Nasjonal selvfølelse og ideen om uforenlige kulturtradisjoner

Påstandene om at nasjonal kultur og patriotisme er i ferd med å undergraves kan virke underlige. For det finnes vel knapt finnes noe land i Europa der befolkningen er mer stolte av sin nasjonale kultur og som betingelsesløst feirer sin nasjonale identitet enn vi nordmenn. Når folk som Toje, Tybring-Gjedde og Hustad likevel uttrykker slik bekymring, tror jeg det i virkeligheten dreier seg om reaksjoner på at vi nordmenn i dag forstår oss annerledes enn for få tiår tilbake. Innvandringen fra andre deler av verden har lite å gjøre med denne endringen. For hovedårsaken til at nordmenns nasjonale identitet har forandret seg tror jeg  først og fremst finnes i at et felles framtidsprosjekt ikke er der på samme måte som før.

Tidligere kunne den nasjonale selvfølelsen leve lenge på seier over svenskene i en eller annen marginal idrettskonkurranse. I dag er det siste blitt en selvfølgelighet. Vi behøver ikke å bevege oss langt tilbake i tid før det skapte nasjonal oppstandelse dersom norske idrettsutøvere mot alle odds tok medalje i en av de store sommeridrettene. I dag framkaller det samme ikke stort mer enn skuldertrekninger. Det siste tror jeg er et symptom på at det som var en nasjonal drøm har blitt virkelighet. Den private og offentlige rikdommen er så stor at velstandsbyggingsprosjektet oppfattes som fullbyrdet. I dag er det svenskene som kommer til oss, ikke vi som løper etter dem. Sammenligner vi oss med andre nasjoner, er vi raske til å gi oss selv inntrykk av at vi er på høyde i det meste vi gjerne vil være på høyde med dem i, og vel så det. 

Når oppslutningen om det nasjonale ikke lenger er knyttet til forestillinger om hva lille Norge kan bli, må patriotismen bygge på en forståelse av hva Norge har vært og blitt. For noen handler dette om Norges storhet og vellykkethet, og på forsvaret av dette. Uten et felles framtidsprosjekt er det dessuten lett å henfalle til det tilbakeskuende. Dermed gis det også uvilkårlig spillerom for både nostalgiske og reaksjonære perspektiver. I den såkalte kulturdebatten skimtes stadig vekk lengselen etter det gamle, velordnede industrisamfunnet og den nære fortidens kirkelige og borgerlige dominans over kulturen. Som om ikke det er nok, ser vi også en tendens til at dystopiske forestillinger vokser fram. Framtiden representerer ikke lenger en mulighet til noe bedre, men snarere en trussel om at det nasjonalt «hevdvunnede» skal ødelegges. For å mobilisere til forsvar mot en truende framtid, trengs en «god fiende». Dessverre kan det se ut til at  en god del mener at det er innvandrerne og muslimene som skal bekle denne rollen.

Det ligger i sakens natur at nasjonale identiteter må bygge på en oss/dem-tenkning. Når en slik tenkning gis næring av forestillinger om en ytre trussel, får ideer om kulturell renhet større plass enn ellers. Den gang det nasjonale bygget på et felles framtidsprosjekt, kunne vi lettere svelge alt utenfra rått og helt, og la det blande seg med det som var der fra før. Fordi kulturministeren ikke er «urnorsk» (for å bruke Hege Storhaugs term) forlanges det av henne at hun skal gjøre seg selv ren for nasjonen ved peke på hva det er ved norsk kultur som er essensielt annerledes enn Pakistans nasjonale kultur. Samtidig blir det tydelig at verken Tybring-Gjedde eller Hustad selv er i stand til det å gjøre det de øynesynlig mener er en av kulturministerens politiske oppgaver. For Hustad er norsk kultur noe så diffust som «ett eller annet», for Tybring Gjedde en anekdotisk samling fenomener og praksiser i en museal aura. Når de to blir presset til å være konkrete, ender de likevel opp med det såkalte tillitssamfunnet. Innvandrerne derimot bærer på kulturtradisjoner som er uforenlige med den norsk kultur og derfor også med tillitssamfunnet.

Skal alt dette gi mening, forutsetter det en ide om at det er kulturtradisjoner som skaper samfunn, og ikke omvendt. Men bør vi virkelig ta for gitt at f.eks. barn av pakistanske arbeidsinnvandrere som kom hit på 70-tallet, og deres barn igjen, vil være uten tillit og respekt for staten og det sivile fellesskapet her til lands? Er det virkelig slik at vi alle er innelukket i våre forfedres kulturtradisjoner? Nei, selvfølgelig ikke. Da jeg vokste opp på 60- og 70-tallet var homofili noe dunkelt og farlig. Den gang var det ikke uvanlig å gifte seg fordi et barn hadde blitt unnfanget ved et uhell. Slik er det ikke lenger i dag. Hvorfor har vi ikke fulgt våre foreldres kulturtradisjoner på disse punktene? Tybring-Gjedde vil selvfølgelig innvende at dette er en naturlig utvikling, ettersom norsk kultur er preget av at hver generasjon bare tar med seg «det beste» videre. Så kan man stille spørsmålet om denne evnen til å ta med seg «det beste» er en egenskap «urnordmenn» ikke deler med andre? Er det noe som tilsier at barn av muslimske innvandrere fra Midtøsten ikke skal kunne gå andre veier enn deres egne foreldre? Hva med alle de unge kvinnene som tar høyere utdanning? Man kan vel ikke påstå at disse viderefører kulturtradisjoner fra sterkt patriarkalske agrarsamfunn i det pakistanske Punjab? 

