Lever Asle Toje i vår tid?

Nasjonalstaten er ikke hva den en gang var. Det har den egentlig aldri heller vært. For nasjonalstaten representerer ingen «naturtilstand». Nasjonalstatene vokste fram under bestemte historiske omstendigheter og har siden fått form og innhold alt etter hvordan verden har endret seg. Mens noen mener nasjonalstater i dag utfordres av endringer som primært er skapt av kapitalistisk utvikling og framveksten av nye kommunikasjonsformer, er andre tilbøyelig til å mene at globalisering og såkalt postnasjonalisme er produkt av svikefulle politiske vedtak fattet på bakgrunn av ideologiproduksjon fra et bestemt professorkontor på Blindern. 

Det siste perspektivet later til å danne et viktig utgangspunkt for boka Rødt, hvitt & blått. Om demokratiet i Europa, skrevet av Asle Toje. Nylig lanserte han boka si på NRK Ytring gjennom kronikken Finnes Thomas Hylland Eriksen. Tittelen viser til at denne professoren i sosialantropologi har påpekt at norsk kultur ikke er noe essensielt og uforanderlig, men gjenstand for politiske fortolkninger og avgrensninger. Toje framstiller dette som en slags politisk undergravingsvirksomhet, som et forsøk på en «avvikling» av Norge ved å innføre en total postnasjonalistisk tilstand. Han har doktorgrad i statsvitenskap og vet bedre enn som så. Likevel finner han det opportunt å gjengi en høyreradikal dogme som har bredt seg som ild i tørt gress i blogg- og kommentarfeltverdenen på internett.

Til tross for at nasjonal identiteter lever i beste velgående, er et av Tojes hovedanliggender å gjenopprette patriotismen. I Norge slutter folk i hopetall opp om feiringen av nasjonale høytidsdager, bunader har fått en renessanse, vi elsker våre rituelle nytelse av nasjonalretter, vi dyrker nasjonale ikoner innen kunst og kultur og vi hyller idrettshelter som vinner olympiske medaljer. «Norske interesser» er dessuten fortsatt i høy grad et politisk gangbart argument. Så lenge det hele ikke glir over i sjåvinisme og vulgær etno-nasjonalisme, blir norsk patriotisme i svært liten grad utfordret. Derfor kan det være grunn til å spørre seg hvorfor Toje mener det er maktpåliggende å gjenreise det nasjonale.

Kanskje finner vi begynnelsen på en klargjøring i noe Toje skrev i Bergens Tidene for et par år siden. Her forteller han om et ufrivillig møte med den tyske radiostasjonen multicult.fm. Som navnet antyder, er det heller latinamerikanske og afrikanske stilarter enn nordamerikansk og britisk pop og rock som fyller sendeflaten til denne musikk-kanalen. Selv syntes Toje åpenbart ikke noe om denne feiringen av den globale musikkscenen. Han konkluderte lakonisk med at i Tyskland er det tysk kultur som skal gjelde. Det er imidlertid fare for at tyske radiostasjoner som fyller sendeflaten med angloamerikansk country- og rockemusikk neppe vil bryte med hans forestillinger om tysk kultur. Her aner vi at Toje helst ser nasjonal kultur underlegges autoritære definisjoner: Drister man seg i en norsk sammenheng til å foretrekke latinamerikansk og afrikansk musikk på radio, viser man tegn på manglende nasjonalt sinnelag. Deltakelse på køntrifestival på Vinstra er derimot etter all synlighet forstått som uttrykk for noe patriotisk. 

Det Toje ikke later til å forstå, er at det radiostasjonen multicult.fm uttrykker faktisk er en del av tysk kultur. Når det for ham reiser seg spørsmål om Hylland Eriksen eksisterer, reiser deg seg for min del et spørsmål om Asle Toje virkelig lever i vår tid.

I et tilsvar i kommentarfeltet som følger etter en kritisk kronikk av filosofen Silje Aambø Langvatn på NRK Ytring, skriver Toje at skatteviljen er et resultat av nasjonal identitet og patriotisme. Dessuten skriver han at «… vi tok grundig feil da vi kastet oss på multikulti-toget. Det er nok der skoen trykker mest». Skatteviljen er vel primært knyttet til at vi som samfunnsborgere er forpliktet til å betale. Dersom vi lurer unna penger og blir oppdaget, blir vi straffet. I utgangspunktet er det ingen grunn til å tro at de som snyter på skatten har en svakere nasjonalt sinnelag enn andre.

