søndag 10. mai 2015

Matlary om migrasjon: Kunnskapsløst og moraliserende

Janne Haaland Matlary har nylig uttalt seg om flyktninger og migrasjon (DN, 05.05.15). Ikke bare preges resonnementene hennes av manglende kunnskap om emnet hun tar opp. Til slutt lar hun også argumentasjon hvile på en moralske indignasjon over at afrikanere reiser ut fra sine hjemlandene. Ikke desto mindre målbærer hun her synspunkter som har høy sirkulasjonsfrekvens i ulike debattfora. Derfor kan det være på sin plass med noen kommentarer.

Matlary er opptatt av byrdefordelingen når de gjelder ansvaret for flyktninger:

 «… land [har] plikt til å ta mot flyktninger, men bestemmer selv hvor mange. Dette er landets suverene rett. I EU vil man måtte bli enige om en byrdefordeling og Norge bør være med i denne, men det er først og fremst nabolandene i regionen som bør ta flyktninger, og det gjør de oljerike naboene der ikke. Hvor er Gulf-statenes dugnad?».

Nå burde det allerede være godt kjent at nabolandene tar imot så og si samtlige flyktninger fra Syria. Dessuten er det vel knapt noe som har tatt til ordet for at mer enn en beskjeden brøkdel av det store antallet syriske flyktninger som i dag befinner seg i land i Midtøsten skal bosettes midlertidig eller permanent i Europa. Samtidig er det riktig som Matlary påpeker, at de rike Gulfstatene ikke bidrar med stort. Så kan man spørre seg om hun på ramme alvor mener det i seg selv skal sette standard? Burde ikke Gulfstatenes unnfallenhet tvert om være et argument for at europeiske land bør ta imot langt flere flyktninger enn hva som er tilfelle nå?

Matlary har rett i at det er mange problemer knyttet til Dublinavtalen. Det er likevel for småtteri å regne, sammenlignet med hvordan flyktningsituasjonen utvikler seg globalt. Når Europa har gjennomført tiltak som gjør at knapt noen har mulighet til å søke tilflukt der, annet enn gjennom kostbare og farefulle reiser, er resultatet at land utenfor Europa blir sittende med alle forpliktelsene. For det er ikke slik i praksis som Matlary synes å tro, at land som f.eks. Libanon, Pakistan eller Kenya uten videre er i stand til å utøve landets suverene rett til selv å bestemme hvor mange flyktninger de vil ta inn over landegrensene. Landene det her er snakk om gir dessuten bare i begrenset grad flyktninger de rettighetene til beskyttelse som de ifølge FNs flyktningkonvensjon har rett på. I Libanon har myndighetene registrert nærmere 1,2 million syriske flyktninger. Landet har fra før bare litt over 4 millioner innbyggere. Mens huseiere, handelsstanden og arbeidsgivere utnytter denne enorme befolkningsøkningen til dels på det groveste, øker klasseskillene i landet. Siden Libanon bare gir syriske flyktninger provisoriske rettigheter, medfører det bl.a. at barn som blir født der ikke registreres og risikerer å vokse opp som statsløse personer. Uten å ta forhold som dette i betraktning, blir de politiske utsagnene om å «hjelpe dem der de er» ikke annet enn uforpliktende retorikk. Skal man løse problemene som oppstår ved at stadig større andeler flyktninger konsentreres i noen få områder utenfor Europa, finnes det egentlig noen andre utveier enn at stater får klare forpliktelser ovenfor flyktninger som først har entret andre lands territorier?

Den angivelige migrasjonsstrømmen fra Afrika kan bare stoppes gjennom å sørge for økonomisk utvikling, mener Matlary. Nå er dette slettes ikke et uvanlig synspunkt. Hun er imidlertid professor i statsvitenskap, og burde ha alle forutsetninger til å sette seg inn i det hun tar opp her. For det er ikke fra land som Liberia eller Niger folk legger ut på vandring, slik dette resonnementet forutsetter. Det er når et land opplever betydelig økonomisk utvikling, slik som i Nigeria og Elfenbenskysten, at folk begynner å reise ut. Derfor kan vi ikke ta for gitt at folk vil bli boende i Liberia eller Niger i det øyeblikket folk flest begynner å få mer penger mellom hendene. Tvert imot er det grunn til å regne med at det motsatte vil skje. Til slutt blir det kanskje ingen andre løsninger, å arbeide for at afrikanske land skal gi sine egne innbyggere utreiseforbud? Med andre ord en slags DDR-løsning. Australias samarbeid med srilankiske myndigheter for å hindre politisk forfulgte tamilske innbyggere å forlate landet, er kanskje et skritt i en slik retning?

Tilsynelatende mener altså Matlary at migrasjon fra afrikanske land har sin årsak i mangel på økonomisk utvikling. Eller gjør hun det? Man kommer raskt i tvil når man leser videre i påfølgende avsnitt, der hun slår fast følgende:

«Enhver borger har [derimot] plikt til å bygge sitt eget land og bidra til en bærekraftig samfunnskontrakt der. Afrika er ikke fattig, det har en fem prosent vekst i gjennomsnitt pr år og har potensial for mye større vekst».

En ting er at Matlary ville ha godt av å følge litt med på bloggen med det ironiske navnet «Africa is a country». Noe annet er at hun her antyder at afrikanske migranters opptrer med mangel på moral, i motsetning til hennes egen mann som

«… kom som ung gutt fra Ungarn i 1956, men ventet i ti år etterpå med å søke norsk statsborgerskap i håp om å kunne dra hjem».

Når vi i Europa bygger velstandssamfunn på fri flyt av kapital, varer og tjenester, hvordan kan vi forvente at den såkalte samfunnskontrakten skal avgrenses til nasjonalstatlige fellesskap, spesielt når det gjelder befolkningen utenfor Europa? Dessuten under hvilke betingelser har egentlig en ung kvinne eller mann fra f.eks. delstaten Bauchi eller Taraba inngått samfunnskontrakt med den nigerianske nasjonalstaten? Matlary er blant dem som i praksis er fri til å reise inn i nær sagt hvilket som helst land. Blant alle de milliardene som ikke deler hennes privilegier, vil utsagnet ha liten legitimitet. De fleste vil oppfatte det som et retorisk utsagn som har til hensikt å understreke maktforholdet mellom de som er frie til å reise og de som ikke er det. Lite tyder på at Matlary har øye for problemstillinger som dette. Derfor må vi gå ut fra at hun mener alle de nærmere én million nordmennene som gjennom tidene har migrert til Amerika brøt en samfunnskontakt de var moralsk forpliktet til å overholde. Det samme må selvfølgelig også gjelde for de 50 millionene som forlot Europa i årene mellom 1850 og 1925.

For øvrig startet Matlary sitt innlegg med beskylde meningsmotstandere for å være ute i moraliserende ærend. Kanskje ser hun ikke selv at hun ender opp med å bygge sin egen argumentasjon på moralsk indignasjon?