Rasebiologiske spekulasjoner, forkledd som vitenskap

  (Debattinnlegg i Klassekampen, 02.10.14)

Gjennom boken A Troublesome Inheritance: Genes, Races and Human History har den britisk-amerikanske vitenskapjournalisten Nicholas Wade nylig tatt til orde for gjenreisning av rasebiologien. Mens nynazister og hvite nasjonalister har trykket den til sitt bryst, har andre avvist det hele som et dårlig skjult forsøk på å kle gammeldags raseideologi i ny vitenskapelig drakt. I Bjørn Vassnes sin bokanmeldelse i KK (9.9) gis ingenting av dette plass. Tilsynelatende fanget av forfatterens retoriske strategier, leser han boken som uttrykk for en vitenskapjournalists kamp mot politisk korrumperte forskingsmiljøer, der enhver relevans av genetiske forskjeller mellom folkegrupper benektes. 

Før jeg forklarer nærmere hva det er jeg sikter til, er det på sin plass med en oppsummering av bokas hovedbudskap: I følge Nicholas Wade er statistiske forskjeller når det gjelder fordelingen av det menneskelige genmateriale mellom såkalte kontinentale grupper (dvs. raser i tradisjonell forstand) det som gir oss svaret på hvorfor det finnes atferdsmessig og økonomisk ulikhet både innenfor samfunn og mellom samfunn. Forklaringen på framvekst av industrialisering og kapitalisme, så vel som nasjonalstater og demokrati, gjøres til et spørsmål om evolusjon heller enn historie, om naturlig seleksjon heller enn politiske og økonomiske maktstrukturer, om genetiske bestemte egenskaper ved raser heller enn ulike folkegruppers sosiale og kulturelle tilpasning til omgivelsene. Den materielle og sosiale elendighetens utbredelse i Afrika, eller den lave sosiale statusen etterkommerne av slavene i USA har, forklares med at bestemte genetiske sammensetninger kommer til uttrykk i afrikaneres og afroamerikaneres kropper.

Forfatterens retoriske strategi er som følger: Først redegjør han for en del nyere forskning innen fagfelt som evolusjonsbiologi, populasjonsgenetikk og fysisk/biologisk antropologi. Ved hjelp av en rekke spekulative resonnementer trekkes deretter slutninger om både omfang og konsekvenser når det gjelder noen bestemte genetiske populasjonsforskjeller. Konklusjonene peker imidlertid i helt andre retninger enn det vi finner i mye av den litteraturen han tar utgangspunkt i. Et par steder i boken vedgår Wade også langt på vei at den genetiske forklaringen på såkalte sivilisasjonsforskjeller ikke har et vitenskapelig belegg, men bygger på antakelser. Når det kommer til stykket argumenterer han likevel som om hans egne spekulasjoner var ugjendrivelige vitenskapelige konklusjoner. Det siste hviler på en mildt sagt ytterst tvilsom påstand om at akademikere som støtter opp om hans eget syn skal operere ut fra et rent apolitiske ståsted, mens forskere som konkluderer annerledes enn ham selv mangler vitenskapelig troverdighet fordi disse angivelig er styrt av politiske hensyn.

Vassnes synes å godta mye av dette. Han nevner f.eks. ikke at flere av Wade sine akademiske meningsfeller har nære forbindelser til ytterste høyre fløy i amerikansk politikk. Samtidig ser han bort fra at flere innen forskningsmiljøene som har gått i rette med Wade sine synspunkter har populasjonsgenetikk som sitt sentrale forskningsfelt. Sett i lys av det siste, blir premisset om at genetiske forskjeller mellom folkegrupper ignoreres rent ut sagt absurd. I motsetning til hva Vassnes gir inntrykk av, har kritikken fra meriterte forskere innen flere relevante fagfelt dessuten vært både omfattende og konkret.

