Matlary om migrasjon: Kunnskapsløst og moraliserende

Janne Haaland Matlary har nylig uttalt seg om flyktninger og migrasjon (DN, 05.05.15). Ikke bare preges resonnementene hennes av manglende kunnskap om emnet hun tar opp. Til slutt lar hun også argumentasjon hvile på en moralske indignasjon over at afrikanere reiser ut fra sine hjemlandene. Ikke desto mindre målbærer hun her synspunkter som har høy sirkulasjonsfrekvens i ulike debattfora. Derfor kan det være på sin plass med noen kommentarer.

Matlary er opptatt av byrdefordelingen når de gjelder ansvaret for flyktninger:

 «… land [har] plikt til å ta mot flyktninger, men bestemmer selv hvor mange. Dette er landets suverene rett. I EU vil man måtte bli enige om en byrdefordeling og Norge bør være med i denne, men det er først og fremst nabolandene i regionen som bør ta flyktninger, og det gjør de oljerike naboene der ikke. Hvor er Gulf-statenes dugnad?».

Nå burde det allerede være godt kjent at nabolandene tar imot så og si samtlige flyktninger fra Syria. Dessuten er det vel knapt noe som har tatt til ordet for at mer enn en beskjeden brøkdel av det store antallet syriske flyktninger som i dag befinner seg i land i Midtøsten skal bosettes midlertidig eller permanent i Europa. Samtidig er det riktig som Matlary påpeker, at de rike Gulfstatene ikke bidrar med stort. Så kan man spørre seg om hun på ramme alvor mener det i seg selv skal sette standard? Burde ikke Gulfstatenes unnfallenhet tvert om være et argument for at europeiske land bør ta imot langt flere flyktninger enn hva som er tilfelle nå?

Matlary har rett i at det er mange problemer knyttet til Dublinavtalen. Det er likevel for småtteri å regne, sammenlignet med hvordan flyktningsituasjonen utvikler seg globalt. Når Europa har gjennomført tiltak som gjør at knapt noen har mulighet til å søke tilflukt der, annet enn gjennom kostbare og farefulle reiser, er resultatet at land utenfor Europa blir sittende med alle forpliktelsene. For det er ikke slik i praksis som Matlary synes å tro, at land som f.eks. Libanon, Pakistan eller Kenya uten videre er i stand til å utøve landets suverene rett til selv å bestemme hvor mange flyktninger de vil ta inn over landegrensene. Landene det her er snakk om gir dessuten bare i begrenset grad flyktninger de rettighetene til beskyttelse som de ifølge FNs flyktningkonvensjon har rett på. I Libanon har myndighetene registrert nærmere 1,2 million syriske flyktninger. Landet har fra før bare litt over 4 millioner innbyggere. Mens huseiere, handelsstanden og arbeidsgivere utnytter denne enorme befolkningsøkningen til dels på det groveste, øker klasseskillene i landet. Siden Libanon bare gir syriske flyktninger provisoriske rettigheter, medfører det bl.a. at barn som blir født der ikke registreres og risikerer å vokse opp som statsløse personer. Uten å ta forhold som dette i betraktning, blir de politiske utsagnene om å «hjelpe dem der de er» ikke annet enn uforpliktende retorikk. Skal man løse problemene som oppstår ved at stadig større andeler flyktninger konsentreres i noen få områder utenfor Europa, finnes det egentlig noen andre utveier enn at stater får klare forpliktelser ovenfor flyktninger som først har entret andre lands territorier?

Den angivelige migrasjonsstrømmen fra Afrika kan bare stoppes gjennom å sørge for økonomisk utvikling, mener Matlary. Nå er dette slettes ikke et uvanlig synspunkt. Hun er imidlertid professor i statsvitenskap, og burde ha alle forutsetninger til å sette seg inn i det hun tar opp her. For det er ikke fra land som Liberia eller Niger folk legger ut på vandring, slik dette resonnementet forutsetter. Det er når et land opplever betydelig økonomisk utvikling, slik som i Nigeria og Elfenbenskysten, at folk begynner å reise ut. Derfor kan vi ikke ta for gitt at folk vil bli boende i Liberia eller Niger i det øyeblikket folk flest begynner å få mer penger mellom hendene. Tvert imot er det grunn til å regne med at det motsatte vil skje. Til slutt blir det kanskje ingen andre løsninger, å arbeide for at afrikanske land skal gi sine egne innbyggere utreiseforbud? Med andre ord en slags DDR-løsning. Australias samarbeid med srilankiske myndigheter for å hindre politisk forfulgte tamilske innbyggere å forlate landet, er kanskje et skritt i en slik retning?

