Æresrelatert vold

To forskjellige filmer om æresdrap er aktuelle her til lands. Deeyahs Banaz– a love story ble for ikke lenge siden vist på TV2, mens Hisham Zamans Før snøen faller hadde premiere under filmfestivalen i Tromsø i januar. Zamans film har ordinær visning på kinoer i disse dager. Tatt i betraktning det alvorlige temaet, kunne man tenke seg at tematikken ville få stor oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet. Så har vel egentlig ikke skjedd. Annerledes forholder det seg med den palestinske duoen DAMs siste musikkvideo, som i engelsk oversettelse har tittelen If I could go back in time. Her tematiseres også æresdrap, i Palestina.

På nettsiden Jaddaliyya reagerte den kjente amerikansk-palestinske antropologen Lila Abu-Lughod ved å heve at DAM ensidig framstiller æresdrap som et kulturelt problem. Dermed oppnår man ikke annet, skriver hun, enn å bekrefte stereotype fordommer om palestinere, arabere og muslimer som generisk voldelige. I følge denne kritikken, må patriarkalsk vold først og fremst forstås som et strukturelt problem i lys av kolonihistorie, Israels «apartheidpolitikk» og global kapitalisme.

Abu-Lughods utspill har vakt sterke reaksjoner, ikke minst i blogsfæren. Wafa Ben Hassine er en tunisisk menneskerettighetsaktivist som for tiden studerer jus ved et universitet i USA. Med referanse til den akademiske og nordamerikanske posisjon kritikken uttrykkes fra, skriver hun følgende i egen blogg:

... [I] am sick of countries in the Global North telling us what to do. So why not create a domestic discourse? Why not raise awareness about our issues from the ground up? Each country has its own unique nuances that affect why and how this type of violence occurs. To equate Palestine with Morocco, Jordan with Sudan, etc, is dangerous. DAM, in this video, is bringing the issue home. The members of DAM are not American, British, or French. They are Palestinian. If anyone should and could shed light on our problems, it is folks from our own society–us. We need to change our Middle East and North Africa; nobody else can or should do it.

Selv om flere har sagt at de et stykke på vei er enige med Abu-Lughod når det gjelder flere av hennes betraktninger, har hun blitt kraftig kritisert for ensidig å knytte æresrelatert vold til strukturelle og eksterne forhold. Når hun til og med påstår at DAM er «forført av vestlig propaganda», påpeker folkene bak DAM i et tilsvar at videoen henvender seg til palestinere som selv er berørt av den æresdrap. Dersom budskapet til enhver tid skulle tilpasses et eksternt publikum for å hindre feiltolkninger og aktivt misbruk, gjør man i realiteten samme knefall som Abu-Lughod beskylder DAM for, argumenteres det. I siste instans vil det være ensbetydende med å frata palestinere ansvar for og muligheter til selv å gjøre noe med problemet.

Abu-Lughod anførte på sin side at når DAM i hennes øyne reduserer æresdrap til kultur og tradisjon, medvirker de til å framstille æresrelatert vold som usammenlignbart med vold i nære relasjoner andre steder i verden (som f.eks. partnerdrap i Norge). Til dette har Wafa Ben Hassine følgende å si:

We cannot actively exclude culture and tradition from the equation. I will not pretend to know exactly how these factors contribute to such violence, yet – I can tell you they have a thing or two to do with it. Folks that engage in such violence will cite God, honor, and community. Who are we to completely bypass the justifications they themselves offer and link the violence to other factors altogether? Clearly, tradition has at least a little to do with the offender’s psychology. And what about some of the troubling sermons given in state-sanctioned mosques, in front of hundreds of men? How do we ignore this? Why would we?!

Walfa Ben Hassine viser her til noe viktig, nemlig at de som utøver vold søker legitimitet for sine handlinger gjennom kulturelle ideer om ære. Dette bør ikke forstås som noe annet enn intensjonell handling, og kan dermed ikke alene forklares på et abstrakt nivå gjennom å vise til historiske linjer og strukturelle maktforhold. Det dreier seg også om aktiv opprettholdelse av patriarkalsk makt.