En av flere sentral innvendinger som har blitt rettet mot innholdet i boken gjelder forfatterens endimensjonale og mekaniske syn på evolusjon. Det genetiske opptrer i interaksjon med organismer og økologiske miljøer, så vel som i samspill med sosiale og kulturelle omgivelser, påpekes det. Gener kan derfor ikke, i motsetning til hva Wade forutsetter, regnes som determinanter, spesielt ikke når det dreier seg om sosial atferd på gruppenivå. Blant de mange ankepunktene er også det forholdet at genetisk variasjon opptrer gradvis over geografisk distanse. Når Wade insisterer på at rase bestemmes av genetiske og ikke sosiale kriterier, stilles vi derfor ovenfor et klassifikasjonsproblem som uvilkårlig bringer tankene hen til apartheidsystemet i Sør-Afrika. Hva vil kriteriene være for å avgjøre om en afroamerikansk person i genetisk forstand tilhører en afrikansk rase og ikke en europeisk? Dersom vi beveger oss vestover fra f.eks. Beijing, hvor langt måtte vi reise før folk ikke lenger tilhører en østasiatisk rase? Det er åpenbart at svaret på slike spørsmål ikke finnes i biologien, men i sosiale definisjoner.

Mens under 10 % av alt menneskelig genmateriale er involvert når man skiller ut såkalte kontinentale populasjoner, er den genetisk variasjonen innen det afrikanske kontinentet større enn den er mellom den afrikanske populasjonen og f.eks. den europeiske. I lys av dette melder selvfølgelig spørsmålet seg om hvorfor Wade mener relasjonen mellom den afrikanske populasjonen og den europeiske kvalifiserer for betegnelse raser, men ikke relasjoner mellom ulike afrikanske populasjoner? For ham er dette fantastisk nok et spørsmål om skjønnsmessige vurderinger. Som antropologen og populasjonsgenetikeren Jennifer Raff uttrykte det: - Wade kan ikke fortelle oss hva en rase er, annet enn å si at han kan gjenkjenne en dersom han ser den. Slik faller den vitenskapelig fasaden han forsøker å bygge, sammen som et korthus.

**

Vassnes reagerer med det som kan betegnes som et ikke-svar i en replikk i Klassekampen, to dager senere:

Farlig formidling?

Det er lov å kritisere Nicholas Wade og hans bok om rasebegrepet, som sosialantropolog Hogne Øian gjør 2. oktober. Det er ikke engang originalt. Som jeg skrev i min artikkel om boken 11. september, har 144 forskere offentlig tatt avstand fra den. Det som er verre, er å vri på sannheten, og late som om jeg ikke har skrevet noe om denne kritikken, når mye av artikkelen tar for seg nettopp dette. Den peker imidlertid også på at de protesterende forskerne har gitt svært lite begrunnelse for sin protest. Jeg skriver også at den populasjonsgenetiske kritikken, med sine rent kvantitative mål for genetiske forskjeller, ikke treffer så godt i dette tilfellet.

Det som heller ikke er så bra fra en forsker, er å forsøke å sensurere forskningsformidling fordi noen man ikke liker er positiv til det som blir skrevet. Og spesielt dersom disse ikke har forstått hva saken dreier seg om. Vi – men kanskje ikke Øian – har sett nok av den type samfunn som forsøker å sensurere forskning og forskningsformidling ut fra politisk korrekthet. Hvis jeg bare skulle formidlet konklusjoner og resultater jeg «liker» på Viten-sidene, hadde de blitt ganske tynne og uinteressante. Selv om de kanskje hadde blitt mer i Øians smak.

Wades bok kunne vært interessant å diskutere, men det frister ikke å diskutere med mennesker som bruker argumenter av typen «NN synes å ...», for så å fylle ut etter eget forgodtbefinnende.