Hvilket «multikulti-tog» mener han egentlig vi i Norge har kastet oss på? I nettdebatter og kommentarfeltene i avisene brukes «multikulti» gjerne som synonym for flerkulturalitet som følge av innvandring fra andre deler av verden. Dette er åpenbart også Tojes forståelse, ettersom han i et innlegg i Morgenbladet setter likhetstegn mellom begrepene multikulturalisme og flerkulturalitet. 

Flytter vi oss bort fra Tojes «multikulti»-floskel og over til mer faglige perspektiver, betegner multikulturalisme en politisk doktrine som er utformet med tanke på å håndtere flerkulturalitet. Den mest rendyrkede formen for multikulturalisme tjener ofte Canada som eksempel på. Til grunn for politikken der finnes det en idé om at individers verdighet er uløselig knyttet til religiøse, kulturelle eller etniske identiteter, og at rettigheter og politisk innflytelse derfor må festes til slike identiteter. Tyskland har også på sett og vis hatt sin multikulturalisme, men ikke som en doktrine. Helt fram til det siste har man ført en innvandringspolitikk der premissene har vært at de som flyttet til landet var gjester som snart skulle reise hjem. Følgelig ble det slettes ikke lagt opp til noen integreringspolitikk. Tvert imot oppmuntret man i praksis innvandrerne til å holde seg mest mulig for seg selv. Tysk statsborgerskap har som resultat av lovendringer kommet på tale først for ganske få år tilbake.

Norge kan kanskje plasseres et sted midt mellom disse ytterpunktene.. Delvis med unntak av den samiske befolkningen, har det heller ikke blitt utformet en politikk der rettigheter og politisk innflytelse kanaliseres gjennom medlemskap i kulturelle minoriteter. Norsk politikk ovenfor innvandrerne har dessuten ikke vært så ekskluderende som den tyske. Så kan man likevel kritisere norsk innvandrings- og integreringspolitikk for både det ene og det andre. Da må det gjøres på en langt mer argumentativ og presis måte enn gjennom bruk av plattheter som «multikulti-toget».

 «Individer lever ikke alene, de knytter seg sammen i grupper og fellesskap, og båndene påvirker vår identitet», skriver Toje. Ja, hvem kan være uenig med ham i dette? Men er det så sikkert at nasjonen er det mest relevante gruppefellesskapet? F.eks. kan ikke spørsmålet om integrasjon reduseres til om folk slutter seg til det som til enhver tid defineres som nasjonale «kjerneverdier» eller ikke. Det finnes nordmenn som er tilhengere av dødsstraff og som forakter homofile, uten at de dermed anklages for ikke å være integrerte eller sees på som upatriotiske. Integrasjon handler i første rekke om deltakelse i lokalsamfunn og på arbeidsplassen, om å inngå i gjensidig forpliktende relasjoner på det planet, og egentlig ikke så mye om hvilke politiske oppfatninger og holdninger man har.

Toje viser videre til sosiologen Anne-Marie Thiesse som har skrevet at nasjonal identitet er avhengig av et felles språk og mentalitet, kulturmonumenter, distinkte geografiske trekk, samt emblemer som nasjonaldrakter, nasjonalretter og nasjonalsymboler. Få vil ha problemer med å slutte seg til en slik forståelse. (For egen del vil jeg helst reservere meg mot psykologisering av nasjonalisme ved å forbinde det med et mystifiserende begrep som «mentalitet»). Derfor kan man undre seg over på hvilket grunnlag Toje hevder at Europas «toneangivende intellektuelle» vil bort fra det perspektivet på nasjonen som Thiesse tar til orde for, slik at fellesskap i stedet skal bygges ut fra «oppslutning om visse felles verdier og oppfatninger». Ja, men er det siste virkelig i strid med Thiesses definisjon av nasjonal identitet? For Toje forstår vel at symboler som uttrykker nasjonal identitet nettopp representerer noen felles verdier og oppfatninger. Det er akkurat det som er «greia med» nasjonale symboler. De står for noe mer og annet enn seg selv. Om det er snakk om en bunad i et konfirmasjonsselskap eller en norsk skiløper som blir verdensmester, er det i begge tilfeller snakk om nasjonale symboler som uttrykker verdier og oppfatninger som mange slutter opp om. Det er likevel ikke gitt at et sett nasjonale symboler har en relevans som er tidløs. 