Likevel kan Abu Lughod ha et poeng i at man ikke må tape av syne det strukturelle og historiske. Det patriarkalske systemet har opphav i statsløse agrarsamfunn der det mest ble organisert gjennom folks medlemskap i ættelinjer. I møtet med moderne samfunnsforhold blir æresbegrepet på mange måter en anakronisme. Det mister imidlertid ikke sin relevans før samfunnet gis anledning til å gjennomgå en viss utvikling. I Palestinas tilfelle kan man si at kolonialismen og den israelske undertrykkingen har vært til hinder i så måte. Så lenge slike forhold ikke tas i betraktning, ender man lett opp med forståelsesmåter som bygger på forestillinger om kultur og kulturforskjeller som noe fullstendig gjennomgripende og monolittisk, slik at æresdrap forstås som en logisk følge av at noen er palestinere.

De som påpeker at æresdrap ikke direkte kan sammenlignes med såkalte partnerdrap (som det for øvrig er mange av i Norge) har selvfølgelig rett. Mekanismene bak er på mange måter forskjellige. Mens æresdrap dreier seg om at mannlige, nære slektningenes ære som skal forsvares, er det individets mangel på verdighet som utløser parterdrap. Mens det første skjer med overlegg, finner det andre ofte sted som et utilsiktet resultat av irrasjonell vold. Æresdrap kan gis en direkte sosial forklaring som planlagt og intendert. Partnerdrap forklares primært gjennom å vise psykologiske mekanismer. Like fullt kan vi ikke tape av syne at bak partnerdrap ligger det også noen sosiale og kulturelle trekk ved det norske samfunnet. Partnerdrap kan med andre ord  ikke uten videre avfeies som«uunngåelige» psykotiske kasus, like lite som æresdrap har sin hele og fulle forklaringen i den kulturelle bakgrunnen til de som begår ugjerningen.

Abu-Lughods poeng kan derfor overføres til norske forhold. Maktovergrep og vold i patriarkalske rammer blir lett gjort til «ikoniserte» representasjoner av «de andre», av de som er alt det «vi» ikke er. Det blir til noe som klistres på folks identiteter. Det siste er kanskje også en medvirkende årsak til at det fram til i dag har vært få aktører i de såkalte innvandrermiljøene som har snakker høyt om denne type problemer. Selv om æresdrap muligens ikke er noe omfattende problem i Norge - i det minste dersom vi tenker på hva som foregår innenfor landets grenser - er det likevel grunn til å regne med at ulike former for mindre drastisk æresrelatert vold (f.eks. tvangsekteskap) forekommer en god del. Når disse tingene omtales gjøres det imidlertid i alt for stor grad på måter som nedvurderer hele kulturtradisjoner og identiteter. De få aktørene med innvandrerbakgrunn som tar det opp blir dessuten lett oppfattet som noen som helt og fullt har gått over til «vår» side og på alle vis har satt strek over sin sosiale og kulturelle opprinnelse. Dermed tapes det lett av syne at selv om man er motstander av patriarkalsk makt og æresrelatert vold, kan man like fullt identifisere seg sterkt med andre deler av den kulturtradisjonen æresrelatert vold forbindes med.

Ofte med rette, men andre ganger med urette, oppfattes det nok slik at det ikke bare er noen bestemte praksiser som blir angrepet, men også at ens egen identitet (som muslim, som pakistaner, som somalier osv.) blir slått i hartkorn med det voldelige. På denne måten oppstår det en sterk polarisering der frontene står langt fra hverandre. Derfor er det behov for at æresrelatert vold blir snakket om gjennom andre tilnærminger og av andre aktører enn det som har vært vanlig hittil. Her er jeg optimist. Bare i løpet av de par siste årene har mange med såkalt innvandrerbakgrunn melder seg på i det offentlige ordskiftet. Der er født og oppvokst her og er ikke innvandrere i ordets egentlige betydning. Og kanskje det beste av alt; de taler på ingen måte med en og samme stemme, men ut fra ulike erfaringsperspektiver og forskjellige politiske ståsteder. Samtidig er det grunn til å understreke at disse ikke har noe større ansvar enn andre. Som all annen vold er æresrelatert vold et samfunnsproblem og ikke bare et "minoritetsproblem". Likevel er dialog, og ikke alene konfrontasjon, nødvendig skal man ha mulighet til å gjøre noe med problemet.