(Debattinnlegg
på trykk i Bergens Tidende, 5. august 2013)
Hege
Storhaug forholder seg ikke til innvendingene som har blitt reist mot hennes sammenblanding av Fjordmans
rasistiske og fascistoide utlegninger med «islamkritikk». I stedet
karakteriserer hun sine meningsmotstandere (undertegnede inkludert) gjennom
bruk av uttrykk som «rasister» og «idioti».
Denne lite
flatterende reaksjonsmåten må sees i lys av at Storhaug har det til felles med
Fjordman at hun forveksler folk og verdier som om det var ett og det samme. I
stedet for å rette søkelyset mot bestemte kulturelle praksiser, politiske ideer
og ideologiske ståsteder, er det i økende grad folks identiteter Storhaug
angriper.
For
eksempel har hun gjennom Human Rights Service sin hjemmeside formidlet påstander om at afrikanere er å regne
som psykisk utviklingshemmede. Nylig hyllet hun Thilo Sarrazin, blant
annet for hans harselas over "de politisk korrektes" avvisning av at
det skal være noe mer enn utseendet som skiller "rasene" fra
hverandre.
Selv har
Storhaug tillagt det hun betegner «urnordmenn» nedarvede
karaktertrekk som skal gjøre dem etisk og moralsk overlegne folk med
innvandrerbakgrunn. I kontrast til disse «urnordmennene» preges innvandrere i
hennes øyne av egenskaper som gir seg utslag hensynsløs streben etter etniske
særinteresser.
Åpenbart
har Storhaug den oppfatningen at enhver som ikke er villig til å akseptere hennes
dehumaniserende framstilling av innvandrere lukker øynene for makt og
voldsutøvelse som springer ut av islam i kombinasjon med foreldede patriarkalske tradisjoner. Slikt kan det selvfølgelig ikke bli
noen rasjonell debatt av, om noe som helst.
