The one-drop-rule

I USA finnes det noe som kalles the one-drop-rule. Uttrykket viser til en idé om at en dråpe afrikansk «blod» er tilstrekkelig til å gi en person status som ikke-hvit. I et tilfelle der én av besteforeldre er afroamerikansk og de tre andre er «kaukasiske» (hvite), vil vedkommende blir regnet som afroamerikansk selv om det motsatte er logisk i genetisk forstand. Dette viser at «rase» representerer sosiale og politiske måter å kategorisere folk på og at begrepet har lite med biologiske realiteter å gjøre. Noen vil kanskje likevel tenke at når f.eks. europeere, afrikanere og østasiatere er så åpenbart forskjellige med tanke på hudfarge, ansiktsform, hårtyper osv., må jo raseforskjeller være en realitet. Problemet er at forskjeller i utseende ikke forteller oss spesielt mye om andre forskjelligheter. At afrikaneres pigmentering er sterkere enn europeeres er egentlig ikke uttrykk for noe annet enn at afrikanernes forfedre gjennom utallige generasjoner har levd nærmere ekvator enn det europeernes forfedre har.

En tilfeldig valgt afrikaner kan rent genetisk ha mer tilfelles med en tilfeldig valgt europeer enn en annen tilfeldig valgt afrikaner. For enkelte kan dette kanskje virke som en umulighet. Men vi må ta i betraktning at de genetiske variasjonene innen arten homo sapiens er svært liten, noe som blant annet har å gjøre med at vi som biologisk art har et kort evolusjonært forløp bak oss. I et slikt perspektiv er dessuten menneskehetens historie preget av migrasjon. Derfor er genetiske variasjoner mer et produkt av flyt av gener enn av isolasjon av gener. Dette betyr slettes ikke at genetisk betingede forskjeller mellom mennesker er fraværende. Poenger er at disse forskjellene ikke følger kontinentale skillelinjer.

Dersom jordas befolkning ble utryddet med unntak av én eneste populasjon (f.eks. nordmenn eller aboriginene i Australia), ville fortsatt 85 % av det menneskelig genmaterialet være intakt. Selv om det finnes genetisk forskjellighet, deler vi med andre ord svært mye av det samme genmaterialet med hverandre. Sammenligner vi folkeslag med opphav på ulike kontinenter (f.eks. japanere og bantuer), vil det være ca. 10 % av genmaterialet som ikke er felles. Når det gjelder populasjoner på samme kontinent (f.eks. italienere og finner) vil det være om lag 5 % som ikke finnes hos begge populasjoner.

Bak et utseende som gjør det mulig å skille folk av afrikansk opprinnelse fra andre, skjuler det seg store genetiske forskjeller. Faktisk er det på det afrikanske kontinentet vi finner størst genetisk variasjon. Blant jegere og sankere i det sentrale Afrika er det befolkninger med intern genetiske variasjon som er større enn det man har klart å finne gjennom sammenligner av populasjoner noen steder i verden. Den anerkjente populasjonsgenetikeren Sarah Tishkoff mener at dersom man på noe som helst meningsfull måte skulle etablere et biologisk forankret rasebegrep, måtte man opererer med minst 9 afrikanske raser.

Mye av det av det jeg har skrevet her blir redegjort mer inngående for i en forelesning som den italienske populasjonsgenetikeren Guido Barbujani holdt (på engelsk!) for ikke lenge siden:

Barbujani sier ikke i denne forelesningen at genetisk variasjon er fraværende eller uinteressant, men at forskjellene på ingen måter tilsvarer «raser» slik vi er vant til å tenke på dem. Like fullt er det naturligvis viktig å studere mønstre i genetisk variasjon og den underliggende evolusjonære prosessen, ikke minst med tanke på medisinske formål. Når det gjelder visse typer sykdommer, som f.eks. den kroniske blodsykdommen sigd celle, har det vist seg at afroamerikanere er mer utsatt enn f.eks. hvite. Lenge tok man for gitt at nøkkel til dette var å finne i folks afrikanske opprinnelse i seg selv, altså i «rase». Siden har det kommet fram at det primært er personer hvis forfedre stammer fra sterkt malariabefengte områder som er mest utsatt for sigd celle. Barbujani understreker i forelesningen at man som følge av  erkjennelser som dette nå forsøker å finne fram til diagnostikk og behandling som tar utgangspunkt individuelle genotyper (altså de genvariantene et individ er bærer av).

