tirsdag 8. oktober 2013

Migrasjon i et større perspektiv enn det europeiske

Som ventet er svaret på katastrofen utenfor Lampedusa at kampen mot menneskesmuglerne skal intensiveres og grensekontrollene strykes. Ikke bare er dette korttenkt. Det vitner også om en tankemåte der migrasjon reduseres til noe vi europeere «utsettes for». Tar vi hensyn til at migrasjon er et globalt og dynamisk fenomen, blir det imidlertid klart at migrasjonen ikke stopper opp selv om kontrollene ved Europas grenser intensiveres. Migrasjonen vil bare ta andre former og retninger. Folk migrerer først og fremst fordi livsbetingelsene er håpløse der de bor, ikke fordi man setter seg fore å utnytte velstanden som eksisterer i Europa.

Dessuten er det all grunn til å stille spørsmål ved om intensivert kontroll vil bringe den såkalte menneskesmuglingen til ende, og dermed sette en stopper for de farefulle overfartene over Middelhavet? For er det ikke nettopp kontrollen ved grensene som skaper et marked for smuglerne? Ikke sjelden argumenteres det som om smuglerne er årsaken til at migrasjon finner sted. Men forholdet er vel heller motsatt. Smuglerne finnes fordi folk vil flytte på seg over landegrenser og trenger hjelp til det. Ennå mer effektiv grensekontroll vil derfor, som migrasjonsforsker Hein de Haas påpeker, ha som resultat at migranter og flyktninger vil ta ennå større sjanser og bli ennå mer avhengig av smuglere.

Erfaringene fra grensen mellom Mexico og USA tilsier at økt kontroll ikke reduserer migrasjonen. Konsekvensene har i stedet vært at migrasjonsreisene blir mer kompliserte og omstendelige, og ikke minst mer farefulle med flere dødsfall til følge. På 90-tallet ble kontrollen med Gibraltarstredet styrket. Effekten var ikke redusert migrasjon. I stedet ble det etablert nye migrasjonsruter øst og vest for Gibraltar. Dessuten er det uansett langt flere som kommer til Europa ved hjelp av andre metoder og reisemåter enn med båt over Middelhavet.

Migrasjonsstrømmene er komplekse og i stadig endring. For eksempel er det i dag ikke bare afrikanske migranter som er med båtene som legger ut fra den nordafrikanske kyststripen. Folk fra land som Kina, India, Pakistan og Bangladesh reiser til først til Vest-Afrika, for deretter å følge de samme migrasjonsrutene som vestafrikanere lenge har brukt gjennom Sahara. På den andre siden er det er slettes ikke alltid at Europa er destinasjonen. Mange vestafrikanerne nøyer seg med å stoppe opp i nordafrikanske land, med det mål for øye å legge seg opp penger gjennom å arbeide der, enten i flere og kortere perioder eller over mange år. Migrasjonsstrømmer går også sørover. Bare i løpet av de fem siste årene har Sør-Afrika mottatt i gjennomsnitt ca.150 000 asylsøkere pr. år. I et land som Mocambique befant det seg mer enn 10 000 registrerte asylsøkere per september i år.

Migrasjon starter ofte med en reiser uten et klart definert mål. Ferden går noen ganger gjennom flere land og kan vare i flere år, med mange midlertidige stopp av ulik varighet. Det finnes f.eks. somaliere som har søkt asyl i Guatemala etter en lengre reise gjennom flere afrikanske og latinamerikanske land. Det siste avspeiler en utvikling der flere og flere afrikanere søker seg over Atlanterhavet. Fra 2010 til 2012 steg antallet asylsøkere i Brasil fra rundt 500 til mer enn 2 000. Det dreier seg altså om tredobling i løpet av en toårsperiode, og flertallet av asylsøkerne kommer fra Afrika. I Argentina bor det i dag 3 000 afrikanske innvandrere, mens det for få år siden bare var snakk om en håndfull.

Det er grunn til å anta at migrasjonsstrømmen til Latin-Amerika vil bli større i tiden framover, og økningen vil neppe bli mindre dersom det virkelig skulle lykkes å etablere en effektiv kontroll ved grensene til Europa. Det samme ville gjelde også innen Afrika. Land som Etiopia vil ta i mot flere flyktninger fra naboland, mens flere etiopiere vil søke tilflukt i land som Mocambique, Angola, Namibia og Sør-Afrika. Men da er kanskje alt greit, for i noens øyne er det vel her snakk om land som verken har velferdsstater eller «kulturer» som kan ødelegges? 

1 kommentar:

  1. Norge har 5 millioner innbyggere og 0,07 av verdensbefolkningen. Ikke 500 millioner og 7 %. Tar Norge 0,07 % av verdens flyktninger, vil det til enhver tid bo cirka 25.000 personer med flyktningebakgrunn i Norge.

    Sør Afrika har 10 ganger flere innbyggere enn Norge. Med 150.000 årlige asylsøkere, ligger Sør Afrika cirka på norsk nivå.

    Innvandringen til Sør Afrika har i flere år ført til voldelige etniske sammenstøt, enorm kriminalitet, politiovergrep og massedeportasjoner. Landet planlegger et elektrisk grensegjerde.

    Mosambik har 25 millioner innbyggere. Mosambik må årlig ha 60-70.000 asylsøkere, og nær 400.000 innvandrere hvert eneste år, for å komme opp på norsk nivå.

    Brasil har 210 millioner innbyggere, over 40 ganger flere enn Norge. Brasil må årlig ha over 500.000 asylsøkere fra afrikanske og asiatiske land, tilsammen over 3 millioner innvandrere årlig, for å komme opp på norsk nivå.

    Dersom Brasil integrerer like mange flyktninger de neste 2-3 tiårene som Norge de siste 2-3 tiårene, må Brasil integrere 7-8 millioner av verdens 40 millioner flyktninger.

    Skal Guatemala med 16 millioner innbyggere ha like mange somaliere som Norge, må nok Guatemala få 150.000 flere somaliere.

    Argentina har 42 millioner innbyggere, 8 ganger flere enn Norge. 3000 afrikanere i Argentina, tilsvarer 400 afrikanere i Norge.

    Argentinas regjering gikk for få år siden ut og erklærte at landet var underbefolket med plass til millioner av nye innvandrere som kunne dyrke opp pampasen. Argentina er således selverklært innvandringsland.

    Tar Europa en pause, kan Argentina overta stafettpinnen i noen tiår, og ta 10-15 millioner afrikanske og asiatiske innvandrere.

    Arabiske land som Saudi Arabia, Qatar, Kuwait, Dubai, Bahrain har så stort arbeidskraftbehov at de årlig importerer over 10 millioner gjestearbeidere. Disse 5 arabiske landene kan således absorbere og integrere alle flyktninger fra muslimske land, cirka 15 millioner, om politisk vilje er tilstede.

    Øst-asiatiske land er nå rikere enn de fleste europeiske land. Men ingen flyktninger drukner i Øst-asiahavet. Fordi Japan, Sør-Korea, Taiwan fremmedpolitikk gjør at ingen begir seg ut på slike livsfarlige sjanseseilaser som i Middelhavet.

    Europa har mye å lære av fremtidens globale tyngdepunkt, Øst-asia.

    SvarSlett