Tilsynelatende mener altså Matlary at migrasjon fra afrikanske land har sin årsak i mangel på økonomisk utvikling. Eller gjør hun det? Man kommer raskt i tvil når man leser videre i påfølgende avsnitt, der hun slår fast følgende:

«Enhver borger har [derimot] plikt til å bygge sitt eget land og bidra til en bærekraftig samfunnskontrakt der. Afrika er ikke fattig, det har en fem prosent vekst i gjennomsnitt pr år og har potensial for mye større vekst».

En ting er at Matlary ville ha godt av å følge litt med på bloggen med det ironiske navnet «Africa is a country». Noe annet er at hun her antyder at afrikanske migranters opptrer med mangel på moral, i motsetning til hennes egen mann som

«… kom som ung gutt fra Ungarn i 1956, men ventet i ti år etterpå med å søke norsk statsborgerskap i håp om å kunne dra hjem».

Når vi i Europa bygger velstandssamfunn på fri flyt av kapital, varer og tjenester, hvordan kan vi forvente at den såkalte samfunnskontrakten skal avgrenses til nasjonalstatlige fellesskap, spesielt når det gjelder befolkningen utenfor Europa? Dessuten under hvilke betingelser har egentlig en ung kvinne eller mann fra f.eks. delstaten Bauchi eller Taraba inngått samfunnskontrakt med den nigerianske nasjonalstaten? Matlary er blant dem som i praksis er fri til å reise inn i nær sagt hvilket som helst land. Blant alle de milliardene som ikke deler hennes privilegier, vil utsagnet ha liten legitimitet. De fleste vil oppfatte det som et retorisk utsagn som har til hensikt å understreke maktforholdet mellom de som er frie til å reise og de som ikke er det. Lite tyder på at Matlary har øye for problemstillinger som dette. Derfor må vi gå ut fra at hun mener alle de nærmere én million nordmennene som gjennom tidene har migrert til Amerika brøt en samfunnskontakt de var moralsk forpliktet til å overholde. Det samme må selvfølgelig også gjelde for de 50 millionene som forlot Europa i årene mellom 1850 og 1925.

For øvrig startet Matlary sitt innlegg med beskylde meningsmotstandere for å være ute i moraliserende ærend. Kanskje ser hun ikke selv at hun ender opp med å bygge sin egen argumentasjon på moralsk indignasjon?

Rasebiologiske spekulasjoner, forkledd som vitenskap

  (Debattinnlegg i Klassekampen, 02.10.14)

Gjennom boken A Troublesome Inheritance: Genes, Races and Human History har den britisk-amerikanske vitenskapjournalisten Nicholas Wade nylig tatt til orde for gjenreisning av rasebiologien. Mens nynazister og hvite nasjonalister har trykket den til sitt bryst, har andre avvist det hele som et dårlig skjult forsøk på å kle gammeldags raseideologi i ny vitenskapelig drakt. I Bjørn Vassnes sin bokanmeldelse i KK (9.9) gis ingenting av dette plass. Tilsynelatende fanget av forfatterens retoriske strategier, leser han boken som uttrykk for en vitenskapjournalists kamp mot politisk korrumperte forskingsmiljøer, der enhver relevans av genetiske forskjeller mellom folkegrupper benektes. 

Før jeg forklarer nærmere hva det er jeg sikter til, er det på sin plass med en oppsummering av bokas hovedbudskap: I følge Nicholas Wade er statistiske forskjeller når det gjelder fordelingen av det menneskelige genmateriale mellom såkalte kontinentale grupper (dvs. raser i tradisjonell forstand) det som gir oss svaret på hvorfor det finnes atferdsmessig og økonomisk ulikhet både innenfor samfunn og mellom samfunn. Forklaringen på framvekst av industrialisering og kapitalisme, så vel som nasjonalstater og demokrati, gjøres til et spørsmål om evolusjon heller enn historie, om naturlig seleksjon heller enn politiske og økonomiske maktstrukturer, om genetiske bestemte egenskaper ved raser heller enn ulike folkegruppers sosiale og kulturelle tilpasning til omgivelsene. Den materielle og sosiale elendighetens utbredelse i Afrika, eller den lave sosiale statusen etterkommerne av slavene i USA har, forklares med at bestemte genetiske sammensetninger kommer til uttrykk i afrikaneres og afroamerikaneres kropper.

