Med rasisme for dialog og forståelse?

(På trykk i Klassekampen 06.03.13)

Ved enkelte anledninger har Ole Jørgen Anfindsen blitt ufint behandlet i media, og for en tid tilbake skal han ha mistet jobben som følge av sine politiske synspunkter. Spesielt det siste berører viktige prinsipielle problemstillinger. Mitt anliggende er imidlertid å ta utgangspunkt i den retoriske strategien Anfindsen bruker når han i en kronikk i Klassekampen (28. februar) hevder at han urettmessig blir slått i hartkorn med høyreekstremister. Anklagene hans blir nemlig hule så lenge han i kronikken helt unnlater å berøre ideene om «raser» han selv forfekter når han argumenterer mot dagens innvandringspolitikk.

Det siste kommer fram i Anfindsens egen bokutgivelse Selvmordsparadigmet, men også i en rekke debattinnlegg i aviser og internettfora. Åpenbart er det et hovedanliggende for ham å fremme påstander om at afrikanere gjennomgående har svært lav intelligens og er styrt av drifter og impulser. Av den grunn skal afrikanere angivelig mangle genetiske forutsetninger for å fungere i europeiske samfunn. Dersom den geografiske fordelingen av afrikanere ikke kontrolleres tilstrekkelig, konkluderer Anfindsen, vil «rasen» utgjøre en trussel mot Europa og verdens hvite befolkning. Mener han virkelig at dette er egnet til å fremme «dialog, forsoning og gjensidig forståelse», slik han i kronikken betegner sitt eget bidrag til debatten om innvandring?

Anfindsen forsøker å kle sin rasisme i en vitenskapelig drakt. De akademiske referansene han ynder å holde fram har imidlertid ved en rekke anledninger blitt kritisert sønder og sammen fra høyst kompetent hold. Blant annet innvendes det at når afrikanere stemples som en mentalt tilbakestående «rase», stilles vi ovenfor forskning som ikke holder mål verken empirisk, metodisk eller teoretisk. Populasjonsgenetikerne viser dessuten at bak synlige trekk som hudfarge og hårfasong finnes det stor genetisk variasjon som ikke samsvarer med de gamle rasekategoriene. Anfindsens «raser» er derfor sosiale og ideologiske konstruksjoner. Selv avfeier han uten nærmere begrunnelse denne typen innvendinger ved å benytte seg av uttrykk som «virkelighetsfornektelse» og «løgn». Påstanden om at han selv blir møtt med «intellektuell uredelighet» har unektelig et komisk skjer over seg.

Anfindsen vil ha seg frabedt å bli assosiert med politisk ekstremisme. Når han selv forfekter en ide om at den «hvite rasen» må vernes mot andre «raser», tar han i virkeligheten til orde for en politikk der sosiale identiteter og politiske rettigheter skal festes til folks hudfarge. Dersom man skulle forsøke å gjennomføre noe slikt i fullt alvor, viser jo erfaringer med tilsvarende prosjekter opp gjennom historien at det «moralsk kompasset» som Anfindsen tidligere har framholdt at Behring-Breivik mangler må legges til side. Inntil videre velger jeg å tro at vi her står ovenfor problemstillinger som han selv ikke har tenkt spesielt grundig igjennom.