To forskjellige filmer om
æresdrap er aktuelle her til lands. Deeyahs Banaz–
a love story ble for ikke lenge siden vist på TV2, mens Hisham Zamans Før snøen faller hadde premiere under
filmfestivalen i Tromsø i januar. Zamans film har ordinær visning på kinoer i
disse dager. Tatt i betraktning det alvorlige temaet, kunne man tenke seg at
tematikken ville få stor oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet. Så har vel
egentlig ikke skjedd. Annerledes forholder det seg med den palestinske duoen DAMs siste musikkvideo, som
i engelsk oversettelse har tittelen If I could go back in time.
Her tematiseres også æresdrap, i Palestina.
På nettsiden Jaddaliyya
reagerte den kjente amerikansk-palestinske antropologen Lila
Abu-Lughod ved å heve at DAM ensidig framstiller æresdrap som et kulturelt
problem. Dermed oppnår man ikke annet, skriver hun, enn å bekrefte stereotype
fordommer om palestinere, arabere og muslimer som generisk voldelige. I følge
denne kritikken, må patriarkalsk vold først og fremst forstås som et
strukturelt problem i lys av kolonihistorie, Israels «apartheidpolitikk» og
global kapitalisme.
Abu-Lughods utspill har vakt
sterke reaksjoner, ikke minst i blogsfæren. Wafa Ben Hassine er en tunisisk menneskerettighetsaktivist som for tiden studerer jus ved et universitet i USA. Med referanse til den akademiske og
nordamerikanske posisjon kritikken uttrykkes fra, skriver hun følgende i egen
blogg:
...
[I] am sick of countries in the Global North telling us what to do. So why not
create a domestic discourse? Why not raise awareness about our issues from the
ground up? Each country has its own unique nuances that affect why and how this
type of violence occurs. To equate Palestine with Morocco, Jordan with Sudan,
etc, is dangerous. DAM, in this video, is bringing the issue home. The members
of DAM are not American, British, or French. They are Palestinian. If anyone
should and could shed light on our problems, it is folks from our own
society–us. We need to change our Middle East and North Africa; nobody else can
or should do it.
Selv om flere har sagt at de
et stykke på vei er enige med Abu-Lughod når det gjelder flere av hennes
betraktninger, har hun blitt kraftig kritisert for ensidig å knytte
æresrelatert vold til strukturelle og eksterne forhold. Når hun til og med
påstår at DAM er «forført av vestlig propaganda», påpeker folkene bak DAM i et tilsvar
at videoen henvender seg til palestinere som selv er berørt av den æresdrap.
Dersom budskapet til enhver tid skulle tilpasses et eksternt publikum for
å hindre feiltolkninger og aktivt misbruk, gjør man i realiteten samme knefall som Abu-Lughod beskylder DAM for, argumenteres det. I siste
instans vil det være ensbetydende med å frata palestinere ansvar for og
muligheter til selv å gjøre noe med problemet.
Abu-Lughod anførte på sin
side at når DAM i hennes øyne reduserer æresdrap til kultur og tradisjon,
medvirker de til å framstille æresrelatert vold som usammenlignbart med vold i
nære relasjoner andre steder i verden (som f.eks. partnerdrap i Norge). Til
dette har Wafa Ben Hassine følgende å si:
We cannot actively
exclude culture and tradition from the equation. I
will not pretend to know exactly how these factors contribute to such violence,
yet – I can tell you they have a thing or two to do with it. Folks that engage
in such violence will cite God, honor, and community. Who are we to completely
bypass the justifications they themselves offer and link the violence to other
factors altogether? Clearly, tradition has at least a little to do with the
offender’s psychology. And what about some of the troubling sermons given in
state-sanctioned mosques, in front of hundreds of men? How do we ignore this?
Why would we?!
Walfa Ben Hassine viser her
til noe viktig, nemlig at de som utøver vold søker legitimitet for sine
handlinger gjennom kulturelle ideer om ære. Dette bør ikke
forstås som noe annet enn intensjonell handling, og kan dermed ikke alene
forklares på et abstrakt nivå gjennom å vise til historiske linjer og
strukturelle maktforhold. Det dreier seg også om aktiv opprettholdelse av
patriarkalsk makt.
