mandag 12. oktober 2015

Med «urnordmannen» i kamp for friheten?

Debatten som har oppstått etter at Kjetil Rolness har stilt seg på HRS og Hege Storhaug sin side kan med fordel sees i et noe større perspektiv. Rolness’ hovedpoeng synes å være at selv om det gjennom årene har falt en rekke uttalelser som bidrar til å stigmatisere hele folkegrupper, bør vi se bort fra dette fordi Storhaugs intensjon er å kjempe for individers frihet fra patriarkalsk vold.

Riktignok skjer det rett som det er at Storhaug og hennes kollegaer i HRS formulerer  sine synspunkter og intensjoner på måter som befinner seg godt innenfor humanistiske rammer de fleste av oss deler. Slik er det f.eks. når det påpeker klare homofobe standpunkter hos islamske predikanter eller i de tilfellene konkrete eksempler med patriarkalsk makt og vold tydeliggjøres. Problemet er at i neste øyeblikk kan Storhaug og andre involverte uttale seg på måter som gjør at de også har mye til felles med de nye, radikale høyrebevegelsenes identitetspolitiske retorikk. Derfor er det ikke så åpenbart at det er verdier og praksiser som øver vold mot individers frihet HRS kjemper mot, men heller folkegrupper og deres kulturelle og religiøse identiteter. Konsekvensen er at HRS støter fra seg mange av dem stiftelsen angivelig vil kjempe for og med.

Og er det virkelig slik som Rolness (og hans meningsfeller i denne saken) synes å mene, at tidvis beklagelser - f.eks. over at statsministeren ble karakterisert som «kultursviker» eller over å ha anklaget syriske flyktninger for å være tilhengere av IS sine voldsherjingene (som mange av dem rent faktisk har flyktet fra) - virkelig er tilstrekkelig til å kjenne slike uttalelser ugyldig? I mine øyne faller det fra Storhaug og HRS sin side bemerkninger av denne typen alt for ofte til at det rimelig å uten videre anta at de ikke mener det de sier.

Er det dessuten riktig, som Rolness hevder, at Storhaug har viet hele sitt liv til å bekjempe overgrep og undertrykkelse? Det kan hende var det slik det startet. I dag er denne kampen ikke så lett å få øye på lenger. For skal man dømme etter hovedtyngden av blogginnlegg og debattartikler i avisene som kommer fra Storhaugs og enkelte andre HRS-medarbeideres hender, er det som nå prioriteres kampen mot at folk fra Afrika og Midtøsten skal kunne bosette seg i Norge.

I Storhaugs øyne utgjør innvandring fra disse regionene en så stor trussel at vi står i fare for å gå en «ny middelalder» i møte. I lys av slike apokalyptiske forestillinger, er det ikke til å undres over at HRS gjør sitt for å diskreditere de syriske flyktningene som finner veien til Europa. Som jeg for ikke lenge siden påpekte i to innlegg i Aftenposten (her, og litt ned på siden her) har Storhaug betegnet syrernes situasjon gjennom uttrykket «såkalt nød» [1], mens kollega Hjerpset-Østlie under henvisning til at de ikke har kommet med fly direkte fra Damaskus har omdefinert krigsflyktningene til utspekulerte, velferdssøkende migranter[2]

Selve ideen om at innvandrere hører en annen tid til («middelalderen»), bygger så langt jeg kan se på forestillingen om at innvandrere i sinn og handlinger er innelukket i kulturer og religioner. Innvandrere er bærere av en «stammementalitet» og preges av løgnaktighet og hensynsløs egoisme. Alt ifølge diverse blogginnlegg på HRS sin hjemmeside (rights.no). I kontrast til disse barbarene fra fortiden står «urnordmannen» med sin iboende hederlighet og samfunnssolidaritet. Ifølge Storhaug er man kvalifisert til denne betegnelsen bare dersom alle ens fire besteforeldre er født i Norge.

Når skillet mellom «urnordmenn» og andre (dvs. i hovedtrekk folk med opphav i land i Afrika og Midtøsten-regionen, og i særdeleshet somaliere) framstilles som bestående av uoverstigelige og uforenlige kulturforskjeller, og dette i så stor grad at det danner grunnlaget for forestillinger om en nært forestående undergang («en ny middelalder»), befinner Storhaug & Co seg med minst én fot innenfor det landskapet som befolkes av de nye, radikale høyrebevegelsene og deres postmoderne identitetspolitikk. Her er politiske kamper for reelle samfunnsendringer byttet ut med de to gjensidig forutsettende spørsmålene «hvem er vi?» og «hvem er de andre?». Svaret på disse to spørsmålene er selvfølgelig alltid selvbekreftende (den ene er det den andre ikke er) og blir framstilt som løsningen på nær sagt ethvert politisk spørsmål.

Dersom man likevel skulle tillate seg å være svært velvillig, kan man kanskje nøye seg med å si at Storhaug har store problemer med å forholde seg til noen viktige prinsipielle skillelinjer:

En ting er at de humanistiske idealene, som hun angivelig har som sitt utgangspunkt, mildt sagt blekner når innvandrere framstilles som kulturelle og religiøse marionettefigurer. Som den britiske debattanten Kenan Malik flerfoldige ganger har påpekt under lignende omstendigheter i Storbritannia; et reelt humanistisk standpunkt fordrer at man er i stand til å skille mellom befolkningsgrupper og verdier.

