torsdag 27. juni 2013

Bare en islamkritiker som går litt "lengre"... ?


(Debattinnlegg i Bergens Tidende 27. juni 2013)

Fjordman har ikke tatt til orde for massedrap, påpeker Hege Storhaug i et innlegg i Bergens Tidende 24. juni. Det har hun helt rett i. Samtidig er konklusjonen hun trekker av denne innsikten høyst problematisk. For tilsynelatende ønsker hun å tegne et bilde av Fjordman som en islamkritiker på linje med hvilken som helst annen. Forskjellen er bare at han går «lengre» (som hun formulerer det) i sin kritikk av islam enn det hun selv gjør. Hva «å gå lengre» egentlig innebærer, det sier Storhaug ingenting om.

I stedet pakkes innlegget inn i et argument om at ytringsfriheten angripes når Fritt ord blir kritisert for å ha tildelt Fjordman stipend. Påstanden faller etter min mening på sin egen urimelighet. Ingen er avhengig av Fritt ords midler for å nyte godt av ytringsfriheten. Kanskje minst av alle, er Fjordman det. Selv om han i lang tid har hatt alle muligheter til å benytte seg av sin tilsvarsrett og argumentere for standpunkter han kritiseres for, har han ikke grepet anledningen. Følgelig er det heller ingen grunn til å forvente at den bebudede boken vil ha noen verdi i så måte. I det hele virker det som Fjordman ikke er interessert i å gå inn i noen debatt. Han opptrer nærmest utelukkende som en demagog og agitator. Derfor er det ingen grunn til å forvente at han har noe å tilføre en meningsutveksling. Påstandene hans burde dessuten være godt nok kjent allerede. Slik kan det argumenteres for at Fritt ord i dette tilfellet har foretatt en feil prioritering.

Langt mer oppsiktsvekkende i Storhaugs innlegg er at hun behendig unngår å berøre det Fjordman først og fremst har blitt kritisert for. Så vidt jeg vet er det ingen toneangivende stemmer i den offentlige debatten som har påstått at Fjordman skulle gå inn for massedrap, slik hun antyder. Når Storhaug på denne måten oppretter en stråmann å argumentere mot, er det nærliggende å tenke at hensikten er å gjøre Fjordman «stueren».
Nå kunne det selvfølgelig tenkes at Storhaug ikke er kjent med det politiske ståsted Fjordman representerer og dermed heller ikke forstår kritikken som rettes mot ham. Dersom vi tar i betraktning hennes uttalelser til Adresseavisen 4. august 2011, får vi imidlertid et ganske annet inntrykk. Til avisen sa hun blant annet følgende om et møte hun en gang har hatt med Fjordman:

«Jeg fant ham helt uinteressant som videre samtalepartner, han var veldig ubehagelig. Hans meninger var ekstreme og han hadde en overbevisning om at vi går mot en blodig borgerkrig i Europa. Hans konspirasjonsteorier var sterke. Han var overbevist om at norske politikere og kulturpersoner har gått i allianse med islamistiske krefter for å utradere vår kultur».

Videre formulerte hun seg i samme intervju også på denne måten:

«Han virket ideologisk forkvaklet, og var fullstendig overbevist om sin egen verden og virkelighetsforståelse. Han mente han hadde sett lyset, og han var ikke til å bevege. Han viste ingen interesse for å lytte til andres meninger eller å endre på sitt verdensbilde».
Til tross for at hun ga til kjenne disse karakteristikkene av Fjordman for knapt to år siden, ser det ut til Storhaug nå mener hans synspunkter er tilforlatelige. Han er ikke noe annet enn kritisk til islam, konkluderer hun. Men hvordan stiller Storhaug seg til at Fjordmans «islamkritikk» inkluderer en permanent fjerning av Europas muslimske befolkning fra kontinentet som en politisk mulighet? Fjordman har også hevdet at den politiske eliten er Europas hvite befolknings forrædere, og som må «behandles deretter». Mener Storhaug virkelig at hennes karakteristikk av ham som en islamkritiker som «går lengre» enn det hun selv gjør er en dekkende betegnelse for disse av Fjordmans standpunkter? I det hele, hva har egentlig Fjordmans påstander om hvite europeeres genetiske overlegenhet med kritikk av islam å gjøre?