Likevel kan Abu Lughod ha et
poeng i at man ikke må tape av syne det strukturelle og historiske. Det
patriarkalske systemet har opphav i statsløse agrarsamfunn der det mest ble
organisert gjennom folks medlemskap i ættelinjer. I møtet med moderne
samfunnsforhold blir æresbegrepet på mange måter en anakronisme. Det mister
imidlertid ikke sin relevans før samfunnet gis anledning til å gjennomgå en
viss utvikling. I Palestinas tilfelle kan man si at kolonialismen og den
israelske undertrykkingen har vært til hinder i så måte. Så lenge slike forhold
ikke tas i betraktning, ender man lett opp med forståelsesmåter som bygger på
forestillinger om kultur og kulturforskjeller som noe fullstendig
gjennomgripende og monolittisk, slik at æresdrap forstås som en logisk
følge av at noen er palestinere.
De som påpeker at æresdrap
ikke direkte kan sammenlignes med såkalte partnerdrap (som det for øvrig er
mange av i Norge) har selvfølgelig rett. Mekanismene bak er på mange måter
forskjellige. Mens æresdrap dreier seg om at mannlige, nære slektningenes
ære som skal forsvares, er det individets mangel på verdighet som
utløser parterdrap. Mens det første skjer med overlegg, finner det andre ofte sted som et utilsiktet resultat av irrasjonell vold. Æresdrap kan gis en direkte
sosial forklaring som planlagt og intendert. Partnerdrap forklares primært
gjennom å vise psykologiske mekanismer. Like fullt kan vi ikke tape av syne at
bak partnerdrap ligger det også noen sosiale og kulturelle trekk ved det norske
samfunnet. Partnerdrap kan med andre ord ikke uten videre avfeies
som«uunngåelige» psykotiske kasus, like lite som æresdrap har sin hele og fulle
forklaringen i den kulturelle bakgrunnen til de som begår ugjerningen.
Abu-Lughods poeng kan derfor
overføres til norske forhold. Maktovergrep og vold i patriarkalske rammer blir
lett gjort til «ikoniserte» representasjoner av «de andre», av de som er alt det
«vi» ikke er. Det blir til noe som klistres på folks identiteter. Det siste er
kanskje også en medvirkende årsak til at det fram til i dag har vært få aktører
i de såkalte innvandrermiljøene som har snakker høyt om denne type problemer.
Selv om æresdrap muligens ikke er noe omfattende problem i Norge - i det minste dersom vi
tenker på hva som foregår innenfor landets grenser - er det likevel grunn til å
regne med at ulike former for mindre drastisk æresrelatert vold (f.eks. tvangsekteskap) forekommer en god del. Når disse tingene omtales gjøres det
imidlertid i alt for stor grad på måter som nedvurderer hele kulturtradisjoner
og identiteter. De få aktørene med innvandrerbakgrunn som tar det opp blir dessuten lett oppfattet som noen som helt og fullt har gått over
til «vår» side og på alle vis har satt strek over sin sosiale og kulturelle
opprinnelse. Dermed tapes det lett av syne at selv om man er motstander av
patriarkalsk makt og æresrelatert vold, kan man like fullt identifisere seg
sterkt med andre deler av den kulturtradisjonen æresrelatert vold forbindes
med.
Ofte med rette, men andre
ganger med urette, oppfattes det nok slik at det ikke bare er noen bestemte
praksiser som blir angrepet, men også at ens egen identitet (som muslim, som
pakistaner, som somalier osv.) blir slått i hartkorn med det voldelige. På
denne måten oppstår det en sterk polarisering der frontene står langt fra
hverandre. Derfor er det behov for at æresrelatert vold blir snakket om gjennom
andre tilnærminger og av andre aktører enn det som har vært vanlig hittil. Her
er jeg optimist. Bare i løpet av de par siste årene har mange med såkalt
innvandrerbakgrunn melder seg på i det offentlige ordskiftet. Der er født og
oppvokst her og er ikke innvandrere i ordets egentlige betydning. Og kanskje
det beste av alt; de taler på ingen måte med en og samme stemme, men ut fra
ulike erfaringsperspektiver og forskjellige politiske ståsteder. Samtidig er det grunn til å understreke at disse ikke har noe større ansvar enn andre. Som all annen vold er æresrelatert vold et samfunnsproblem og ikke bare et "minoritetsproblem". Likevel er dialog, og ikke alene konfrontasjon, nødvendig skal man ha mulighet til å gjøre noe med problemet.