document.no og "berøringsangst"

I sin hyllest til document.no hevder Bjørn Stærk i Aftenposten (18.12.13) at nettstedet i mangel av «berøringsangst» for kontroversielle temaer «går mot strømmen». Jeg mener Stærk i beste fall bare delvis har rett i dette, og at han dessuten tar feil når han skriver at nettstedet ikke har en klar profil.

Når det aller meste som skrives på document.no handler om migrasjon og flerkulturalitet som en ødeleggende kraft, har vi allerede en profil som er mer enn tydelig nok. I særdeleshet blir islam og muslimer systematisk framstilt på en ensidig negativ måte. Gjennom til dels gammelmodig nasjonalisme, kristenkonservativ ideologi og anti-islamske agendaer gis det inntrykk av at man ønsker å vende tilbake til en tid som man tror en gang fantes, til en etnisk og religiøst homogen nasjonalstat der kulturen var kirkelig, borgerlig og autoritær. For det andre er tesen om «the clash of civilizations» dominerende. Innvandring fra andre kontinenter framstilles som en iboende trussel mot det «vestlige» eller «europeiske, enten det siste viser til ideer om at den opprinnelige europeiske befolkningen har et slags monopol på opplysningstidens idealer eller til forestillinger om en slags essensiell kulturtradisjon.

Det er også grunn til å framheve at document.no bærer preg av en påtakelig vegring mot å berøre visse temaer på en direkte måte, noe som blant annet tydeliggjøres gjennom en utstrakt bruk av insinuerende argumentasjonsformer. For å illustrere hva jeg sikter til med det siste, kan jeg som ett av flere mulige eksempler vise til hvordan det for en tid tilbake ble referert fra en notis i en italiensk avis om en mann av marokkansk opprinnelse som skal ha drepte sine egne barn. Angivelig ville han straffe sin kone fordi hun skal ha nektet å dekke seg til.

Fordi det refereres lakonisk og ukommentert, får vi ikke vite noe konkret om hva man vil formidle med dette. Document.no er ingen nyhetsavis, og det er langt fra åpenbart at hensikten var avgrenset til et trivielt ønske om å berette om en tragisk hendelse. Vi må heller forstå det slik at det vises til noe leserne bør være innforståtte med, og at man dermed vil fortelle noe om islam og muslimer i sin alminnelighet.

Man må gjerne hevde at islamske praksiser i seg selv kan medvirke til at folk blir mentalt forstyrrede, med det til følge at bestialske handlinger begås. I så fall må det argumenteres for et slikt syn. Men noe slikt skjer ikke her. Stilt ovenfor lignende saker som omfatter ikke-muslimer, ville man ganske sikkert ha avfeid det hele som utslag av alvorlige mentale forstyrrelser. Muslimers handlinger, uansett hvor hinsides, kan derimot ikke forstås som resultat psykiske lidelser. Muslimer er bare muslimer, og ikke noe annet enn muslimer.

Slike dehumaniserende insinuasjoner er dessverre typisk for document.no og retter seg ikke bare mot muslimer. F.eks. karakteriseres lovbrytere regelmessig ved deres hudfarge ("mørkhudede") og ingenting annet. Det insinuerende trer imidlertid også fram når document.no til stadighet beskylder den såkalte politisk korrekte eliten for «moralisering» eller "hysteri". Hovedmannen bak document.no, Hans Rustad, sine skriverier om «vestens» forhold til «ikke-vestlige» folkegrupper kan her tjene som eksempel. Tidligere i år bebreidet han de som kritiserte den danske DF-politikeren Marie Krarup for hennes utilslørte forakt for urbefolkningen på New Zealand, maoriene. I den forbindelse ga uttrykk Rustad uttrykk for den høyst aparte oppfatning at offentlig framføring av maoriske hilsningsseremonier er ensbetydende med at New Zealand oppgir sin nasjonale verdighet (!).  