Noe annet er det uavklarte forholdet til rasisme. Som Rolness selv er inne på, har Storhaug motsatt seg kritikken av Fjordman under henvisning til at han i hennes øyne ikke er noe annet enn en «islamkritiker» som går «litt lengre» enn hun selv gjør. Det er vanskelig å forstå uttrykket «litt lengre» annerledes enn at det viser til Fjordmans utvetydige rasistiske standpunkter og lefling med tanker om borgerkrig. For et par år tilbake tok HRS halvhjertet avstand fra rasismen de selv hadde promotert ved å publisere en tekst der afrikanere ble karakterisert som en mentalt tilbakestående «rase». Det varte imidlertid ikke lenge før Storhaug trakk den tyske innvandringsmotstanderen Thilo Sarrazin til sitt bryst. Det er en kjent sak at Sarrazin i sine argumenter mot innvandring har lent seg til gamle teorier om rasehygiene. Som det også går fram under Storhaugs egen overskrift «Knuste ikke Sarrazin», harselerte han i takketalen, i anledning av at han mottok en pris av Trykkefrihedsselskapet i Danmark, over at den «politisk korrekte venstresiden» lever i villfarelse om at det bare er utseendet som skiller "rasene" fra hverandre. (Det er lite som taler for at han hadde faktorer som laktosetoleranse i tankene).

Man kan gjerne kritisere den såkalte venstresiden (så vel som høyresiden) for ikke å være tilstrekkelig bekymret, både med tanke på den politiske og sosiale posisjonen islam har fått og når det gjelder patriarkalsk makt og vold. Rolness kan dessuten ha rett i at enkelte av de karakteristikkene som brukes om Storhaug med fordel kunne ha blitt erstattet av substansiell argumentasjon. Samtidig forundrer det meg at han ikke ser hvordan HRS sin retorikk har glidd i retning av en fanatisk agitasjon rettet mot andre folkegruppers påståtte egenskaper. Jeg har vondt for å se hvordan dette kan utgjøre et bidrag i kampen for individers frihet.




[1] Når det i mitt innlegg i Aftenposten kort vises til at Storhaug tror 2 millioner syrere er ivaretatt i flyktningleirer i Tyrkia (mens det i virkeligheten dreier seg om mindre enn en femtedel), er det med henvisning til en statusoppdatering på hennes egen FB-side, som i mellomtiden har blitt slettet og opprettet i ny versjon. (Dessverre har jeg ikke for vane å ta skjermbilder).

[2] Jeg fikk bare noen få ord til rådighet til  replikk og bestemte meg derfor for å la personangrepet i NHØ sitt tilsvar ligge. Når jeg fikk etterpå fikk se versjonen i papirutgaven, som var mer direkte og utbroderende, ble jeg lovet en ekstra replikk. Den ble sendt inn, men det kan se ut som de likevel har droppet den. Uansett var den formulert slik, med denne overskriften: 

Som sedvanlig fra HRS: -La oss snakke om noe annet!
I et svar til mitt innlegg om Human Rights Service sitt syn på krigsflyktninger, viser Nina Hjerpset-Østlie til en to år gammel hendelse og hevder at jeg fullstendig skal ha endret oppfatning om innholdet i et blogginnlegg hun selv hadde skrevet etter at jeg ble oppmerksom på hvem forfatteren var. Som sedvanlig når HRS møter motbør - f.eks. konfrontert med et uavklarte forhold til rasisme eller fascistoide holdninger - er strategien denne: - La oss snakke om noe annet!.  For å gjøre det hele kort: «Men mange vil ikke vite og noen vil helst at vi andre ikke skal vite det hel­ler». Det var denne ene setningen jeg den gang ved etter grundigere gjennomlesning reagerte negativt på. I sterk kontrast til hva Hjerpset-Østlie påstår, gjorde jeg den gangen det klart at mitt syn på det øvrige innholdet slettes ikke var endret. 

2 kommentarer:

  1. Takk for gode observasjoner. Er dette en replikk publisert i Aftenposten?

    Jeg tror som deg at det grunnleggende problemet i HRS'/Storhaugs argumentasjon er premissene om uoverstigelige/uforenlige kulturforskjeller, at problematisk (mindreverdig) kultur finnes i visse land eller knyttet til visse religioner, og at personer fra disse landene (religionene) er bærere av kulturen nærmest som et gen det ikke er mulig å kvitte seg med. Særlig dette siste punktet synes jeg er skremmende likt klassisk rasetenkning - kultur blir ikke lenger en prosess mellom mennesker men noe som nesten kan leses ut av hudfargen.

    SvarSlett
  2. Selv blogposten har ikke vært publisert i Aftenposten eller andre steder. Jeg viser imidlertid til en disputt jeg hadde med HRS i Aftenposten for et par-tre uker siden. I sluttnote 2 gjengis en replikk jeg i den anledning sendte inn, og som avisen har gitt beskjed om vil publiseres. Av en eller annen grunn har så ennå ikke skjedd, til tross for purring fra min side.

    SvarSlett