrumperte forskingsmiljøer, der enhver relevans av genetiske forskjeller mellom folkegrupper benektes. 

Før jeg forklarer nærmere hva det er jeg sikter til, er det på sin plass med en oppsummering av bokas hovedbudskap: I følge Nicholas Wade er statistiske forskjeller når det gjelder fordelingen av det menneskelige genmateriale mellom såkalte kontinentale grupper (dvs. raser i tradisjonell forstand) det som gir oss svaret på hvorfor det finnes atferdsmessig og økonomisk ulikhet både innenfor samfunn og mellom samfunn. Forklaringen på framvekst av industrialisering og kapitalisme, så vel som nasjonalstater og demokrati, gjøres til et spørsmål om evolusjon heller enn historie, om naturlig seleksjon heller enn politiske og økonomiske maktstrukturer, om genetiske bestemte egenskaper ved raser heller enn ulike folkegruppers sosiale og kulturelle tilpasning til omgivelsene. Den materielle og sosiale elendighetens utbredelse i Afrika, eller den lave sosiale statusen etterkommerne av slavene i USA har, forklares med at bestemte genetiske sammensetninger kommer til uttrykk i afrikaneres og afroamerikaneres kropper.

Forfatterens retoriske strategi er som følger: Først redegjør han for en del nyere forskning innen fagfelt som evolusjonsbiologi, populasjonsgenetikk og fysisk/biologisk antropologi. Ved hjelp av en rekke spekulative resonnementer trekkes deretter slutninger om både omfang og konsekvenser når det gjelder noen bestemte genetiske populasjonsforskjeller. Konklusjonene peker imidlertid i helt andre retninger enn det vi finner i mye av den litteraturen han tar utgangspunkt i. Et par steder i boken vedgår Wade også langt på vei at den genetiske forklaringen på såkalte sivilisasjonsforskjeller ikke har et vitenskapelig belegg, men bygger på antakelser. Når det kommer til stykket argumenterer han likevel som om hans egne spekulasjoner var ugjendrivelige vitenskapelige konklusjoner. Det siste hviler på en mildt sagt ytterst tvilsom påstand om at akademikere som støtter opp om hans eget syn skal operere ut fra et rent apolitiske ståsted, mens forskere som konkluderer annerledes enn ham selv mangler vitenskapelig troverdighet fordi disse angivelig er styrt av politiske hensyn.

Vassnes synes å godta mye av dette. Han nevner f.eks. ikke at flere av Wade sine akademiske meningsfeller har nære forbindelser til ytterste høyre fløy i amerikansk politikk. Samtidig ser han bort fra at flere innen forskningsmiljøene som har gått i rette med Wade sine synspunkter har populasjonsgenetikk som sitt sentrale forskningsfelt. Sett i lys av det siste, blir premisset om at genetiske forskjeller mellom folkegrupper ignoreres rent ut sagt absurd. I motsetning til hva Vassnes gir inntrykk av, har kritikken fra meriterte forskere innen flere relevante fagfelt dessuten vært både omfattende og konkret.

En av flere sentral innvendinger som har blitt rettet mot innholdet i boken gjelder forfatterens endimensjonale og mekaniske syn på evolusjon. Det genetiske opptrer i interaksjon med organismer og økologiske miljøer, så vel som i samspill med sosiale og kulturelle omgivelser, påpekes det. Gener kan derfor ikke, i motsetning til hva Wade forutsetter, regnes som determinanter, spesielt ikke når det dreier seg om sosial atferd på gruppenivå. Blant de mange ankepunktene er også det forholdet at genetisk variasjon opptrer gradvis over geografisk distanse. Når Wade insisterer på at rase bestemmes av genetiske og ikke sosiale kriterier, stilles vi derfor ovenfor et klassifikasjonsproblem som uvilkårlig bringer tankene hen til apartheidsystemet i Sør-Afrika. Hva vil kriteriene være for å avgjøre om en afroamerikansk person i genetisk forstand tilhører en afrikansk rase og ikke en europeisk? Dersom vi beveger oss vestover fra f.eks. Beijing, hvor langt måtte vi reise før folk ikke lenger tilhører en østasiatisk rase? Det er åpenbart at svaret på slike spørsmål ikke finnes i biologien, men i sosiale definisjoner.

Mens under 10 % av alt menneskelig genmateriale er involvert når man skiller ut såkalte kontinentale populasjoner, er den genetisk variasjonen innen det afrikanske kontinentet større enn den er mellom den afrikanske populasjonen og f.eks. den europeiske. I lys av dette melder selvfølgelig spørsmålet seg om hvorfor Wade mener relasjonen mellom den afrikanske populasjonen og den europeiske kvalifiserer for betegnelse raser, men ikke relasjoner mellom ulike afrikanske populasjoner? For ham er dette fantastisk nok et spørsmål om skjønnsmessige vurderinger. Som antropologen og populasjonsgenetikeren Jennifer Raff uttrykte det: - Wade kan ikke fortelle oss hva en rase er, annet enn å si at han kan gjenkjenne en dersom han ser den. Slik faller den vitenskapelig fasaden han forsøker å bygge, sammen som et korthus.