Forfatterens retoriske strategi er som følger: Først redegjør han for en del nyere forskning innen fagfelt som evolusjonsbiologi, populasjonsgenetikk og fysisk/biologisk antropologi. Ved hjelp av en rekke spekulative resonnementer trekkes deretter slutninger om både omfang og konsekvenser når det gjelder noen bestemte genetiske populasjonsforskjeller. Konklusjonene peker imidlertid i helt andre retninger enn det vi finner i mye av den litteraturen han tar utgangspunkt i. Et par steder i boken vedgår Wade også langt på vei at den genetiske forklaringen på såkalte sivilisasjonsforskjeller ikke har et vitenskapelig belegg, men bygger på antakelser. Når det kommer til stykket argumenterer han likevel som om hans egne spekulasjoner var ugjendrivelige vitenskapelige konklusjoner. Det siste hviler på en mildt sagt ytterst tvilsom påstand om at akademikere som støtter opp om hans eget syn skal operere ut fra et rent apolitiske ståsted, mens forskere som konkluderer annerledes enn ham selv mangler vitenskapelig troverdighet fordi disse angivelig er styrt av politiske hensyn.

Vassnes synes å godta mye av dette. Han nevner f.eks. ikke at flere av Wade sine akademiske meningsfeller har nære forbindelser til ytterste høyre fløy i amerikansk politikk. Samtidig ser han bort fra at flere innen forskningsmiljøene som har gått i rette med Wade sine synspunkter har populasjonsgenetikk som sitt sentrale forskningsfelt. Sett i lys av det siste, blir premisset om at genetiske forskjeller mellom folkegrupper ignoreres rent ut sagt absurd. I motsetning til hva Vassnes gir inntrykk av, har kritikken fra meriterte forskere innen flere relevante fagfelt dessuten vært både omfattende og konkret.

En av flere sentral innvendinger som har blitt rettet mot innholdet i boken gjelder forfatterens endimensjonale og mekaniske syn på evolusjon. Det genetiske opptrer i interaksjon med organismer og økologiske miljøer, så vel som i samspill med sosiale og kulturelle omgivelser, påpekes det. Gener kan derfor ikke, i motsetning til hva Wade forutsetter, regnes som determinanter, spesielt ikke når det dreier seg om sosial atferd på gruppenivå. Blant de mange ankepunktene er også det forholdet at genetisk variasjon opptrer gradvis over geografisk distanse. Når Wade insisterer på at rase bestemmes av genetiske og ikke sosiale kriterier, stilles vi derfor ovenfor et klassifikasjonsproblem som uvilkårlig bringer tankene hen til apartheidsystemet i Sør-Afrika. Hva vil kriteriene være for å avgjøre om en afroamerikansk person i genetisk forstand tilhører en afrikansk rase og ikke en europeisk? Dersom vi beveger oss vestover fra f.eks. Beijing, hvor langt måtte vi reise før folk ikke lenger tilhører en østasiatisk rase? Det er åpenbart at svaret på slike spørsmål ikke finnes i biologien, men i sosiale definisjoner.

Mens under 10 % av alt menneskelig genmateriale er involvert når man skiller ut såkalte kontinentale populasjoner, er den genetisk variasjonen innen det afrikanske kontinentet større enn den er mellom den afrikanske populasjonen og f.eks. den europeiske. I lys av dette melder selvfølgelig spørsmålet seg om hvorfor Wade mener relasjonen mellom den afrikanske populasjonen og den europeiske kvalifiserer for betegnelse raser, men ikke relasjoner mellom ulike afrikanske populasjoner? For ham er dette fantastisk nok et spørsmål om skjønnsmessige vurderinger. Som antropologen og populasjonsgenetikeren Jennifer Raff uttrykte det: - Wade kan ikke fortelle oss hva en rase er, annet enn å si at han kan gjenkjenne en dersom han ser den. Slik faller den vitenskapelig fasaden han forsøker å bygge, sammen som et korthus.

**

Vassnes reagerer med det som kan betegnes som et ikke-svar i en replikk i Klassekampen, to dager senere:

Farlig formidling?

Det er lov å kritisere Nicholas Wade og hans bok om rasebegrepet, som sosialantropolog Hogne Øian gjør 2. oktober. Det er ikke engang originalt. Som jeg skrev i min artikkel om boken 11. september, har 144 forskere offentlig tatt avstand fra den. Det som er verre, er å vri på sannheten, og late som om jeg ikke har skrevet noe om denne kritikken, når mye av artikkelen tar for seg nettopp dette. Den peker imidlertid også på at de protesterende forskerne har gitt svært lite begrunnelse for sin protest. Jeg skriver også at den populasjonsgenetiske kritikken, med sine rent kvantitative mål for genetiske forskjeller, ikke treffer så godt i dette tilfellet.