Kanskje blir Toje provosert hver gang noen minner ham på at nasjonale symboler ikke har vokst fram som et organisk hele fra befolkningens hverdagslige anliggender? Nasjonalstaten er i første rekke et politisk prosjekt. Toje later til å se bort fra at det er et hovedpoeng hos nettopp Thiesse. Hun følger statsviteren og historikeren Benedict Anderson og framholder at nasjonen er et forestilt fellesskap der symboler etableres for å gjøre det abstrakte til noe konkrete. Nasjonale symboler er imidlertid også til for å forene eller dekke til sosiale, politiske, religiøse og kulturelle skillelinjer. De nasjonale kjernesymbolene som ble skapt da nasjonalstaten Norge lå i støpeskjeen var i hovedsak elitens verk. De ga neppe umiddelbart gjenklang i en nord-norsk fiskebonde eller en husmann på Hedmarken sine hverdagserfaringer.

I praksis var måten det nasjonale skulle representeres på uttrykk for det urbane borgerskapets dominans og hegemoni. Oppslutningen om elitens nasjonale symboler fant ikke sted fordi de avspeilet nordmenn flest sine hverdagslige erfaringer, men fordi de noen hadde makt til å definere noen bestemte symboler som de «riktige» og «viktige». Derfor har det alltid vært noen som har vært "likere enn andre". Det er ikke mange tiår siden nordlendinger kunne bli nektet å leie hybel i Oslo med den begrunnelse at de var nordlendinger.

Kultur kan ikke reduseres til ett sett verdier og normer som tar boplass i kroppen og hodet vårt, for dermed å ta styring på følelser, handlemåter og reaksjonsmønstre. Kultur, og kanskje i særlig grad det vi forbinder med nasjonal kultur, handler i vel så stor grad om et felles symbolspråk der verdier og normer (som en befolkning slettes ikke deler i ett og alt) gjøres gjenkjennbare, fortolkbare, kommuniserbare og ikke minst fungerer som redskaper for maktutøvelse.

Det er riktig som Toje påpeker, at innvandring til Norge gjennom århundrene har vært relativt begrenset. Det gir likevel ikke grunnlag for å konkludere at nasjonen alltid har vært homogen. Her tenker jeg ikke alene på avstanden som fantes mellom rural pietisme og urban, borgerlig frivolitet. Norge var også mangfoldig som følge av regionale avstander, og ikke minst på grunn av klassemotsetninger. Den eiende klassen betraktet de ikke-eiende som substansielt annerledes mennesker, som på grunn av mindreverdig arvemateriale ikke fullt ut var i stand til å leve opp til grunnleggende verdier og normer. Dette hørte ikke bare 1800-tallet til. Slike holdninger levde lenge videre, og hadde langt inn på 1970-tallet fortsatt stor grad av legitimitet. I et historisk perspektiv kan man derfor ikke uten videre si at den moderne masseinnvandringen har gjort samfunnet mer mangfoldig. Forskjellen ligger heller i at man oppfatter det slik. Problemet med kulturalismen enten den er «mono» eller «multi», er at noen typer forskjeller, det vil si kulturell, etniske og religiøse, hevdes å være viktigere enn andre forskjeller, som f.eks. generasjonsforskjeller og klasse.

Det er ikke bare floskelen «multikulti» Toje henter fra diverse høyreradikale nettdebattanter og bloggere. Som allerede antydet, ser han også sitt snitt til å misbruke en utbredt feiltolkning av Hylland Eriksens ulykksalige formulering om «dekonstruksjon av den norske majoriteten». Mange har forstått eller framstilt dette som uttrykk for et politisk ønske om å utvikle en selvforakt hos nordmenn og derigjennom «å avvikle» nasjonalstaten Norge. Tojes akademiske bakgrunn gir ham alle mulige forutsetninger til å forstå at «dekonstruksjon» her viser til en målsetning om å belyse sammensetningen av befolkningen ut fra andre dimensjoner enn nasjonal majoritet versus etnisk minoriteter. En hensikt med dette er blant annet å bryte med de idémessige grunnforutsetningene i (multi)kulturalismen om at vår verdighet ensidig er knyttet til kulturelle, religiøse og etniske identiteter. I et samfunn som vårt eksisterer det ulike politiske interesser som kan angå klimaspørsmål, velferdsstaten, ytringsfrihet og demokrati, skatteordninger, regionalpolitikk, helserelaterte spørsmål etc. Ingenting av dette følger nødvendigvis etniske og religiøse skillelinjer. Kulturalistisk ideologi og identitetspolitikk, enten det er snakk om multikulturalisme i Canada eller politiske retninger som forfekter autoritær nasjonalisme i Norge, gjør imidlertid sitt til at det blir vanskelig å realisere slike fellesinteresser. 