**

Vassnes sin replikk bærer bud om at han ikke tåler kritikk og dermed ikke egner seg å gå i debatt med. For å få med noen poenger det ikke ble plass til i den første kommentaren, benyttet jeg likevel anledningen til å skrive et nytt innlegg som ble publisert i Klassekampen i dag (7.9.14): 

 
Sviktende premisser om rasebiologi

                       

For noen dager siden kritiserte jeg vitenskapjournalist Bjørn Vassnes for å se bort fra noen høyst problematiske sider ved boken A Troublesome Inheritance: Genes, Races and Human History. Publikasjonen er den siste i rekken av flere der det hevdes at raser har en naturgitt eksistens, og at det er genetisk bestemte egenskaper ved raser som gir oss forklaringen på økonomiske, sosiale og kulturelle forskjeller. I boken påstår forfatteren Nicholas Wade for eksempel at det er et vitenskapelig faktum at afrikanere av natur er mer voldelige enn det folk av europeisk eller østasiatisk opprinnelse er. I kommentaren redegjorde jeg for at Vassnes i sin bokanmeldelse etter mitt syn i alt for stor grad godtar fundamentalt sviktende premisser i Wades argumentasjon.

Som en innvending mot min kritikk, viser Vassnes i en replikk (KK 4.9) til at han mener den kvantitative genetiske forskningen ikke alltid «treffer så godt». Men er ikke forholdet heller tvert om? Metodene er faktisk så velutviklede at man er i stand til å skille ut alle slags populasjoner, store som små, alt etter hva formålet er. Nettopp på grunn av det siste, har det også vist seg at genetiske populasjonforskjeller som ikke samsvarer med inndelinger i såkalte kontinentale raser har langt større vitenskapelig relevans, f.eks. når det gjelder medisinsk forskning. Fordi afro-amerikanere i langt større grad enn hvite amerikanere risikerer å bli rammet av blodsykdommen sigdcelle, tok man f.eks. i USA det lenge for gitt at dette dreide seg om en rasemessig genetisk disposisjon. Siden har det vist seg at det er folk med opprinnelse i deler av verden som har vært befengt med malaria som er særskilt disponert for sykdommen. Dermed utelukkes f.eks. sør-afrikanere, mens folk med sør-europeiske aner må regnes inn i kategorien.

  

Det er riktig at 140 forskerne har tatt avstand fra innholdet i Wades bok ved å undertegne et brev publisert i New York Times. Når Vassnes skriver at brevet representerer et forsøk på sensur, tar han feil. Protesten retter seg mot at vitenskapelige publikasjoner i deres eget forskningsfelt misbrukes av Wade til å framstille egne spekulasjoner som vitenskapelig konklusjoner, i den hensikt å underbygge påstander om at sosiale forskjeller er naturgitte og dermed unngåelige.

Vassnes hevder også at det ikke foreligger noen begrunnelse for protesten. Dermed overser han at det i brevet vises til vitenskapjournalisten David Dobbs anmeldelse av A Troublesome Inheritance i samme avis, samt til den omfattende og konkrete kritikken som allerede da forelå i form av en rekke bokanmeldelser og blogginnlegg. Selv om Wades kritikere har mange slags innvendinger, tydeliggjør de alle hvordan hans konklusjoner bygger på spekulasjoner som er av en slik art at selv kreasjonister kan komme til å rødme (for å låne fra Kenan Maliks formuleringer). Med andre ord har boken ikke noe reelt grunnlag i vitenskap om menneskelig variasjon.

document.no, barnedrap og «æresvold»

I et debattinnlegg i Aftenposten kritiserte jeg document.no og Christian Skaug for å omtale en marokkansk fars drap på sine egne barn på en insinuerende og dehumaniserende måte. En av document.no sine mange anonyme gjesteskribenter mener at jeg dermed har opptrådt uetterrettelig fordi jeg unnlot jeg å nevne at Skaug presenterte barnedrapene som "utslag av æresvold". Det er helt riktig at jeg ikke nevnte Skaugs bruk av uttrykket æresvold. I motsetning til hva som antydes, var årsaken likevel ikke at det hadde ødelagt et argument. Dersom jeg hadde trukket inn Skaugs bruk av uttrykket æresvold, ville det tvert om ha styrket kritikken min. For den en anonyme skribenten tar grundig feil når han hevder at Skaug gjennom dette satte det hele i en "soleklar kontekst". Skaug lar oss nemlig ikke få vite noe om hvorfor han mener "æresvold" er den relevante forståelseskonteksten og heller ikke hva han legger i begrepet. 