For et par år tilbake vakte utgivelsen av boka Selvmordsparadigmet en viss oppmerksomhet. Forfatteren Ole Jørgen Anfindsen tar her til orde for at Europa og «den hvite rasen» er i ferd med å begå «selvmord» som følge av innvandring fra Afrika. Grunnantakelsen er at menneskeheten er inndelt i biologiske «raser» og at «den afrikanske rasen» mangler biologiske forutsetninger for å leve i demokratiske velstandssamfunn som de europeiske. Det siste forstår forfatteren av boka som «den hvite rasens» enestående historiske verk. 

Her har vi å gjøre med et ideologisk misbruk av evolusjonspsykologi, populasjonsgenetikk og evolusjonsbiologi, der Anfindsen forsøker å reetablere en klassisk rasisme. Men dermed er han også i utakt med  ideologisk utvikling på ytterste høyre fløy. For i et internasjonalt perspektiv ser vi en tendens til at ønsker om segregering av befolkningsgrupper og populasjoner snarere  begrunnes med  ideer om uforenlige kulturtradisjoner enn med forestillinger om biologisk ulikhet. I bunnen av en slik sterkt kulturalistisk tenkemåte ligger det forestillinger om at våre følelser, tankemønstre og handlinger er automatiske responser på kulturtradisjoner vi er «født inn» i. Her det altså ikke medfødte kroppslig og mental utrustningen som gjør oss grunnleggende forskjellige, men kulturtradisjonen vi får overlevert fra våre foreldre.

Når kulturtradisjoner gjøres til noe arvelige og uavvendelig, samtidig som de forstås som uforenlige og hierarkiserte, blir logikken den samme. Biologi er bare byttet ut med kulturteori. Dermed blir det ingen egentlig vesensforskjell mellom Anfindsens postulat om at afrikanere representerer en biologisk trussel mot det hvite og det norske og påstander om at innvandrere som følge av nedarvede kulturtradisjoner truer norske kultur og etablerte samfunnsstrukturer.

Tybring-Gjedde, Hustad og Storhaug vil ganske sikkert avvise at de har oppfatninger om forholdet mellom kultur og individer som samsvarer med det jeg har beskrevet ovenfor. Like fullt er det et problem at de argumenterer på en måte som sterkt impliserer en slik sammenheng. For hva annet sier de egentlig at personer som kan gis stemplet «innvandrer» har en kulturell bakgrunn som gjør dem ute av stand til å ha tillit til og respekt for statlige institusjoner og en rekke andre fellesskapsordninger? Dersom de faktisk mener noe annet enn dette, må det uttrykkes langt mer presist og konkret enn hva tilfellet har vært så langt.

Innvandrere blir ikke mer veltilpassede i det norske samfunnet bare ved å eksponeres for kunnskap om nasjonale ikoner som Wergeland og Nansen eller for nasjonalromantisk symbolikk. Det er først når man tar del i det norske samfunnet på et hverdagslig plan (lønnsarbeid, organisasjonsliv, relasjoner til naboer, nasjonale høytidsdager etc.), og dermed får tilknytning til samfunnet, at norsk kultur og norsk identitet kan bli meningsfullt og viktig. Med andre ord må utfordringer som angår innvandring belyses gjennom problemstillinger som har med sosial integrering å gjøre, og ikke ut fra antakelser om kulturtradisjoners effekter på folks tanke- og handlemønstre. Sagt på en annen måte: Veien til integrering går ikke gjennom norsk kultur. Snarere er det motsatt. Veien til norsk kultur går gjennom sosial integrering.

Det er ikke debatt om kulturen vi har behov for. For langt viktigere er en debatt om sosial integreringen. Da har jeg ikke bare i tankene spørsmål som hvordan grupper med innvandrerbakgrunn som i dag faller utenfor (eller til og med stiller seg selv utenfor) best skal integreres i samfunnet. Et like viktig anliggende er å diskutere hva vi forstår med sosial integrasjon. F.eks. er jeg redd det er all grunn til å belyse spørsmålet om man kan regnes som tilstrekkelig norsk selv om man har innvandrerbakgrunn og ikke oppfyller alle de stereotypier av fullkommen norskhet som nasjonalkonservative innvandringsmotstandere bærer på.