mandag 17. juni 2013

Fjordmans tilsvarsrett er et dårlig argument

Det er i grunn det samme for meg hvem Fritt ord deler ut penger til. Rieber-Mohns begrunnelse er det imidlertid grunn til å stoppe opp ved. For det virker som Fjordmans tilsvarsrett er det sentrale for stiftelsens avgjørelse. Men er ikke tilsvarsrett noe Fjordman har fra før, og som han i fulle drag også har nytt godt av ved en rekke anledninger?
Mon tro om stiftelsen har latt seg påvirke av det offerbildet Fjordman forsøker å tegne av seg selv og som har fått stor oppslutninger i det ulne politiske landskapet som befolkes av innvandringsfiendtlige i forskjellige avskygninger? I ulike fora pågår det nemlig et kontinuerlig arbeid med å redusere Fjordman til en misforstått, feiltolket og misbrukt «islamkritiker" som urettmessig utsettes for stigmatisering og som derigjennom fratas sin ytringsfrihet. Disse forvrengningene, der man forsøker å benekte Fjordmans åpenbare rasistiske og fascistoide argumenter, bygger ofte på bisarre former for argumentasjon.
Et eksempel på det siste kan hentes fra en erketypisk tråd som gikk i Verdidebatt.no sist helg. Her ble det blant annet fremmet påstander om at når Fjordman tar til orde for deportasjon av muslimer fra Europa, skal han ha i tankene en ikke-voldelig form for deportasjon (!). (Deportasjon betyr jo forvisning gjennom bruk av tvang. Hadde Fjordman forestilt seg muligheten av folkeforflytningsprogrammer som baserte seg på frivillighet, ville han selvsagt vært nøye med å velge et annet ord).
Fjordman er ingen ensom ulv som står maktesløs ovenfor en fordømmende norsk offentlighet. Etter 22/7 har han neppe blitt avvist i noen av de avisredaksjonene måtte ha henvendt seg til her til lands. Framfor alt er han en betydningsfull figur i et større internasjonalt nettverk. Hver gang han poster et blogginnlegg, blir det distribuert over alt og til og med oversatt fra engelsk til flere andre språk. At Fjordmans posisjon i dette nettverket har blitt sterkere og bredere etter 22/7, ikke minst fordi han har blitt gitt en sentral plass i det ultrakonservative Front Page Magazine i USA, gjør argumentet om tilsvarsrett ennå dårligere.
Noe annet er at Fjordman ikke akkurat har brukt tilsvarsretten på en god måte. Det han i første rekke har blitt kritisert for er at han (1) slutter seg hvit-makt ideologier og tanken om «rase-rene» territorier, (2) gir uttrykk for åpenbart fascistoide ideer om Europas muslimske befolkningen (deportasjon) og om dagens europeiske politiske eliter (kollaboratører og forrædere) og 3) at de to første punktene bygger opp om en virkelighetsforståelse der fiendebildet er så absolutt og apokalyptisk at vold og terror på ingen måte kan sies å være en ulogisk slutning, dersom det hele tas på alvor.
Til tross for at han har alle muligheter, har Fjordman konsekvent unnlat å forsvare seg når det gjelder denne kritikken. I stedet har han søkt rollen som offer for overgrep fra dem han selv har karakterisert som den hvite, europeiske «rasens» forrædere. Skal man dømme etter hvordan Fjordman har opptrådd i tiden etter 22/7, er det ingen grunn til å vente at den bebudede bokutgivelse vil ha noen verdi som et tilsvar til kritikken han har blitt utsatt for.