**

Vassnes reagerer med det som kan betegnes som et ikke-svar i en replikk i Klassekampen, to dager senere:

Farlig formidling?

Det er lov å kritisere Nicholas Wade og hans bok om rasebegrepet, som sosialantropolog Hogne Øian gjør 2. oktober. Det er ikke engang originalt. Som jeg skrev i min artikkel om boken 11. september, har 144 forskere offentlig tatt avstand fra den. Det som er verre, er å vri på sannheten, og late som om jeg ikke har skrevet noe om denne kritikken, når mye av artikkelen tar for seg nettopp dette. Den peker imidlertid også på at de protesterende forskerne har gitt svært lite begrunnelse for sin protest. Jeg skriver også at den populasjonsgenetiske kritikken, med sine rent kvantitative mål for genetiske forskjeller, ikke treffer så godt i dette tilfellet.

Det som heller ikke er så bra fra en forsker, er å forsøke å sensurere forskningsformidling fordi noen man ikke liker er positiv til det som blir skrevet. Og spesielt dersom disse ikke har forstått hva saken dreier seg om. Vi – men kanskje ikke Øian – har sett nok av den type samfunn som forsøker å sensurere forskning og forskningsformidling ut fra politisk korrekthet. Hvis jeg bare skulle formidlet konklusjoner og resultater jeg «liker» på Viten-sidene, hadde de blitt ganske tynne og uinteressante. Selv om de kanskje hadde blitt mer i Øians smak.

Wades bok kunne vært interessant å diskutere, men det frister ikke å diskutere med mennesker som bruker argumenter av typen «NN synes å ...», for så å fylle ut etter eget forgodtbefinnende.

**

Vassnes sin replikk bærer bud om at han ikke tåler kritikk og dermed ikke egner seg å gå i debatt med. For å få med noen poenger det ikke ble plass til i den første kommentaren, benyttet jeg likevel anledningen til å skrive et nytt innlegg som ble publisert i Klassekampen i dag (7.9.14): 

 
Sviktende premisser om rasebiologi

                       

For noen dager siden kritiserte jeg vitenskapjournalist Bjørn Vassnes for å se bort fra noen høyst problematiske sider ved boken A Troublesome Inheritance: Genes, Races and Human History. Publikasjonen er den siste i rekken av flere der det hevdes at raser har en naturgitt eksistens, og at det er genetisk bestemte egenskaper ved raser som gir oss forklaringen på økonomiske, sosiale og kulturelle forskjeller. I boken påstår forfatteren Nicholas Wade for eksempel at det er et vitenskapelig faktum at afrikanere av natur er mer voldelige enn det folk av europeisk eller østasiatisk opprinnelse er. I kommentaren redegjorde jeg for at Vassnes i sin bokanmeldelse etter mitt syn i alt for stor grad godtar fundamentalt sviktende premisser i Wades argumentasjon.

Som en innvending mot min kritikk, viser Vassnes i en replikk (KK 4.9) til at han mener den kvantitative genetiske forskningen ikke alltid «treffer så godt». Men er ikke forholdet heller tvert om? Metodene er faktisk så velutviklede at man er i stand til å skille ut alle slags populasjoner, store som små, alt etter hva formålet er. Nettopp på grunn av det siste, har det også vist seg at genetiske populasjonforskjeller som ikke samsvarer med inndelinger i såkalte kontinentale raser har langt større vitenskapelig relevans, f.eks. når det gjelder medisinsk forskning. Fordi afro-amerikanere i langt større grad enn hvite amerikanere risikerer å bli rammet av blodsykdommen sigdcelle, tok man f.eks. i USA det lenge for gitt at dette dreide seg om en rasemessig genetisk disposisjon. Siden har det vist seg at det er folk med opprinnelse i deler av verden som har vært befengt med malaria som er særskilt disponert for sykdommen. Dermed utelukkes f.eks. sør-afrikanere, mens folk med sør-europeiske aner må regnes inn i kategorien.

  

Det er riktig at 140 forskerne har tatt avstand fra innholdet i Wades bok ved å undertegne et brev publisert i New York Times. Når Vassnes skriver at brevet representerer et forsøk på sensur, tar han feil. Protesten retter seg mot at vitenskapelige publikasjoner i deres eget forskningsfelt misbrukes av Wade til å framstille egne spekulasjoner som vitenskapelig konklusjoner, i den hensikt å underbygge påstander om at sosiale forskjeller er naturgitte og dermed unngåelige.

Vassnes hevder også at det ikke foreligger noen begrunnelse for protesten. Dermed overser han at det i brevet vises til vitenskapjournalisten David Dobbs anmeldelse av A Troublesome Inheritance i samme avis, samt til den omfattende og konkrete kritikken som allerede da forelå i form av en rekke bokanmeldelser og blogginnlegg. Selv om Wades kritikere har mange slags innvendinger, tydeliggjør de alle hvordan hans konklusjoner bygger på spekulasjoner som er av en slik art at selv kreasjonister kan komme til å rødme (for å låne fra Kenan Maliks formuleringer). Med andre ord har boken ikke noe reelt grunnlag i vitenskap om menneskelig variasjon.