I den kortfattede debattartikkelen i Aftenposten, som også omhandlet andre kritikkverdige sider ved document.no sin virksomhet, ville det ha blitt for omfattende å belyse det problematiske ved måten Skaug nyttiggjør seg et begrep om ære på. Det hadde fordret en egen artikkel. Ettersom det strengt tatt heller ikke var nødvendig for argumentet mitt, lot jeg det derfor det ligge. Den anonymt framsatte beskyldningen gir meg imidlertid anledning å bruke dette blogginnlegget til å se nærmere på det høyst problematiske ved påstanden om "æresvold":  

Sannsynligvis mener Skaug at barnedrapene må forstås som «æresvold» fordi gjerningsmannens motiv ifølge avisen Corriere della Sera skulle være at hans kone nektet å dekke seg til. Med mindre Skaug tenker seg at muslimske menn er udetonerte voldsbomber som når som helst kan eksplodere i bisarre voldseksegeser, impliserer han imidlertid gjennom bruken av uttrykket æresvold at barnedrapene både ble begrunnet og rettferdiggjort av en bestemt æreskodeks som hører muslimer til, og at det følgelig er tale om en kulturelt foreskrevet handling. Dermed ser han bort fra at når muslimer begår drap kan årsakene være forskjellige, som f.eks. mental forvirring og psykiske lidelser. Verken blant muslimer eller andre folk finnes det kulturelle normer som rettferdiggjør en udåd som det her er snakk om. Selv om det blant visse deler av den muslimske befolkningen forekommer såkalte æresdrap, kan ikke enhver familietragedie som involverer muslimer forstås som resultat av en æreshandling.

Et begrep om ære viser til et sett normer og regler for hva som holdes for å være riktig og viktig i et samfunn. Menn av ære, eller ærefulle familier, lever med andre ord opp til noen sentrale dyder. Disse dydene er som oftest nært forbundet med idealer om mannlighet og kvinnelighet. Spesielt i områder der æresforestillinger står sentralt i organisering av samfunnslivet generelt, blir ærefullhet sett på som en så prekær verdi at forsvar av ære gjennom å begå drap kan bli oppfattet som en legitim handling. Når vold skal forklares med ære, har vi følgelig å gjøre med kulturelle forestillinger om hva som er rettmessig voldsbruk og ikke.  

Rundt om i verden finnes det forskjellige forestillinger om ære. Ære som f.eks. er festet til det latinske machismo-begrepet skiller seg i flere henseender fra hva som regnes som ærefullt for menn i Midtøsten (her forstått som geografisk kulturregion). Det er likevel ikke bare i Midtøsten at ære kan rettferdiggjøre voldshandlinger. I Italia ble menn som drepte sine koner helt fram til 1980-tallet ofte ikke dømt for mord, men for «delitto passionale» (crime of passion) dersom det kunne bevises at ektefellen hadde vært utro eller på annen måte opptrådt "skamløst". Fremdeles blir slik sett på som en formildende omstendighet, ikke minst av den katolske kirken. 

Skaug hevder altså at ære er den relevante forståelsesrammen for en marokkansk manns drap på sine egne, små barn. I så fall burde æresdrap - og ikke det løselige "æresvold" - være den mest dekkende betegnelsen. Samtidig forholder det seg slik at æresdrap ikke har allmenn oppslutning blant muslimer. Forholdet er vel snarere tvert om. Æresdrap har lenge rent juridisk vært en lovstridig handling i alle land, fra Pakistan i øst til Marokko i vest. Selv innenfor muslimsk rettspraksis har æresdrap blitt sett på som mord. Noe annet er selvfølgelig at æresdrap i praksis ikke alltid kommer inn under rettsystemet og at straffene er mildere enn for andre drap. I hovedsak  er det i fjerntliggende rurale områder, der staten knapt er representert og der svært mye fortsatt organiseres innenfor og gjennom relasjoner mellom ættelinjer, at mord på familiemedlemmer blir rettferdiggjort som en æreshandling. De æresdrapene som har forekommet i europeiske land har nok i all vesentlighet blitt begått av folk med opphav i slike områder. 

