Som
ventet er svaret på katastrofen utenfor Lampedusa at kampen mot
menneskesmuglerne skal intensiveres og grensekontrollene strykes. Ikke bare er
dette korttenkt. Det vitner også om en tankemåte der migrasjon reduseres til noe
vi europeere «utsettes for». Tar vi hensyn til at migrasjon er et globalt og
dynamisk fenomen, blir det imidlertid klart at migrasjonen ikke stopper opp
selv om kontrollene ved Europas grenser intensiveres. Migrasjonen vil bare ta
andre former og retninger. Folk migrerer først og fremst fordi livsbetingelsene
er håpløse der de bor, ikke fordi man setter seg fore å utnytte velstanden som
eksisterer i Europa.
Dessuten
er det all grunn til å stille spørsmål ved om intensivert kontroll vil bringe
den såkalte menneskesmuglingen til ende, og dermed sette en stopper for de
farefulle overfartene over Middelhavet? For er det ikke nettopp kontrollen ved
grensene som skaper et marked for smuglerne? Ikke sjelden argumenteres det som
om smuglerne er årsaken til at migrasjon finner sted. Men forholdet er vel
heller motsatt. Smuglerne finnes fordi folk vil flytte på seg over landegrenser og trenger hjelp til
det. Ennå mer effektiv grensekontroll vil derfor, som migrasjonsforsker Hein de Haas påpeker, ha som resultat at migranter
og flyktninger vil ta ennå større sjanser og bli ennå mer avhengig av smuglere.
Erfaringene
fra grensen mellom Mexico og USA tilsier at økt kontroll ikke reduserer
migrasjonen. Konsekvensene har i stedet vært at migrasjonsreisene blir mer
kompliserte og omstendelige, og ikke minst mer farefulle med flere dødsfall til
følge. På 90-tallet ble kontrollen med Gibraltarstredet styrket. Effekten var
ikke redusert migrasjon. I stedet ble det etablert nye migrasjonsruter øst og
vest for Gibraltar. Dessuten er det uansett langt flere som kommer til Europa ved
hjelp av andre metoder og reisemåter enn med båt over Middelhavet.
Migrasjonsstrømmene
er komplekse og i stadig endring. For eksempel er det i dag ikke bare afrikanske migranter som er med båtene som legger ut fra den nordafrikanske kyststripen.
Folk fra land som Kina, India, Pakistan og Bangladesh reiser til først til Vest-Afrika,
for deretter å følge de samme migrasjonsrutene som vestafrikanere lenge har brukt
gjennom Sahara. På den andre siden er det er slettes ikke alltid at Europa er destinasjonen.
Mange vestafrikanerne nøyer seg med å stoppe opp i nordafrikanske land, med det
mål for øye å legge seg opp penger gjennom å arbeide der, enten i flere og kortere
perioder eller over mange år. Migrasjonsstrømmer går også sørover. Bare i løpet
av de fem siste årene har Sør-Afrika mottatt i gjennomsnitt ca.150 000 asylsøkere
pr. år. I et land som Mocambique befant det seg mer enn 10 000 registrerte asylsøkere
per september i år.
Migrasjon
starter ofte med en reiser uten et klart definert mål. Ferden går noen ganger
gjennom flere land og kan vare i flere år, med mange midlertidige stopp av ulik
varighet. Det finnes f.eks. somaliere som har søkt asyl i Guatemala etter en
lengre reise gjennom flere afrikanske og latinamerikanske land. Det siste
avspeiler en utvikling der flere og flere afrikanere søker seg over Atlanterhavet.
Fra 2010 til 2012 steg antallet asylsøkere i Brasil fra rundt 500 til mer enn
2 000. Det dreier seg altså om tredobling i løpet av en toårsperiode, og
flertallet av asylsøkerne kommer fra Afrika. I Argentina bor det i dag 3 000
afrikanske innvandrere, mens det for få år siden bare var snakk om en håndfull.
Det
er grunn til å anta at migrasjonsstrømmen til Latin-Amerika vil bli større i
tiden framover, og økningen vil neppe bli mindre dersom det virkelig skulle
lykkes å etablere en effektiv kontroll ved grensene til Europa. Det samme ville
gjelde også innen Afrika. Land som Etiopia vil ta i mot flere flyktninger fra naboland,
mens flere etiopiere vil søke tilflukt i land som Mocambique, Angola, Namibia
og Sør-Afrika. Men da er kanskje alt greit, for i noens øyne er det vel her snakk om
land som verken har velferdsstater eller «kulturer» som kan ødelegges?