Hva vil han egentlig fortelle leserne når han i samme åndedrag knytter denne kommentaren til en påstand om at «... kri­tikk av mino­ri­te­ter, ingen sam­men­lig­ning, intet for­svar av vår egen kultur» ikke er aksepteres? Hva er det maoriene egentlig skal kritiseres for? Hva er det som tilsier at «vår egen kultur» har behov for et «forsvar» mot maorienes kulturtradisjoner? Typisk nok sier Rustad ingenting om dette. For det er demagogien (eller kanskje riktigere; forsøk på sådan), og ikke substansielle argumenter, som er hans kjennemerke.

Et lignende eksempel knytter seg til document.no sin klagesang over at mange ikke vil slippe innvandringsmotstandere som den tyske økonomen Thilo Sarrazin eller O.J. Anfindsen «inn i varmen». I disse bebreidelsene unngår man typisk nok å berøre at de to, i sine forsøk på å vekke til live et rasebegrep som hører forrige århundre til, argumenterer på et rasistisk grunnlag mot innvandring. 

Her er «berøringsangsten» påtakelig, som når Rustad skriver følgende: «Anfind­sen har sagt og skre­vet mye rart. Han tar i temaer andre lar ligge. Men det at han er klø­nete og ser ut til å mangle en viss finger­spitz­ge­fühl for omgi­vel­sene, betyr ikke at han tar feil i alt eller at han er moralsk for­kas­te­lig». Anfindsen mener jo faktisk (jvf. bokutgivelsen ‘Selvmordsparadigmet’) at dersom den geografiske fordelingen av folk av afrikansk herkomst ikke kontrolleres tilstrekkelig, vil den afrikanske «rasen» utgjøre en biologisk trussel mot den «hvite rasen». Dersom Rustad virkelig mener at problemet er budbringerens manglende «fingerspitzgefühl» og ikke budskapet, hvor står han selv i forhold til teorier om raser, intelligens og innvandring?

Det siste spørsmålet aktualiseres av at document.no for en tid tilbake fant det formålstjenlig å publisere en tekst av en anonym svensk gjesteskribent, ikke om «afrikaneres lave intelligens», slik Stærk skriver (som om det refererte til et faktum), men der innvandring fra afrikanske land karakteriseres som «masseimport av psykisk utviklingshemmede».

Det er betegnende at hensikt med å publisere en slik tekst forblir høyst uklar. Mener document.no at forfatteren her bringer interessante perspektiver til torgs, eller tenker man seg at slike rasistiske utsagn burde gjøres til gjenstand for en eller annen form for debatt? Man får uvegerlig inntrykk av at document.no strever med et uavklart forhold til noen bestemte prinsipielle skillelinjer.

Slik faller document.no fint inn i folden, eller sagt på en annen måte; de befinner seg medstrøms. For er det noe som kjennetegner dagens innvandringsmotstand, er det nettopp det insinuerende og «berøringsangsten» ovenfor noen bestemte prinsipielle spørsmål, ikke minst når det stadig argumenteres på måter som innebærer at verdier forveksles med folkegrupper og rasistiske perspektiver stadig slippes inn i krokene.

Document.no må gjerne være obligatorisk lesning, slik Stærk anbefaler. Om ikke annet vil man bli kjent med hvordan dette nettstedet bruker en selvkonstruert «dissident» -rolle som legitimering av dehumaniserende framstillinger av innvandrere.

 

Migrasjon i et større perspektiv enn det europeiske

Som ventet er svaret på katastrofen utenfor Lampedusa at kampen mot menneskesmuglerne skal intensiveres og grensekontrollene strykes. Ikke bare er dette korttenkt. Det vitner også om en tankemåte der migrasjon reduseres til noe vi europeere «utsettes for». Tar vi hensyn til at migrasjon er et globalt og dynamisk fenomen, blir det imidlertid klart at migrasjonen ikke stopper opp selv om kontrollene ved Europas grenser intensiveres. Migrasjonen vil bare ta andre former og retninger. Folk migrerer først og fremst fordi livsbetingelsene er håpløse der de bor, ikke fordi man setter seg fore å utnytte velstanden som eksisterer i Europa.