Selv om det blant muslimer forekommer at noen drepes for at en ære skal forsvares eller gjenopprettes, er utbredelsen av æresdrap tross alt relativt begrenset. Spørsmålet som reiser seg ved måten Skaug kontekstualiser tragedien på er naturligvis om muslimer faktisk er tilbøyelige til å se de omtalte barnedrapene som æresdrap og ikke som et mord. Vanligvis betegner æresdrap de tilfellene der kvinnelige familiemedlemmer blir tatt av dage fordi de ansees å ha opptrådt «skamløst» og dermed påført egen familie tap av ære. Tilsvarende kan også forekomme når et mannlig familiemedlem hevdes å ha vanæret egen familie gjennom sin homoseksualitet. Å drepe disse kvinnene eller mennene blir bisart nok sett på som en måte å gjenopprette familiens tapte ære på. For at noe skal oppfattes som æresdrap, og ikke som mord, må drapet derfor bli sett på som en ærefull og dermed rettmessig handling av andre.

Æren er i denne sammenhengen en kollektiv størrelse. Det er noe man forvalter på vegne av familien og ættelinjen, og må ikke forveksles med et generelt begrep om individuell verdighet. Derfor er det langt fra alltid kvinnens far eller ektemann som selv utfører drapet. De vil ofte ha en finger med i planleggingen, men som regel overlates utførelsen til andre mannlige slektninger, som f.eks. brødre eller fettere.  

I eksemplet han viser til oppfyller egentlig ingen av kriteriene som bør ligge til grunn for at noe skal kunne karakteriseres som æresdrap. Fra før er det vel knapt kjent at æresdrap har funnet sted som følge av at en kvinne ikke vil dekke seg til. Selv i en avsidesliggende kurdisk fjell-landsby ville slikt neppe bli sett på som en æresdrap, men som mord. Et annet forhold er at ektemannen i dette tilfellet utførte drapet selv. I det minste ut fra opplysningene som foreligger, er det ikke kjent om andre familiemedlemmer på noen måte var delaktig.  

Mer vesentlig er at det ikke var den "skamløse" ektefellen mannen tok av dage, men deres felles barn. Det er høyst tvilsomt at noen kan gjenopprette sin ære ved å drepe andre enn den som har forårsaket tapet av ære, og aller minst når det er uskyldige, små barn som får unngjelde. Til overmål forsøkte mannen å ta sitt eget liv. Selvmord ansees som en stor synd innen islam. Menn som tar sitt eget liv vil dessuten i henhold til den æreskoden vi må gå ut fra skulle gjelde her under ingen omstendigheter ansees som menn av ære. 

Til tross for at foranledningen ser ut til å være "muslim-spesifikk" (en kvinne som motsetter seg tildekking), kan drapene og selvmordsforsøket like gjerne forstås i en kontekst som verken er særegen for muslimer eller folk med opprinnelse i Midtøsten. I Italia (som i mange andre europeiske land) finnes det eksempler på såkalte familiemassakre. Menn dreper både ektefelle og barn og tar deretter sitt eget liv. Ære eller ikke ære, forklaringer på slike fenomener finnes i psykologiske og sosiale mekanismer og ikke i forestillinger om noe iboende i bestemte kulturer eller religioner. Dersom Skaug likevel vil holde fast ved en essensialiserende forklaringsramme, kunne han like gjerne argumentere for at den marokkanske mannen har tilegnet seg og handlet etter en italiensk og katolsk æreskodeks.         

Skaug tar altså feil når han impliserer at barnedrapene var en kulturelt foreskreven handling. Kanskje gjør han det fordi han ikke vet bedre. Uansett er resultatet at det psykologiske og allmennmenneskelige blir gjort til noe irrelevant. Nettopp her finnes det dehumaniserende jeg pekte på i debattartikkelen i Aftenposten. I tråd med et paradigme som ser ut til å ha en sentral plass blant såkalt nasjonalkonservative innvandringsmotstandere, reduseres muslimer til noen stereotype forestillinger om hva muslimer essensielt er. Muslimer er bare muslimer og ikke noe annet det.