Men i virkeligheten er det nettopp det siste en moderne nasjonalstat bør være til for. Nasjonalstaten er et politisk prosjekt der forskjeller skal forenes gjennom andre dimensjoner enn de som skaper og opprettholder forskjellene. Den nasjonalismen som Toje tilsynelatende tar til orde for er i et slikt perspektiv en utdatert nasjonalisme. Det er lite som tyder på at han er villig til å innse at nasjonalisme i dag er en politisk prosess som utspiller seg under omstendigheter som på flere områder er annerledes enn den gang han som barn gikk i 17.maitog i en sørlandsbygd.

Nasjonale symboler og myter er ikke evige, nettopp fordi de er skapt i en bestemt historisk kontekst. Nasjonalstater som Storbritannia og Frankrike står ovenfor store utfordring her, noe Toje selv er opptatt av. Selv mener han at årsaken i første rekke er å finne i at det nå bor mange med bakgrunn fra de tidligere koloniene i disse landene. I mine øyne er hovedproblemet heller at nasjonale symbolikk og mytologi i så stor grad er knyttet til en fordums tid, til den gang landene var koloniale stormakter. Det er interessant å merke seg at undersøkelser i Storbritannia viser at innvandrere med bakgrunn fra land som Pakistan, India og Bangladesh identifiserer seg sterkere med det britiske enn det engelske, skotske og walisiske innbyggere gjør.

Fra tid til annet må den nasjonale ikonografien tilføres nye symboler eller holdes vedlike gjennom at gamle symboler gis nytt innhold. Her til lands er sterke nasjonale symboler knyttet til askeladdfigurer, som f.eks. skogsarbeidere fra arme kår i avsidesliggende bygder som ble verdensmestere i langrenn. Fortsatt kommer mange medaljevinner fra små, rurale lokalsamfunn. Til forskjell fra tidligere, reiser de ikke lenger tilbake til tømmerkoia eller fjøset så snart mesterskapet er over. De spiller heller poker i Las Vegas eller lar seg avbilde som glamourmodeller. Dermed symboliserer skiheltene noen verdier og oppfatninger som befinner seg langt fra de verdiene og oppfatningene som f.eks. Gjermund Eggen og Ingrid Wigernæs symboliserte.

Nasjonal patriotisme er ingen iboende og statisk størrelse. Samfunnsendringer som har funnet sted i etterkrigstiden (og her tenker jeg på alt annet enn innvandring) har medført at sosiale og kulturelle betingelser for patriotismen som eksisterte, la oss si på 60-tallet, ikke er de samme. Kapitalistisk utvikling har styrt globaliseringen i en bestemt retning. Det har blant annet gitt seg utslag i at kommersielt vareforbruk definerer vårt hverdagsliv, selvforståelse og identitet på en helt annet måte enn bare for et par tiår siden. Gjennom de første tiårene etter krigen var patriotismen i stor grad knyttet til et felles prosjekt, nemlig bygging av landets velstand. I dag opplever de fleste av oss at dette prosjektet langt på vei er fullbyrdet, og dermed individualisert. Nå dreier det seg i stedet om kamp om fordeling av godene som allerede er der og som tas for gitt. For mange er det gode liv dessuten forbundet med lokalsamfunnet (enten det er en bydel i Oslo eller et fiskevær i Finnmark) og med (den "postnasjonale") leiligheten i Syden, og ikke til nasjonen Norge.   

En patriotisme som alene er rettet mot det forgangne er ikke spesielt fruktbar. For nostalgisk patriotisme leder oss alt for lett inn i reaksjonære politiske perspektiver der man forsøker å gjenskape en tid man gjerne vil tro en gang fantes. Postnasjonalisme er ikke en tilstand som er resultat av noen politikeres og akademikeres konspirasjoner, men er et begrep som betegner at mye mer utspiller seg utenfor eller på tvers av nasjonalstater enn hva som var tilfellet før. Dette er dessuten ikke nødvendigvis det samme som at nasjonalstaten er satt under direkte trussel. Det betyr at nasjonalstatene stilles ovenfor andre utfordringer. Som Anne-Marie Thiesse skrev i den engelskspråklige utgaven av Le Mond Dilpomatique i 1999 : ”The recent upsurge of nationalism in Europe reflects above all a failure of politics and the difficulty of forging new collective identities based on a genuine political project”. Skal nasjonalisme og patriotisme bli noe annet enn nostalgi og sjåvinisme, må vi også tillate at det opprettes nye nasjonale symboler, at gamle symboler tolkes på nye måter (noe som stadig skjer) og det nasjonale knyttes til felles framtidsprosjekter der nye befolkningsgrupper inkluderes. For Asle Toje og hans meningsfeller synes alt dette å være en utålelig tanke.