Dessuten er det all grunn til å stille spørsmål ved om intensivert kontroll vil bringe den såkalte menneskesmuglingen til ende, og dermed sette en stopper for de farefulle overfartene over Middelhavet? For er det ikke nettopp kontrollen ved grensene som skaper et marked for smuglerne? Ikke sjelden argumenteres det som om smuglerne er årsaken til at migrasjon finner sted. Men forholdet er vel heller motsatt. Smuglerne finnes fordi folk vil flytte på seg over landegrenser og trenger hjelp til det. Ennå mer effektiv grensekontroll vil derfor, som migrasjonsforsker Hein de Haas påpeker, ha som resultat at migranter og flyktninger vil ta ennå større sjanser og bli ennå mer avhengig av smuglere.

Erfaringene fra grensen mellom Mexico og USA tilsier at økt kontroll ikke reduserer migrasjonen. Konsekvensene har i stedet vært at migrasjonsreisene blir mer kompliserte og omstendelige, og ikke minst mer farefulle med flere dødsfall til følge. På 90-tallet ble kontrollen med Gibraltarstredet styrket. Effekten var ikke redusert migrasjon. I stedet ble det etablert nye migrasjonsruter øst og vest for Gibraltar. Dessuten er det uansett langt flere som kommer til Europa ved hjelp av andre metoder og reisemåter enn med båt over Middelhavet.

Migrasjonsstrømmene er komplekse og i stadig endring. For eksempel er det i dag ikke bare afrikanske migranter som er med båtene som legger ut fra den nordafrikanske kyststripen. Folk fra land som Kina, India, Pakistan og Bangladesh reiser til først til Vest-Afrika, for deretter å følge de samme migrasjonsrutene som vestafrikanere lenge har brukt gjennom Sahara. På den andre siden er det er slettes ikke alltid at Europa er destinasjonen. Mange vestafrikanerne nøyer seg med å stoppe opp i nordafrikanske land, med det mål for øye å legge seg opp penger gjennom å arbeide der, enten i flere og kortere perioder eller over mange år. Migrasjonsstrømmer går også sørover. Bare i løpet av de fem siste årene har Sør-Afrika mottatt i gjennomsnitt ca.150 000 asylsøkere pr. år. I et land som Mocambique befant det seg mer enn 10 000 registrerte asylsøkere per september i år.

Migrasjon starter ofte med en reiser uten et klart definert mål. Ferden går noen ganger gjennom flere land og kan vare i flere år, med mange midlertidige stopp av ulik varighet. Det finnes f.eks. somaliere som har søkt asyl i Guatemala etter en lengre reise gjennom flere afrikanske og latinamerikanske land. Det siste avspeiler en utvikling der flere og flere afrikanere søker seg over Atlanterhavet. Fra 2010 til 2012 steg antallet asylsøkere i Brasil fra rundt 500 til mer enn 2 000. Det dreier seg altså om tredobling i løpet av en toårsperiode, og flertallet av asylsøkerne kommer fra Afrika. I Argentina bor det i dag 3 000 afrikanske innvandrere, mens det for få år siden bare var snakk om en håndfull.

Det er grunn til å anta at migrasjonsstrømmen til Latin-Amerika vil bli større i tiden framover, og økningen vil neppe bli mindre dersom det virkelig skulle lykkes å etablere en effektiv kontroll ved grensene til Europa. Det samme ville gjelde også innen Afrika. Land som Etiopia vil ta i mot flere flyktninger fra naboland, mens flere etiopiere vil søke tilflukt i land som Mocambique, Angola, Namibia og Sør-Afrika. Men da er kanskje alt greit, for i noens øyne er det vel her snakk om land som verken har velferdsstater eller «kulturer» som kan ødelegges?