Det som heller ikke er så bra fra en forsker, er å forsøke å sensurere forskningsformidling fordi noen man ikke liker er positiv til det som blir skrevet. Og spesielt dersom disse ikke har forstått hva saken dreier seg om. Vi – men kanskje ikke Øian – har sett nok av den type samfunn som forsøker å sensurere forskning og forskningsformidling ut fra politisk korrekthet. Hvis jeg bare skulle formidlet konklusjoner og resultater jeg «liker» på Viten-sidene, hadde de blitt ganske tynne og uinteressante. Selv om de kanskje hadde blitt mer i Øians smak.

Wades bok kunne vært interessant å diskutere, men det frister ikke å diskutere med mennesker som bruker argumenter av typen «NN synes å ...», for så å fylle ut etter eget forgodtbefinnende.

**

Vassnes sin replikk bærer bud om at han ikke tåler kritikk og dermed ikke egner seg å gå i debatt med. For å få med noen poenger det ikke ble plass til i den første kommentaren, benyttet jeg likevel anledningen til å skrive et nytt innlegg som ble publisert i Klassekampen i dag (7.9.14): 

 
Sviktende premisser om rasebiologi

                       

For noen dager siden kritiserte jeg vitenskapjournalist Bjørn Vassnes for å se bort fra noen høyst problematiske sider ved boken A Troublesome Inheritance: Genes, Races and Human History. Publikasjonen er den siste i rekken av flere der det hevdes at raser har en naturgitt eksistens, og at det er genetisk bestemte egenskaper ved raser som gir oss forklaringen på økonomiske, sosiale og kulturelle forskjeller. I boken påstår forfatteren Nicholas Wade for eksempel at det er et vitenskapelig faktum at afrikanere av natur er mer voldelige enn det folk av europeisk eller østasiatisk opprinnelse er. I kommentaren redegjorde jeg for at Vassnes i sin bokanmeldelse etter mitt syn i alt for stor grad godtar fundamentalt sviktende premisser i Wades argumentasjon.

Som en innvending mot min kritikk, viser Vassnes i en replikk (KK 4.9) til at han mener den kvantitative genetiske forskningen ikke alltid «treffer så godt». Men er ikke forholdet heller tvert om? Metodene er faktisk så velutviklede at man er i stand til å skille ut alle slags populasjoner, store som små, alt etter hva formålet er. Nettopp på grunn av det siste, har det også vist seg at genetiske populasjonforskjeller som ikke samsvarer med inndelinger i såkalte kontinentale raser har langt større vitenskapelig relevans, f.eks. når det gjelder medisinsk forskning. Fordi afro-amerikanere i langt større grad enn hvite amerikanere risikerer å bli rammet av blodsykdommen sigdcelle, tok man f.eks. i USA det lenge for gitt at dette dreide seg om en rasemessig genetisk disposisjon. Siden har det vist seg at det er folk med opprinnelse i deler av verden som har vært befengt med malaria som er særskilt disponert for sykdommen. Dermed utelukkes f.eks. sør-afrikanere, mens folk med sør-europeiske aner må regnes inn i kategorien.

  

Det er riktig at 140 forskerne har tatt avstand fra innholdet i Wades bok ved å undertegne et brev publisert i New York Times. Når Vassnes skriver at brevet representerer et forsøk på sensur, tar han feil. Protesten retter seg mot at vitenskapelige publikasjoner i deres eget forskningsfelt misbrukes av Wade til å framstille egne spekulasjoner som vitenskapelig konklusjoner, i den hensikt å underbygge påstander om at sosiale forskjeller er naturgitte og dermed unngåelige.

Vassnes hevder også at det ikke foreligger noen begrunnelse for protesten. Dermed overser han at det i brevet vises til vitenskapjournalisten David Dobbs anmeldelse av A Troublesome Inheritance i samme avis, samt til den omfattende og konkrete kritikken som allerede da forelå i form av en rekke bokanmeldelser og blogginnlegg. Selv om Wades kritikere har mange slags innvendinger, tydeliggjør de alle hvordan hans konklusjoner bygger på spekulasjoner som er av en slik art at selv kreasjonister kan komme til å rødme (for å låne fra Kenan Maliks formuleringer). Med andre ord har boken ikke noe reelt grunnlag i vitenskap om menneskelig variasjon.