I et tidligere innlegg viste jeg til at det finnes forestillinger om at afrikanere er mindre intelligente enn andre raser. Ettersom hudfarge og andre lett gjenkjennelige ytre trekk i liten eller ingen grad gir grunnlag for å trekke slutninger om andre egenskaper, er påstandene om at det så å si er en indre sammenheng mellom pigmentering og intelligens mer enn problematisk. Mens det bare en håndfull gener som bestemmer hudfarge, er det tusenvis av gener som er avgjørende for kognitive evner. Derfor er de knapt tenkelig at det i løpet av homo sapiens korte evolusjonshistorie skal ha blitt utviklet så vidt komplekse ulikheter mellom populasjoner som nedarvede intelligensforskjeller vil innebære. Når det i tillegg er særskilt stor genetisk variasjon på det afrikanske kontinentet, blir påstandene om lav intelligens som en generell egenskap ved afrikanere ennå mer problematisk.

IQ-tester gir før øvrig ikke noe godt grunnlag for å fastslå om forskjeller i mentale egenskaper er genetisk bestemt eller ikke. For eksempel kan to personer med bakgrunn i vidt forskjellige samfunn oppfatte en abstrakt figur på svært ulike måter. Denne forskjellen kan ha med kultur å gjøre, men det kan også være resultat av at tilpasning til svært ulike omgivelser fører til at genene aktiveres på forskjellige måter. Noe helt annet er at den lave gjennomsnittlige IQ-skåren man har regnet seg fram til (gjennom ikke helt tillitsvekkende framgangsmåter, vel og merke) for afrikanere tilsvarer gjennomsnitt for Europa for 50 år siden. Det siste viser at IQ-tester i første rekke måler hva folk vet fra før. Tester som er gjennomført USA og som i stedet er utformet med tanke på å måle evnen til å ta til seg ny kunnskap viser at det ikke er forskjell mellom afroamerikanere og hvite.

Folk av afrikansk opprinnelse er altså så genetisk forskjellige at det ikke gir mening å betrakte dem som en biologisk rase. Når afrikanere omtales som en «rase» er det dermed i sosial og politisk forstand, slik the one-drop rule i USA er eksempel på. Som kjent er den afroamerikanske befolkningen i USA sammenlignet med hvite sterk overrepresentert i den underpriviligerte delen av befolkningen. Det siste innebærer ikke minst dårligere helsekår. På høyresiden i USA er man så langt fra fremmed for å hevde at årsaken er å finne i at afroamerikanere er «den hvite rasen» genetisk underlegen. Med andre ord mener man at den afroamerikanske befolkningens underpriviligerte stilling er «naturlig». Her er det altså forestillingene om at forskjeller mellom raser som biologiske enheter i seg selv er årsaken til sosiale og økonomiske ulikheter.

Erkjenner man at rase ikke kan være noe annet enn en sosial konstruksjon (ofte med eksplisitte politiske formål), og ikke et speilbilde av biologiske realiteter, kan vi i stedet rette oppmerksomheten mot hvordan rase kan ha biologiske effekter. F.eks. vil systematisk underpriviligering og diskriminering ved hjelp av rasekategoriseringer være med på å skape dårlig helse hos folk. Med andre ord blir rase her forstått motsatt: «Rase» er ikke en biologisk kategori som virker inn på folks sosiale status, men en sosial kategori som virker inn på folks biologisk status.